Nytt år, nye muligheter – i hvert fall for de som sikter seg inn på jerntronen i norsk kunstliv: direktørstillingen ved Nasjonalmuseet. Forrige uke gikk det ut en pressemelding om at Karin Hindsbo takker av når åremålet hennes nå utløper, etter seks stormfulle år på maktens tinde. Dermed føyer museet seg inn i rekken av norske institusjoner som for øyeblikket er mellom direktører.
På en åpning kort etter kunngjøringen om Hindsbos avgang ble jeg dratt inn i en selskapslek som gikk ut på å sette seg inn i rollen som direktør for Nasjonalmuseet og legge en plan for kursen videre. Blant de mer outrerte forslagene var å brenne svakere deler av samlingen og inngå uetiske sponsorsamarbeid (à la Fredriksen-avtalen) over en lav sko for å skape plass og økonomisk albuerom til å konsentrere seg om å lage bra utstillinger. Åpenbart ikke realistiske strategier. Men bak denne promilleassisterte brainstormingen ante man et delt savn av et museum som vil noe mer som arena for kunsten.
Hvor mye direktørskifter har å si for museers utstillingsprogram varierer sterkt fra institusjon til institusjon, og i Nasjonalmuseets tilfelle er det nok en viss avstand mellom direktøren og konkrete programavgjørelser. Uavhengig av hvilke faktorer som spiller inn i programmeringsprosessen, er det likevel noe påfallende tilbakelent – eller om man tillater seg å være skarpere: tamt – over programmet til Nasjonalmuseet denne våren. Den eneste separatutstillingen er med amerikanske Carroll Dunham med et utvalg fra en gave på 161 trykk som museet har fått av kunstneren. Klart verdt et besøk, men er det virkelig ikke et eneste samtidig norsk kunstnerskap de higer etter å løfte frem?
Munchmuseet våger mer i møte med den norske samtidskunsten. To separatutstillinger har de på programmet denne våren: Amerikanske Alice Neel (1900-1984), kjent for sine – ofte påfallende storhodete – portretter av typer fra omgangskretsen sin, åpner i februar mens norske Marianne Bratteli, en av «våre virkelig store malere», skal man tro museet, følger tropp i mars. Jeg kjenner ikke så godt til Brattelis kunstnerskap, en indikasjon på at hun ikke har vært veldig synlig i det norske kunstfeltet i senere år, og utstillingen skriver seg inn i trenden med å gjøre opp for fortidens unnlatelsessynder.
Astrup Fearnley Museet har etter at Solveig Øvstebø tok over våknet til live igjen som museum. Som det eneste private museet i Norge av en størrelse som kan måle seg med de offentlige, er Astrup Fearnley-museet noe av en anomali i lokal sammenheng, og når museet markerer 30-årsjubileum med en utstilling til sommeren vil de med utgangspunkt i verk fra samlingen sette søkelyset på retningene som har definert museets identitet gjennom tidene. Før det viser museet den palestinske duoen Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme med en utstilling om fellesskap og undertrykkelse.
Først ut på Henie Onstad kunstsenter er den drømmende koloristen Marc Chagall. Utstillingen, som åpner i mars, rommer rundt femti verk, inkludert kostymer fra balletten Aleko, og er laget i samarbeid med Schirn Kunsthalle i Frankfurt. I april er det tid for andre utgave av New Visions. The Henie Onstad Triennial for Photography and New Media, denne gangen fokusert på kunstnere med tilknytning til Øst-Europa, Midtøsten, Nord-Afrika og Sentral-Asia. I tidens ånd settes fingeren på økologiske og sosiale konsekvenser av energiproduksjon og ressursutvinning. Deretter følger en retrospektiv solo med kunstneren Per Barclay, en nestor innen det man kan kalle et utvidet fotografi, som ser kunstnerskapet i sammenheng med Arte Povera-bevegelsen – en heller uventet kobling.
Norsk-sudanske Ahmed Umar er vårens første utstiller på Kunstnernes Hus i Oslo. Lik flere av Umars tidligere utstillinger tar denne også utgangspunkt i kunstnerens muslimske bakgrunn. De 99 skulpturene i utstillingen er laget i materialer som stammer fra kommersielle turistsuvenirer importert til Norge og Europa gjennom blant annet misjonærvirksomhet og turisme. Fra midten av april kan man se en nyprodusert essayistisk filminstallasjon av kunstner og filmskaper Sara Eliassen som blant annet ser på medienes rolle i kollektiv minneproduksjon.
På Oslo kunstforening i februar blir det utstilling viet den southparkaktige animasjonssatiren til Ewa Einhorn og Jeuno Je Kim om den fiktive øyen Krabstadt, dit de nordiske landene har sendt sine «unwanteds», om jeg har skjønt selvbeskrivelsen på seriens nettiside rett. Andre umiddelbare takeaways: Vinterdepresjon behandles med pingvinporno og alle(?) karakterene snakker en enerverende tonløs islandsk-gebrokken engelsk. Utstillingsrommene overtas i mars av en duoutstilling med Elisabeth Haarr og Marianne Hurum. Jeg gjetter de er trofaste til sine respektive idiomer: vilter og materialnær tekstilkunst (Haarr) og naivistisk-grasiøst, utvannet maleri (Hurum).
