Med utsikt til Glomma og togene som trillet ut fra Blaker stasjon, lanserte kunstner Hans Hamid Rasmussen fotoboken Elva er et annet sted. Bilder fra tømmerfløting på Glomma forrige helg, i samarbeid med Guttormsgaards arkiv. Boken består av 80 fotografier Rasmussen tok mens han arbeidet som tømmerfløter fra slutten av 70-tallet og frem til 1985, som var det siste året tømmer ble fløtet på Glomma, før jernbanen og lastebiler overtok tømmertransporten.
Tømmerfløting er omgitt av en heroiserende nostalgi om de staute arbes’kara som sto tili’ opp om morran for å måle krefter med elva og tømmeret, og ved første øyekast er Rasumussens bok intet unntak fra denne reglen. Fotografiene er organisert rundt de forskjellige stadiene i fløtingen, og komposisjonen følger en narrativ form. De første fotografiene skildrer gubber og unge menn som i samarbeid med mekaniske vinsjer og tømmerhaker skubber på trestokker, samt mer stemningsfulle fotografier av morgenstunder med tåke og dis på lenseanlegget ved Glennetangen. Deretter følger fotografier fra den såkalte «sluttrensken» i 1985, en slags eventyrlig ekspedisjon for å lete opp tømmer som hadde forvillet seg inn i kratt og bakevjer, eller hopet seg opp i store vaser ved fossefallene mellom Elverum og endestasjonen ved Fetsund.
Bakerst i boka, med en faderlig tone og i presens, forklarer Rasmussen det konkrete arbeidet som utføres i fotografiene. Dette arbeidet er ikke bundet av krav til teoretisk utdannelse eller arbeidsmiljøhensyn, oppgaven står og faller på fløternes erfaring, fysiske vilje og smidighet, samt tillit til hverandre og til vannet i elven. Forfatteren Per Petterson lar en småsentimental, nostalgisk-naiv forteller videreføre denne arbeidersjargongen i bokens etterord, om en liten gutt som fikk være med pappa for å se og lukte tømmeret som ble lempet i Glomma. Slik fremstilles fløtingen som en spesielt «ærlig» transportteknikk, ikke minst fordi infrastrukturen og drivstoffet i all hovedsak er én og samme ting.
I likhet med fløtingen bærer Rasmussens fotografier med seg en påstand om autentisitet. Som en deltaker i arbeidslaget har han tatt med seg fotoapparatet til lands og til vanns. I tillegg tilhører det analoge fotografiet, med tanke på linsevalg, lukkerhastighet etc., samt det tekniske fremkallingsarbeidet i mørkerommet, en håndverkstradisjon. Altså ligner fotoboken en elegi over tapet av «ærlige» fotografi- og transportteknikker, i tillegg til verdier effektiviseringen av produksjonen ikke evner å måle, slik som kameratskap, fysisk fostring og felles mestring, og nærhet til naturen.
Denne nostalgiske modusen risikerer imidlertid å skjønnmale fløtingen, og å dekke over dens mer problematiske aspekter, ikke minst risikoen arbeidet medførte for fløterne. Bokens narrative form knytter seg dessuten til en forståelse av historie som progresjon, hvilken medfører at tømmerfløting fremstår som et tilbakelagt industrihistorisk stadium. Mens nostalgien skjuler fløtingens komplekse og risikable samspill mellom natur, arbeidere og industri, insinuerer bokens narrative form at avskaffelsen av fløtingen var en uungåelig konsekvens av teknologisk utvikling.
Imidlertid stikker flere av fotografiene kjepper i hjulene for fløtenostalgien. Et av problemene med fløtingen var de stadige vasene og opphopningen av tømmer, og i enkelte fotografier skildres tømmeret som «matter of out of place», ubehjelpelig strandet på sandbanker eller viklet sammen til kaotiske floker. Fotografiet på side 50 er ett eksempel; dette dobbeltsidige tablået viser en tømmerkollisjon i venstre kant av bildet. Tre menn og en liten jolle er på vei inn fra høyre, men sammenlignet med det gjenstridige tømmeret og vannoverflaten som dekker hele fotografiet, synes de små figurene hjelpeløse i møte med oppgaven foran dem.
Misforholdet setter fotografiets handling på pause; arbeidet og den narrative formen stanser opp, mens beskrivelsen av vannets krusninger, solens refleksjoner og stokkenes sikksakk-kaos kommer i fokus. Ikke minst blir stokkenes ubrukelig tunge, glatte og sleipe karakter håndgripelig. Slik får tømmeret nærmest en form for agens, som konkurrerer med arbeiderens. Fotografienes beskrivelser av gjenstridige og uvillige stokker gjør det mindre fristende å hoppe ut i elven for å løse floker og dytte på tømmer.
Side 98 viser et annet dobbelsidefotografi der den dokumentariske formen kompliseres av estetiske effekter. Mørke skyer brygger opp til høyre i bildet. Mens vannet reflekterer solen og himmelen over, er det sammenfiltrede tømmeret i forkant av bildet en fordobling av den mørke åskanten i bakgrunnen. Med siggen i kjeften dytter en figur på tømmeret, og sammen med et vinsjapparat i midten av bildet lager han komposisjoner av diagonale og horisontale linjer. Arbeideren står i skarp relieff og er nesten uten nyanser, som en pappfigur.
I bakgrunnen av bildet, såvidt synlig mellom to av vinsjene, kjører en rød buss. Bussen representerer en hurtigere og mer «rasjonell» transportform, som ikke påvirkes av ting som vær og vannstand i elven. Mens den sluker drivstoff og øser ut eksos, kan det motoriserte kjøretøyet bringe tømmeret direkte fra skogen til fabrikken, og vil snart overta hele fløtingen. Men i dette fotografiet – her i 1985 – opptrer bilen og tømmerfløting parallelt, som to potensielt konkurrerende transportformer. Tar man andre faktorer enn ren effektivitet med i regnestykket – som sysselsetting, sesongbaserte og mindre rigide tilknytninger til arbeidslivet, klimautslipp, helsegevinst ved fysisk arbeid samt nedbremsing av økonomisk vekst og dermed mindre rovdrift på naturressurser – virker fløtingen likevel å ha fordeler. Rasmussens bok åpner for å betrakte fløtingen ikke bare som objekt for nostalgisk projeksjon, men også som en kanskje likevel økonomisk levedyktig teknologi.
