Sprekken i gulvet er Morten Andenæs’ åttende utstilling på Galleri Riis. Det slår meg med en gang jeg kommer innenfor at den legger for dagen en sirlig omsorg for enkeltbildenes fysiske realisering. Dette er godt gammelt kunstfoto, med mediets iboende billighet fortrengt av en innpakning og teknisk beherskelse som bedyrer verdien av tingen vi har foran oss. Hvis jeg skal starte med et fugleblikk på den luftig hengte og svært pene utstillingen, er det nærliggende å bemerke at Andenæs’ fotografi nokså konsekvent oppholder seg ved det man må få lov til å kalle «banaliteter». Sammenlignet med tidligere nedslag fra kunstnerskapet jeg husker, er det sosiale aspektet merkbart nedtonet – ikke et eneste portrett. Motivene lener seg mot det ukodede og allmenne.
Et par av bildene ligner abstrakte komposisjoner med flaten inndelt i vertikale felt, som henslengt påkaller et amerikansk etterkrigsmaleri (Fra flate til rom (kollaps) og Rommet rundt stolen #2, alle verk 2025). Men stort sett ser Andenæs etter ting som er lette å kjenne igjen og assimilere: råtten frukt (Høst (skygge)), et nærbilde av hvite blomster mot en klar gul bakgrunn (Gul orkide), en sky av vanndamp opplyst ovenfra (Reduksjon (damp)), et skogholt (Vår (sti)) osv. Motivene har stort sett ingen åpenbar innbyrdes forbindelse utover gjenkjennbarheten, selv om noen av dem fins i varierte utgaver. Komposisjonen er ofte sentrert om et ensomt objekt, en formal stramhet som inngir det avbildede med betydning, særlig når dette isolerende skjemaet kombineres med en litt dunkel tone, som det gjør i mange av bildene. Jeg fornemmer både kommersielle og religiøse innflytelser, en sammensmelting av visuell impact og lengsel etter en dypere forbindelse med det sette.
Mye nærmer seg kitschflørt: Sol får kronen til en tørket blomst sett ovenfra til å ligne kjeften til et monster. Lyset fra en synkende eller stigende sol avtegner seg i den krusede gråblå havoverflaten som et mildt guloransj skinn i Himmel og hav. I Før flate, mellom rom svever en gul kule, kanskje en skumgummiball, foran en ensartet brungrå bakgrunn. Motivet er usjenert dumt, og samtidig, fornemmer jeg, fylt til randen av kosmisk pretensjon. Disse bildene er åpenbart ikke ment som kommentarer til eller ironiske pastisjer over et enfoldig og sterilt instagramfoto. De ligner snarere forsøk på å gi det utpreget generiske en fylde som fortrenger skepsisen som ellers oppstår i møte med det altfor gjenkjennelige. Metoden er å underlegge motivet en stirring som inngir det med et sublimt je ne sais quoi via den disproporsjonale oppmerksomhetens magi.
Andenæs avverger altså klisjeen ikke gjennom å signalisere distanse til den, men gjennom estetisk intensivering, ved å double down, forfine den til det punktet der den blir til noe mer opphøyd. Synshandlingen, kunstnerens bruk av tid og oppmerksomhet, havner i forgrunnen, som om han gjennom den tålmodige observasjonen modellerer en eksemplarisk relasjon til omgivelsene. Dette fenomenologiske alvoret er ulikt hvordan banaliteten håndteres av en fotograf fra generasjonen før ham som Torbjørn Rødland, som også har lånt mye fra et glossy skjønnfoto, men som iscenesetter det banale på en forskjøvet, dissonant måte som gjør at bildet liksom trenger språket for å fullbyrdes. Andenæs’ tilstrebet rene uttrykk legger opp til en mer uformidlet og semiotisk avklart transaksjon. Det er liksom ikke så mye å si om et bilde av eteriske søyler med sollys som trenger gjennom skyene og blir til glitter på en blå vannflate (Hull i himmelen), annet enn «sukk».
Forskjellen her er talende for mer enn ulike kunstneriske lynner. Det er kanskje å strekke strikken langt, men jeg tror Andenæs kan ha ferten av en pågående reorientering av kunsten som bringer den i berøring med en fortrengt kultisk og rituell funksjon, der objektet igjen møtes med forventninger om en mer umiddelbar emosjonell resonans som gjør det mulig å liksom miste seg selv til det. Kultisk høres sikkert ut som en beruset merkelapp å klistre på noen tilsynelatende helt alminnelige, om enn litt salige fotografier. Men kritikken er kjedelig når den bare sier videre det kunstneren allerede står inne for. Den kultiske tolkningsrammen er dessuten hjelpsom fordi den fremkaller et dilemma jeg kjenner på i møte med disse bildene: hvordan de ikke helt makter å få meg til å bli intim med dem på den måten jeg føler de trenger, men blir stående å vibrere mellom klisjé og noe mer sakralt.
Grunnen til dette fornemmer jeg at er teknisk. Utstillingen investerer mye i løfte inntrykket av fotografiets objektverdi. Dette ligner fort også en tilsløring av automatismen og den grenseløse kopier- og skalerbarheten, som er mediets definerende trekk. Tidsbesparelsen fotografiet gir i forhold til mer tradisjonelle bildemedier, legger alltid en glatt og nedkjølende patina over det, selv når det gjør seg dyrebart. Det maskinelle ved fotografiets prosess opprettholder en avstand, eller tvil, som er et problem for en omgang med bildet tuftet på hengivelse heller enn avkoding. Utstillingen til Andenæs er til sist mer en pedagogikk for sansingen enn stedet der en fordypet relasjon til det jeg ser, virkeliggjøres. Det skyldes for så vidt en mangel kunstneren selv ikke er skyld i, og kan også være noe han er helt forsonet med.
