Los Angeles-baserte Cayetano Ferrer har i flere utstillinger benyttet greske søyler. Fjernet fra fordums fornemhet og satt sammen med blinkende arkader, avanserte projeksjoner og neonfargede symbol, blir de til props i forlokkende iscenesettelser av en slags Las Vegas-klassisisme.
Også i kunstnerens solopresentasjon på Podium i Oslo finner man søyler. I tidligere utstillinger befattet Ferrer seg med arkitektur og uvirkelighet, et sammensurium av melankoli, historiske epoker og høyteknologi. På Podium antar de nedskalerte søylene overraskende mer kjødelige former. Avstøpningene er strukket og forvridd til noe påtagelig kreaturlig.
Midt i det første visningsrommet henger en – pardon my Freud – svært fallisk utseende, gulnende silikonsøyle, piercet i topp og bunn av industrielle karabinkroker og strukket mellom tak og gulv ved hjelp av kjettinger. Materialet er visstnok utviklet til spesialeffekter i film, og ikke for å motstå et slikt belastende oppheng. Søylen har begynt å revne, og man fornemmer at det er et spørsmål om kort tid før den vil ryke og deise i bakken. Langt de fleste verkene er spent opp med vaiere eller kjettinger, og befinner seg i varierende grad av oppløsning. Søndag etter åpningen hadde ett av verkene allerede revnet i to.
Om ikke den performative nedbrytingen er intendert av Ferrer, så vet han i alle fall å spekulere i arbeidenes haptiske appell – man «føler» dem i magen. I det innerste visningsrommet henger en verksgruppe i silikon – også de med klassiske søyler som forelegg. Den ene formen ser til forveksling ut som en H, oppspent i fire ender. De to andre formene, som man får anta i utgangspunktet er nær identiske, er strukket i varierende grad, slik at de viser deformeringen i en pedagogisk kronologi som ligner illustrasjoner av den middelalderske torturmetoden strekkbenk.
Den voldsomme presentasjonsformen tones imidlertid ned i tre veggarbeid som er mer dekorative enn ubehagelige, laget av parafinvoks marmorert med plastposer fra ulike butikker – og i kjølig elegante Sepulchral Vessel (after Piranesi), som presentert på gulvet minner om et seremonielt møbel, med tekanne-aktige beholdere. Både veggplakettene og gulvarbeidet fremstår så autoritativt museale at man må på nært hold for å avsløre at de er laget av plast og voks, og ikke granitt, elfenben og støpejern.
Verkene i utstillingen er en slags fordreininger som endrer mening etter hvor man ser dem fra. Her slekter de på den plasskrevende tittelen, bestående av nitti mulige omstokkinger av bokstavene i ordet «anamorphosis» (gresk for bildefordreining). Disse anagrammene presenteres på Podiums nettside i tre kolonner. Ordklyngene virker maskinelt genererte, og dertil distanserte og kunstige, inntil sammenstillinger som «pairs moans oh/ oh passion ram/ ass ram pion ho» oppstår, og trekker noe perverst inn i nøytraliteten. Her leser man om alt fra butikkers aroma og siktende harpuner til erotisk ladde utrop. Tittelen og de vanskapte verkene mangfoldiggjør og tilsmusser det antikvariske utgangspunktet, gjør det til gjenstand for transformasjon.