Voldsomme virkemidler

Signaturverket på utstillingen My Pain My Rebellion av den tyrkiske kunstneren Sükran Moral, viser kunstneren avbildet som Jesus på korset, kun iført et lendeklede, med blikket rettet mot betrakteren. The Artist (1994) viser tydelig hvilken selvforståelse som ligger til grunn for Morals kunstnerskap. Det er nesten umulig å ikke lese utstillingens enkeltverk i forlengelsen av dette messianske utsagnet. Gjennom selviscenesettelser har hun tatt på seg byrdene og smertene båret av samfunnets diskriminerte og utstøtte, særlig vold mot kvinner og marginaliserte grupper. Alle verkene balanserer tilsynelatende ubesværet mellom dokumentar og fiksjon. De er fiksjoner, men begivenhetene har funnet sted innenfor rammene av hva som kunne ha vært virkelig, og medvirkende og publikum til hennes performancer er for det meste vanlige mennesker.

Kunsthistorien er full av utøvere som bruker egen kropp som lerret for å skildre urett. Dette er en stolt og viktig tradisjon, men den inneholder også et stort antall kunstnerskap hvor kunstnerens eksistensielle og politiske engasjement langt overskygger verkenes potensial som kilde til innsikt og refleksjon. Når det blir tilfellet, slik det er i denne utstillingen, er spørsmålet om vi kan vurdere kunsten uten å gå inn i en innfløkt diskusjon om hvilken virkning den har.

Det er ingen tvil om at Moral betaler en høy pris for det hun gjør. Det er heller ingen tvil om at hun viser frem verkebyller i det tyrkiske samfunn, og at hun kan spille en viktig rolle innenfor den tyrkiske offentligheten. I en norsk sammenheng er imidlertid rammen for visning og mottagelse en annen. Undertrykkelsen av kvinner i Midtøsten er reell. Men det er en problemstilling som ligger langt fra den offentligheten KODE virker i. Utstillingene kan med andre ord lett bli del av en vestlig fortelling om dårlig behandling av kvinner i andre deler av verden. Et beslektet spørsmål er hvorvidt Moral estetiserer og kanskje også vulgariserer viktige problemstillinger.

Verkene vekker ubehag, særlig i performancene Bordell (1997), der Moral setter seg i de prostituertes sted i et av Istanbuls mest kjente bordeller, og hvor vi møter blikket til de mannlige kundene, slik hun møtte det, og Utroskap (Zina) (2003), hvor hun lar seg selv bli levende begravd og steinet. I fjor gjorde Plan Norge en kampanje for å rette søkelyset mot barnebruder, med en ung, norsk jente i rollen som bloggende brud for en 37 år gammel mann. Morals Barnebrud (2014), en skulptur av en 12 år gammel gravid jente og en blodstenket seng formet som Tyrkia, er enda tydeligere i sitt budskap. Både Plan Norges reklamemakere og Moral sikter mot sjokket en dramatisk fremstilling kan gi. Men når sjokket går over har de lite å by på annet enn den rettferdige harmens positur. Den finner vi i all propaganda.

Der Moral som kunstner er tung på labben i politisk og pedagogisk forstand, er selve utstillingen også fullstendig underlagt en overtydelig formidling. I utstillingens første rom møtes vi av en sammenstilling av Edvard Munchs Sjalusi (1890) og Morals tegning Utroskap (Zina) (2015). Grepet med å sidestille verkene er pedagogisk, men gir lite til utstillingen. Hennes kommentarer til valget av å innlemme Munch-bildet henger ved siden av bildene og bidrar dessverre ikke til å åpne for de innsiktene vi kunne ha hentet ut av Munchs maleri i denne sammenhengen, nemlig hvordan mannens følelsesliv også spiller en viktig rolle i den institusjonaliserte kvinneundertrykkelsen.

Kunstneren er til stede over alt i denne utstillingen. Det blir ytterligere forsterket ved at det mangler en reflekterende tekst skrevet av kurator eller formidler. I stedet bys vi et hefte med Artist statements av Moral. Her henvender hun seg direkte til publikum i korte tekster som beskriver hvert verk. Tekstene er til dels dårlig formulert og gir inntrykk av å være en slags umiddelbar formidling. Utstillingskatalogen følger i samme spor. Hovedteksten er et intervju mellom kuratorene og kunstneren. Til slutt sitter en igjen med inntrykket av at Moral er sterkere tilstede i utstillingen enn selve problemstillingene hun tar opp. Kunstnerens kristuspositur i The Artist blir dermed dobbelt passende, idet den religiøses fetisjering av guddommen ofte kommer i veien for nestekjærligheten som forkynnes.

KODE har heldigvis ikke lenger en leder som påtar seg det kuratoriske ansvaret for alle utstillingene. Utstillingen er kuratert av Eli Okkenhaug og Marie von Möller, og er den største separatutstillingen så langt i Morals karriere. Når hennes viktigste verk ble laget på den andre siden av årtusenskiftet blir inntrykket at utstillingen først og fremst er strategisk. Jeg leser den som et forsøk på å lage noe som er «kritisk og utfordrende» – utstillingen har til og med aldergrense – med en «internasjonalt orientert» kunstner. I dagens kulturpolitiske klima er en slik lett populisme ikke til å undres over. Men det skaper ikke de beste forutsetninger for å presentere en kunstner som kanskje først og fremst trenger å løsrives fra sitt originale prosjekt om vi skal få øye på det interessante ved kunstnerskapet.