Samtidskunsten – eller i hvert fall toppsjiktet av den – har en tendens til å se seg selv som tilrettelegger for møter mellom lokale og nasjonale kunstutrykk og en idealisert global diskurs. Med unntak av det statsfinansierte promoteringsorganet Office for Contemporary Art Norway, er det i Norge først og fremst det private Astrup Fearnley Museet som har påtatt seg rollen som institusjonell node i samtidskunstens globale nettverk. For det er i hovedsak her, og ikke på de offentlige museene, at man i løpet av de siste femten-tjue årene har kunnet se utstillinger som sporer samtidskunsten ekspansjon inn i stadig nye territorier (og markeder!).
Å flette Oslo og andre periferier inn i nevnte nettverk, var åpenbart poenget med de mange stedsbaserte utstillingene museet produserte under forrige direktør Gunnar Kvaran, som ga seg etter 19 år i 2020, slik som Alpha Crucis (2020), hvor kunsten hovedsakelig kom fra tidligere franske kolonier i Afrika. Andre utstillinger, deriblant Lights On – norsk samtidskunst (2008) og NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon (2015), fremsto som forsøk på å definere et knippe norske kunstnere som mulige aktører i det økonomiske og diskursive kretsløpet museet selv opererer i.
Når Astrup Fearnley Museet nå feirer tredve, skjer det med en samlingsutstilling, Before Tomorrow, kuratert av Kvarans etterfølger Solveig Øvstebø, og den relativt nyansatte kanadiske kuratoren Owen Martin. Utstillingen, som fyller begge museumsbyggene på Tjuvholmen og omfatter mer enn hundre verk, befester kontinuitet og en fininnstilling av den rolleforståelsen som er beskrevet over i langt større grad enn man kanskje skulle tro, gitt de store forventningene til endring mange ledende skikkelser på den norske kunstscenen ga utrykk for til pressen da Øvstebøs overtagelse ble kjent.
Ikke overraskende er mange nord-amerikanske kunstnerne som bearbeider konsum- og populærkulturens estetikk og betydninger representert, ettersom dette ble til et soleklart hovedspor i samlingen og museets identitet under Kvaran. Flere av Jeff Koons’ hovedverk vises, blant annet de tre basketballene som flyter på rekke i en glasstank fylt med væske (Three Ball Total Equilibrium Tank (Dr. J Silver Series), 1985), og selvfølgelig den overdimensjonerte, forgylte porselensskulpturen Michael Jackson and Bubbles (1988). Med er også flere kunstnere som kritiserer den amerikanske kulturens manglende politiske hukommelse, om enn ofte gjennom det samme lettfordøyelige estetiske skjemaet som brukes til å feire den. Glenn Ligons neonskilt Double America (1960), hvor ordet «America» er skrevet to ganger med versaler, først i hvit i vanlig leseretning, så i svart, satt opp ned og i feil retning, som en henvisning til hvordan den sosiale og politiske virkeligheten i landet er kløyvet av rasebegrepet, er et av flere eksempler.
Samtidig som mye av utvalget i Beyond Tomorrow står til forventningene, omfatter den en god del verk som ikke er gjengangere i samlingspresentasjonen eller som er nyanskaffelser. På pressevisningen fortalte Øvstebø og Martin at de ønsker å trekke frem verk fra samlingen som er relevante for politiske og sosiale strømninger i verden i dag. Dette grepet fungerer ofte godt i utstillingen, men er først og fremst en måte å bekrefte samlingens globale relevans og kvalitet på, heller enn et dypdykk i kunstens politiske potensial. Hanne Borchgrevinks enkle, sjablongaktige malerier at et hus, Husdikt (2007), vises side om side med Thomas Struths fotografi av myldrende gateliv i Shanghai, Nanjing Xi Lu, Shanghai (1997). Dette er en sammenstilling som, i hvert fall for meg, oppleves som et nikk til verdens skiftende geopolitiske sentrum, i retning Asia, samt de mange gnisninger mellom urbane sentre og «glemte» eller fraflyttede periferier verden over.
Forståelsen av samtidskunsten som globalt nettverk som spenner over og knytter sammen ulike kulturelle praksiser og verdensanskuelser gir seg til kjenne flere ganger. Den iranske maleren Asal Peirovi, som tross flere utstillinger på Standard (Oslo) så vidt jeg vet ikke er omtalt av norske kritikere, er satt ved siden av Synnøve Anker Aurdal. Kombinasjonen av Peirovis maleri In Search of a U-Turn (2021) som avbilder to geometriske forenklede akvedukter fra fugleperspektiv, satt mot små drypp og buer som antyder terreng og fauna, og Anker Aurdals gyllenbrune, metalliske tekstil, Kobberteppe 3 (1970), som er innfelt med mønstrede fargefelt, skaper en sakral og mystisk stemming som er utypisk for Astrup Fearnley-samlingens ofte populistiske og lystige stil. Shirin Neshats film Fervor (2000) levner et lignende alvor der den tar for seg kjønnsdelingen av samfunnet i Iran gjennom to parallelle projeksjoner. Det er en film som er såpass vakkert fotografert og komponert at den alene gjør utstillingen verdt et besøk.
På mange måter gjør altså Beyond Tomorrow nøyaktig det man forventer. Den viser bredden i samlingen til museet, og stadfester dens kvalitet og evne til å være aktuell og relevant. Ikke minst finnes det et mylder av profilerte verk og kunstnere man ikke kan oppleve på noe annet norsk museum. Det jeg savner – og denne innvendingen kommer kanskje av at Astrup Fearnley er det museet jeg har tilbrakt mer tid på enn noe annet og dermed har en samling jeg kjenner godt – er innslag av de gjenstandene i samlingen som ikke helt passer inn, kunstnere som av ulike grunner er vanskelige å aktualisere, eller som ikke har noen soleklar plass i den USA-sentriske, om enn nå også stadig mer globale kunsthistorien museet er assosiert med.
Noen få slike innslag av kuriosa er det jo, for eksempel maleriet Selvmord (1978) av den norske 80-talls nyekspresjonisten Bjørn Carlsen, en kunstner som jeg ville tro at få av de med definisjonsmakt i norsk kunstliv i dag tenker på som en representant for det ypperste av norsk kunst. Men jevnt over er det – som ventet – museets rolle som forvalter av relevant innhold som vektes her. De amerikanske Pictures Generation-kunstnerne og deres etterfølgere er utvilsomt fortsatt kjernen i samlingen, men med tidsriktig fokus på kunstnere fra utenfor Vesten og nye perspektiver på den globale ordenen og identitet. Ingen store overraskelser altså, men en solid utstilling helt i tråd med de store utviklingslingstrekkene i samtidskunsten og samfunnet ellers.
