I overgangen fra desember til januar leste jeg tre bøker. Det er Olga Tokarczuks Jakobsbøkene, Gunhild Øyehaugs Her kjem sola og den danske kunstneren Jakob Jakobsens Opphør opprør. Alle tre er gode innganger til et nytt år, men den siste av dem ga meg et bilde, eller rettere sagt en slags metafor på det mange av oss lausarbeidere innen kunst baler med i disse dager; en slags nummen motløshet.
Opphør opprør kom ut på dansk i 2020 og er skrevet i dagboksform. Jakobsen skildrer hverdagen på en institusjon hvor han frivillig ble innlagt på grunn av psykisk sykdom. Boka viser frem livet som syk, og skildrer hvordan medisiner forstyrrer hukommelsen og konsentrasjonen, og forholdet mellom sykdom og samfunn. Det er en inntagende bok; nøktern, ærlig og trassig på en grunnleggende vakker måte. Jakobsen drysser ingen flak av romantisering over kunstens domene, og han skriver heller ingen «jeg ble syk, men nå er jeg frisk»-historie. Han er syk, men parallelt også frisk nok til å leve, slik mange av oss er.
På side 127-128 i den norske utgaven av boka (utgitt av Torpedo Press) står det:
Sist jeg ble utskrevet, følte jeg også at jeg stod i et dødsbo da jeg kom hjem. Tingene mine var etterlatenskapene til en død person. Bare stoff. Alle de etterlatte bøkene, tidsskriftene, skribleriene, små trykksakene osv. var preget av en masse systemer som aldri hadde fungert, og alt fløt i de store bunkene jeg fant på rommet mitt. Et dødsbo. Ingen sjel, kun en umåtelig manglende sammenheng. Slik har jeg det generelt med min egen personlige historie, den er et dødsbo. Jeg vet jeg må bringe den delvis til live hvis jeg vil leve videre.
Historien som et dødsbo, det var dette som fungerte som en metafor for meg, og den handler om forholdet mellom samtidskunst og (kunst)historie. Hvis samtidskunsten ikke kommer seg ut av atelierene, bodene, lagrene og blir sett og forsøkt forstått, da taper den sin funksjon i samtida. Og samtidig: Hvis historien ikke kontinuerlig gjenopplives, granskes, pirkes i og drøftes, da er den også et dødsbo – en sørgelig opphopning av gårsdagens kostymer og konvensjoner.
I mange år har jeg arbeidet som uavhengig forsker, forfatter, kritiker og nå og da som kurator. Tidsrommet fra siste halvdel av 1990-tallet og frem til i dag har bydd på enorme endringer i synet på historie og samtidskunst, men de siste årene har fylt meg med en tiltagende motløshet. Denne motløsheten er i grunnen forferdelig irriterende og lammende. Motløshet er ikke sorg, men en blanding av like deler tristhet og resignasjon. Det er bent ut sagt slappe greier, det stikk motsatte av sturm und drang.
Opphavet til motløsheten mener jeg er å finne i forskyvningene i maktbalansen mellom de større kunstinstitusjonene og det som gjerne omtales som «det frie feltet». Det frie feltet er en interessant betegnelse som i praksis rommer de fleste enkeltkunstnerne, de mindre visningsstedene og de kunstnerdrevne prosjektene og stedene. Gråsonene er mange, men kan kanskje oppsummeres via forskjellen på det å ha fast lønn eller ikke, og det å ha en institusjon i ryggen eller ei.
I Norge er det slik at overføringene til kunstfeltet de siste årene i hovedsak har vært kanalisert inn mot infrastruktur og de store museene. Nye museumsbygg har reist seg, også en del private. Betydningen av samling, forskning og formidling har blitt skjenket mye oppmerksomhet og midler. Musene har fått krav om egeninntjening og blir målt på besøkstall. Og både Arbeiderpartiets og høyresidens politikere har invitert private aktører inn på et «spleiselag» for å finansiere nasjonens koldtbord av kunst og kulturtilbud. Men pengene, de havner i det store og hele ikke hos kunstnerne, men hos institusjonene.
Nei da, alt ved det er ikke negativt. Lyspunktene finnes, og jeg skal ikke dra opp nok en forfallshistorie på skjermen. Jeg vil bare kort si at kapitalismens frihetsbegrep, som også er høyresidens fremste honnørord, bare har reell verdi hvis du har penger. Vår tids frihet – friheten til å kjøpe alt man vil – er i sitt vesen klassebestemt. Min agenda her er å si noe om styrkeforholdet mellom historie og samtid. De større kunstinstitusjonene lager jevnt over færre utstillinger enn tidligere, og antall utstillinger med kunstnere som lever og virker i dag er på vikende front. Samtidig har antallet arrangementer økt betydelig, og vesentlig mer av institusjonelle ressurser går til kommunikasjon, markedsføring og formidling.
