3 somrar, Lunds konsthall, Lund
Denne lavmælte utstillingen handlet om minner om migrasjon, ofte på tvers av generasjoner. Tarik Kiswanson, Fatima Moallim og Lisa Tan jobber i svært ulike formater og teknikker, men legger alle opp til en saktegående og konsentrert betraktning som gir mye fortolkningsrom. Moallim brukte kunsthallen som studio i monteringsperioden og laget tegninger inspirert av bygget, egne migrasjonsminner og de andre to kunstnernes historier. Partitur (2025) er en stor grafitt-tegning på bomullsduk med lange tynne linjer og figurer som ligner noter. Den var skisseaktig, preget av hastige bevegelser, som om de mange strekene forsøkte å spore reiser og bevegelsesmønstre på tvers av et stort tidssrom.
Samara Sallam, A Speaking Puddle of Blood, O-Overgaden, København
Det sto tre, relativt minimalistiske skulpturer i det nedre galleriet på O-Overgaden: en høy og spiss portal i eik som man kunne passere gjennom, en død ravn i brent leire med åpen mage, og en partert fisk, denne også i leire, holdt oppe på smale støtter i eik. Man går gjennom portalen og inn i en annen verden. Med inspirasjon fra palestinsk folklore og sufi-mystikk gir Samara Sallam akkurat nok til å trigge fantasien og idéen om at noe ondt beveger seg der. Jeg har sett mye verdensbygging i kunsten det siste året: Ayoung Kim på Hamburger Bahnhof, LuYang på Amant, Ed Atkins på Tate Britain. Sallam er til sammenligning mer tilbakeholden, overlater mye til betrakteren, uten at det på noen som helst måte tar vekk fra verkenes påvirkningskraft.
Come on in, Snails, Oslo
Atelierfellesskapet Snails etablerte seg også som visningssted i 2025 og har blitt et viktig tilskudd til Oslos kunstscene. Kunstnerne som holder til her, bruker atelierene sine og et lite prosjektrom til å presentere utstillinger med lokale og internasjonale kolleger. En av de første i rekka var Come on in, en liten gruppeutstilling kuratert av Anna Clawson og Nicole Ward, med fire kunstnere: Naeun Kang, Tala Madani, Tuda Muda og Belladonna Paloma. Om det fantes fellesnevnere så var det lekenhet og intimitet, samt at kroppen ble fremstilt som opphav til væsker og dritt, men også uro, begjær og andre sterke følelser. Tuda Mudas fargerike små og vitale oljepasteller hadde titler som Fruit Salad og Banana Split og fremstilte nakne kvinnekropper i ulike positurer og sterke primærfarger. Naeun Kang viste en tegning av to gråtende hus.
– Abirami Logendran er kunstner utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun skriver for Kunstkritikk, jobber som filmanmelder i Klassekampen, filmkurator på Kunstnernes Hus og ansvarlig redaktør for Norsk Kunstårbok.
For øvrige bidrag til julekalenderen, klikk her.
