Utstillingen Soundscape Røst 2010-2020 viser et utvalg fra Elin Már Øyen Visters tiårige lydkunstprosjekt med samme navn. Prosjektet baserer seg på feltopptak fra øyen Røst i Lofoten, og sporer hvordan menneskestyrte aktiviteter skaper endringer i lydlige natur- og kulturlandskap. Samtidig med soloutstillingen er Øyen Vister representert med lydverket Røster III (2016) i gruppeutstillingen The Ocean (2021) på Bergen Kunsthall. Dette verket deler flere likhetstrekk med hovedverket Vedøya – klagesang til fuglefjellet som mistet stemmen #1 (2021) på Lydgalleriet. Som i det pågående performanceverket Lundefuglen (2014-) og de hyperlokale radiosendingene i utstillingstillegget Radio Hopes and Dreams: Soundscape Røst Edition (2021) handler det om å bruke lyttesituasjonen til å fremme økopolitisk bevisstgjøring og idealet om radikal sameksistens, et utvidet fellesskap der mennesket er likestilt med dyr og natur.
Galleriet fordeler seg på to høydenivåer. Den mest sentrale delen av utstillingen befinner seg rett innenfor døren og er skjermet av lyse, ugjennomsiktige gardiner. Lydkabler forsvinner under og over gardinene og gjør meg nysgjerrig på hva som finnes bak. En åpning mellom gardinene leder inn til et stort og forholdsvis tomt rektangulært rom med dempet belysning. En ny rekke av gardiner svøper rommet i et bølgende spekter av farger, fra gråbeige via jordtoner og rosa til blågrønt. Den håndfargede tekstilduodjien er laget av Venke Tørmænen, én av totalt 20 krediterte bidragsytere. Ettermiddagssolen siver inn gjennom indigofarget tekstil som dekker det meste av gatevinduet. Midt i rommet står to klossformede hvite benker med saueskinn på. Rett over henger en høyttaler, og flere er gjemt bak tekstilene.
En klagesang på nordnorsk dialekt fyller rommet. Det er fjellet som snakker med Ingvild Austgulens stemme, om eldgamle tider, om Utrøstryggens tilblivelse mellom bølgene over tusener av år, om fuglene som kom og ga fjellet en stemme, og om stumheten som nå følger av klimaendringer, når stigende temperatur i havet har fordrevet alt fugleliv fra øyfjellet. Fra bak Tørmænens håndfargede gardiner blandes Øyen Visters poetiske fremføring sømløst med lydopptak av mennesker, fugler og hav på Røst, og med musikk: truende strenger og dype vibrasjoner, en romantisk pianomelodi, eterisk samisk vokal, en traust og melankolsk melodi på orgel eller trekkspill. Mest tankevekkende er et lengre arkivopptak hvor en mannsstemme på affektert østlandsdialekt (jeg tenker naturdokumentar fra NRK-arkivet, ca 1970) beskriver lundefuglens nytteverdi for menneskene på Vedøya. Innslaget står i tydelig kontrast til det øvrige lydbildet, og inkluderingen poengterer nødvendigheten av å utfordre menneskets posisjon øverst i artshierarkiet. Ved å gi Vedøya en egen stemme, sin egen stemme, inviterer Øyen Vister lytteren til å reflektere over de økologiske konsekvensene av generasjoner med enefokus på naturen som ressurs.
Vedøya er et imponerende komplekst stykke lydkunst og befinner seg et sted mellom hørespill, kontentumopptak, naturdokumentar og lydtortur. Stemningen veksler mellom melankolsk, håpefull, sørgmodig og truende. Det er vakkert og overveldende nært. Men tidvis er det også enerverende, som når lyden av stille vann glir over i kaklende og deretter skrikende måker. Det blir mer og mer måke, helt til lydbildet er et inferno av måkeskrik, så intenst og langvarig at det er direkte ubehagelig. Nettopp dette ubehaget virker sentralt for erfaringen verket tilbyr. For mer enn noe annet, oppleves Vedøya som en prøve i tålmodighet, i å sitte stille alene og lytte, vente, uten å vite hva du vil høre eller hvor lenge det vil vare (ca en time, viste det seg). Det er en god øvelse å kravløst la verket utspille seg, men samtidig motsette seg passivisering, isteden kople seg på og investere noe i møtet med kunsten.
Opp en trapp fra entreen presenteres et utvalg andre verk fra Øyen Visters Røst-prosjekt. Under en innrammet blyanttegning som viser utsikten fra et fuglefjell mot hav, står en platespiller. Her kan man lytte til vinylen Soundscape Røst – Spaces and species vol I (2012), som inneholder komposisjoner basert på Øyen Visters feltopptak. Tegningen er signert Maria Garred, som også er representert med ytterligere syv blyanttegninger med motiver fra Røst, montert på blå bakgrunn. Tegningene tilbyr en velkommen visualisering av nøkkelmomenter fra Øyen Visters komposisjoner: måker, lundefugler, fyr og bebyggelse, midnattssol, havhorisont og øyfjellandskap.
Play Kittiwake. Interactive sound sculpture for children and childish people (2012), består av individuelle lysegrønne bokstaver utstyrt med bevegelsessensorer, festet i taket med tynt teinetau. På gulvet ligger to hodetelefoner med lyden av hav. «Kittiwake» er det engelske slektsnavnet til måkeartene krykkje og rødfotkrykkje, og verket inviterer til å spille på bokstavene; sensorene fanger opp bevegelser og utløser ulike måkelyder, som blander seg med havlyden i hodetelefonene. Play Kittiwake har et vesentlig lettere og muntrere uttrykk enn sørgesangen til Vedøya. Faktisk kjennes oppfordringen til leken gestikulering litt for gjøglete å bedrive alene foran vindusrekken i galleriet, med innsyn fra gaten utenfor. Invitasjonen til samspill gjør publikum delaktig i produksjon av verket, og nærheten til klagesangen for fugleforlatte Vedøya tilfører en betydningsfull tyngde til leken. Til tross for store stemningskontraster evner Øyen Visters utstilling å overbevise om alvoret i situasjonen for et økosystem hvor arter fordrives og lydene deres forsvinner.
Denne artikkelen ble endret 11.10.2021 kl 13.35 for å rette faktafeil.