Mens jeg i et tiltagende autopilotmodus hakker meg gjennom pressemeldinger, utstillingsguider og hjemmesider popper det plutselig opp uventede perler som gjør meg varm bak øynene av forventning. Et eksempel er utstillingen med den halvveis bortglemte italieneren Luigi Zuccheri (1904-1974) som åpner på Standard (Oslo) denne uken. Zuccheri var en samtidig av mer kjente landsmenn som de Chirico og Morandi, og jobbet også med et surrealismenært maleri, men i en dempet og rural utgave, gjerne utført i tempera i små formater på plate, og med underfundige skalaforskyvninger som primært virkemiddel. Ellers har galleriet to gruppeutstillinger på trappene denne våren – og en større mønstring med danske Nina Beier.
A K Dolven drar igang sesongen på OSL Contemporary denne uken med en utstilling av verk som (etter beskrivelsene i presseskrivet å dømme) på ulike måter er resultater av menneskekroppen i tett samkvem med overflater, eksempelvis malerier laget ved at kunstneren har gnidd skulderen sin bortover lerretene ved hjelp av et slags tausystem. Antagelig helt upassende får jeg flashbacks til scenen i The Big Lebowski hvor performancekunstneren Maude kommer susende naken gjennom rommet i en taurigg med sprutende malepensler i hendene. (OBS: Antyder ingen likheter her utover den rent tekniske setupen.)
VI, VII innleder 2023 neste uke med en utstilling med fotografen Rob Kulisek, bestående av femten fotocollager som kobler some-ikonet Meg Yates med promobilder fra Paracelsus Recovery Center – «det dyreste rehabiliteringssenteret i verden», påstås det. Dette må handle om kropper tyrannisert av den digitale medieøkonomien, tenker jeg, i ustanselig sving mellom ekstremt selvforbruk og like ekstrem selvomsorg.
En omfattende utstilling med amerikanske Oscar Tuazon åpner på Bergen Kunsthall denne uken. Her inngår en stor paviljonginstallasjon som strekker seg gjennom alle fire salene i kunsthallen. Den er knyttet til Tuazons prosjekt Water School, der maktspillene som regulerer tilgang til land, vann og infrastruktur er tema, og som også innbefatter et utdanningssenter kunstneren grunnla i 2018. Det blir spennende å se hvordan denne geopolitiske og pedagogiske dimensjonen bakes sammen med den stillferdige og småabsurde assemblageestetikken jeg forbinder kunstneren med. I mai er det tid for festspillutstilling på kunsthallen med Camille Norment. I et intervju med Kunstkritikk i fjor høst kom hun inn på hvordan hun så frem til å bruke kunsthallens «fryktelig akustikk» som lydpalett.
Flere av de kunstnerdrevne stedene og initiativene i Bergen forteller om overraskende kutt i arrangørstøtten fra Kulturrådet i tildelingene som kom på tampen av fjoråret. Hvordan dette vil påvirke byens kunstscene er for tidlig å si. Fallende aktivitet er rimelig å forvente, men ennå er det liv i noen av dem i hvert fall. Volt har premiere på litauiske Egle Budvytytes performance i februar, og står også bak en opptreden av Satch Hoyt på Landmark i begynnelsen av mai, hvor han trakterer afrikanske musikkinstrumenter fra etnografiske samlinger.
Vårens mest aparte utstilling ved et norsk museum er så vidt jeg kan bedømme den klimapolitisk agiterende More Meat Less Meat på Trondheim Kunstmuseum. Ved hjelp av multisensoriske kunstverk av kunstnergruppen (og bandet) Chicks on Speed og den kunstnerledede tenketanken The Center for Genomic Gastronomy skal utstillingen løfte spørsmål om kjøttforbruket vårt opp til debatt. Det er grunn til å tro at menyen engasjerer mer enn den friterte melormen med ostekrydder jeg kom i skade for å putte i munnen under et besøk på Universeum i Göteborg for ti år siden.
Formeninger om hvordan fremtiden bør innrettes møter man også i utstillingen Kunna Guanna Concha på Kunsthall Trondheim, som åpnet før jul, men står frem til 12. mars. Den er et samarbeid mellom kunstnerne Elin Már Øyen Vister, Sissel M. Bergh og Carolina Caycedo og stikkord er matriarkalsk kulturarv, urfolk, skeive, økofeminisme. Det skal bli spennende å se hvilke nye impulser Adam Kleinman, som tok over som direktør ved årets start, bringer til kunsthallens program. Formodentlig får vi en smak av dette først til høsten.
En annen overvintret utstilling som maner til naturomsorg er Dilemma på Nordnorsk Kunstmuseum. Blant de norske og samiske kunstnerne som frem til slutten av mai minner oss om at vi er avhengige av naturen og derfor må se til å endre måten vi lever på, det vil si legge bak oss fantasier om vekst til fordel for mer bærekraftige utviklingsmål, er Marianne Bjørnmyr, Tomas Colbengtson, Olav Christopher Jenssen, Jet Pasqua, Synnøve Persen og Silje Figenschou Thoresen. Utstillingen markerer for øvrig åpningen av Nordnorsk Kunstmuseums samarbeid med kunstsenteret Nordover på Svalbard, som ble innviet i fjor. Herfra har man orkesterplass til naturens egen (akselererende) sakteperformance: issmeltingen i Arktis.
Artikkelen ble endret 20.01.2023 kl. 10.29 for å rette faktafeil.
