Carnegie og pengene

Onsdag åpnet Carnegie Art Award 2005 med pomp og prakt på Henie Onstad kunstsenter, med dronning Sonja som prisutdeler…

Onsdag åpnet Carnegie Art Award 2005 med pomp og prakt på Henie Onstad kunstsenter, med dronning Sonja som prisutdeler, kulturministeren i salen og med priser som stiller alle andre nordiske kunstpriser i skyggen. Når maleriprisen i tillegg preges av profesjonell gjennomføring, høyt kunstnerisk nivå og en nordisk stjernejury som fra i år også innbefatter den norske kunsthistorikeren og kritikeren Ina Blom er skepsisen som har vært med å prege mottagelsen av prisen i Norge i ferd med å ebbe ut.

Selv det noe underlige valget av Sissel Kyrkjebø som underholder, og at hun avsluttet showet med salmen Herre Gud, dit dyre Navn og Ære, går upåaktet hen når den svenske investeringsbanken svir av flerfoldige millioner i priser, storslått åpning og overdådig servering. Og når Lars Bertmar, styreleder og tidligere konsernsjef i Carnegie, i sin tale sier at prisen skal være et «extra incentiv» for kunstnerne til å produsere god kunst, så er det ingen som hever på øyenbrynene. For koblingen mellom kunst og penger er for lenge siden akseptert som det naturligste av verden.

At kunst er penger, og at maleri er enda mer penger, er det ingen tvil om hvis man ser på prisboomen i det svenske kunstmarkedet. I en artikkel i Svenska Dagbladet sist helg ser Erika Treijs nærmere på en prisutvikling der maleriet spiller den ubestridte hovedrollen. Årets vinner av Carnegie Art Award, Karin Mamma Andersson, er sammen med andre unge malere som Jockum Nordström, Linn Fernström, Cecilia Edefalk og Jens Fänge blant de høyest rangerte svenske kunstnerne for tiden, og prisen for Anderssons bilder har på få år steget til hundretusenkronersklassen.

Hvilken rolle Carnegie-prisen har spilt i denne utviklingen er selvfølgelig umulig å avgjøre. Men at det finnes en pris for kunstnere på en million kroner kan nok ha vært med på å styrke bildet av kunst som god investering. I sin artikkel peker Erika Treijs også på andre faktorer. Kunsten som selger er kommunikativ og tydelig, galleriene er blitt langt mer aggressive i sin markedsføring og samtidskunsten møtes med en helt ny type medieinteresse. Men på tross av prisboomen er det ikke gitt at det er kunstnerne som blir rike. Og som Karin Mamma Andersson påpeker i den samme artikkelen, dagens prisboom har mye til felles med situasjonen før krakket i 1989.