Formidling som fag blir ofte liggende i et ubehagelig skjæringspunkt mellom (egen)reklame og fagrettet opplysning. For synlighet har blitt ett av formidlingens viktigste kriterium. Svært mye «formidling» hekter seg derfor på bruk av profilerte enkeltpersoner og på sosiale medier. Kjente personer (aller helst forfattere, skuespillere eller influensere) skal snakke eller skrive om utstillinger. Clickbait er motoren, og antall besøkende er viktigere enn akkurat hva som formidles. Kunsten skal nå så bredt ut som overhodet mulig.
Å favne bredt uten å kompromisse på det faglige, er en kunst i seg selv. Det enkleste og tryggeste da er å programmere med de kunstnernavnene en vet trekker besøkende uansett, som Pablo Picasso, slik det nye private museet Posten Moderne gjorde i den norske byen Trondheim i 2025. Denne utstillingen alene kunne notere seg over 80 000 besøkende i en by med litt over 200 000 innbyggere. Aberet er bare at for å få Picasso til en norsk by må du nødvendigvis ha rikelig med penger og kontakter.
Vår tids riff er at museenes utstillingsprogrammer domineres av fortidas kunststjerner (ofte innen figurativt maleri eller skulptur), og ikke av kunst fra kunstnere som lever og er aktive nå. Den offentlige samtalen om kunst som handler om noe annet enn pengeverdi og persona knyttet til kunst har mer eller mindre forstummet og trukket seg tilbake til sine egne diskusjonsfora, tidsskrifter som Kunstkritikk, Kunstavisen eller Billedkunst.
Institusjonenes blikk er vendt mot historien, men det vi får presentert er som regel ikke levende historie, men de mest kjente «kostymene» og kunstnerne. Utstillingene bidrar med andre ord sjeldent med ny innsikt som virkelig rokker ved den etablerte historien og dens rangorden. Det er fint å bygge fellesskap og ikke minst tradisjoner rundt gjenfortelling av en historie som vi kjenner, men skal historien holdes i live, kan vi ikke behandle den som et dødsbo eller kostymelager. Og skal samtida kunne foreligge i all sin kompleksitet, må vi anerkjenne og diskutere dens nærvær, og gjøre det å ha en praksis som kunstner mulig.
Fraværet av innsiktsfulle samtaler om samtidskunst gjør meg motløs. I tillegg skal jeg innrømme at jeg savner å forelese for studentene ved Kunstakademiet i Oslo, for studenter holder alltid sine lærere i live på godt og ondt, slik Jakob Jakobsen poengterer så lakonisk i Opphør Opprør. Jeg savner dem ekstra mye når jeg leser at Høyre i sitt alternative statsbudsjett vil bruke 35 millioner på å etablere en felles nasjonal kanon, mens de skal kutte antall arbeidsstipender til kunstnere og kutte i overføringer til Kulturrådet. Snakk om å rigge seg med dansende skjeletter i tider med krise, og hive seg rundt i en dance macabre rundt nasjonalstatens grenser med blikket stivt festet på fortida.
En kanon kan ha mange kvaliteter, og det er behov for en kontinuerlig diskusjon om kvalitet. Men kanon kan ikke spikres opp på nasjonalstatens vegger, for da taper den sin legitimitet. En kanon må være i bevegelse på samme måte som kunsten selv, den må kunne foreta rykk og dvele ved noe, for så å smette bort og plukke opp noe annet. Skal en kanon være gyldig må den kunne ta opp i seg eller la seg fargelegge av det vi ikke nødvendigvis tenker på som «stort» her og nå. For som den danske poeten Søren Ulrik Thomsen spør i En dans på gloser (1996): «Hvorfor hinker der aldrig et lille dikt af for eksempel Tove Ditlevsen rundt mellem henvisningerne til kanonens kanoner?» Og svaret er: «for intet menneske tænker jo i sådanne kongerækker». En kanon må kunne røre seg i rommet like fritt som tanken.
Historien og samtida snakker alltid med hverandre. Vi må låne ører til begge. Å skape grobunn for morgendagens kunst, en kunst som beveger seg som tanken og som piler mellom det som er tapt og det som er mulig, det kan være beredskap godt som noe. Kunsten er alltid nå.
I Kunstkritikks kommentarserie Something Is Rotten – med tittel inspirert av den berømte replikken «Something is rotten in the state of Denmark» fra Shakespeares Hamlet – inviterer vi nordiske skribenter til å sette søkelys på kunstfeltet i de nordiske landene.
Marit Paasche er dr. philos i kunsthistorie fra NTNU og arbeider som uavhengig forfatter, kritiker og kurator.