Tomorrow er et 20 meter langt utendørs lerretsmaleri. Det kler en vegg på Aker brygge et halvt steinkast fra Nasjonalmuseet og er malt av Johannes Høie, en kunstner som har gjort nettopp denne typen bilder – altså storskala, midlertidige veggmalerier – til sitt spesiale. Som tidligere verk av kunstneren er Tomorrow utført i akryl med en kalligrafisk teknikk som sentrerer den sorte svungne streken og gir et tresnittaktig preg. Sånn sett er det kanskje litt misvisende å kalle det maleri. Uavhengig av medium fremstår Høies bilder nemlig alltid veldig tegnet; flaten er sekundær, den bringer bare et underlag av farge til motivet. I dette tilfellet riktignok meget sterke farger; technicolor-skumring er et ord som slår ned i meg når jeg leter etter et begrep for å beskrive paletten hans.
Jeg har tidligere hørt Høie beskrive metoden sin som en slags kunsthistorisk sampling. Han henter visuelle elementer fra forskjellige kilder og knar dem sammen til et nytt hele. Det er også inntrykket man får her. Motivkretsen virker overveiende å høre hjemme i en verden adskilt fra vår egen tid med flere århundrer. Men de visuelle referansene har samtidig uklart opphav; det virker ikke som et poeng at jeg skal tolke bildet gjennom å spore elementene tilbake til en konkret historisk kilde. Til det er de for kamuflert av kunstnerens kalligrafiske stil. Det er fordeler og ulemper ved det å gi avkall på det eksplisitte sitatets aura. Bildet blir mindre snyltete og arkivisk. Men risken er at det i stedet blir et generisk opptog av tause arkaiske figurer.
Noen eksempler: Et Cthulhu-kreatur er i ferd med å sprenge seg ut av et egg i bildets venstre kant. En helt gul mann bøyd over et tegnebrett eller en notatbok med svette fossende nedover pannen fremstår som en selvironisk avatar for kunstneren i panisk arbeidsmodus. I bakgrunnen kakker to skjeggete karer i vei på en abstrakt steinskulptur. Gamle menn er en gjenganger. En eldre mann og en ung gutt sitter overfor hverandre med hendene utstrakt og mellom dem svever en lysende kule. En ulv jager en rød ball i forgrunnen. En krumbøyd skikkelse bærer en diger fisk på ryggen. Osv. Scenene forbindes av hav, buskas og dramatiske skyformasjoner som snor seg rundt dem og føyer den løse veven av anekdoter sammen.
I flere måneder har Høie oppholdt seg på stedet og, i all slags vær, jobbet med dette maleriet, fortelles det på hjemmesiden til Mesén, som har produsert verket. Den hardt arbeidende kunstnerens gestalt har alltid spøkt i bakgrunnen av Høies bilder og pustet ekstra liv i dem. De vinner utvilsomt noe på Høies fysiske innsats og tekniske beherskelse. Jeg er ikke immun mot denne håndverksmessige appellen selv. Det er noe unektelig tiltalende med samtidskunstnere man mistenker at egentlig ville trivdes bedre oppunder et kirketak i Firenze på 1500-tallet enn foran laptopen. Men arbeidsvilje og dedikasjon holder ikke til mål alene. Også kunst i offentlig rom må forsvare sekundene med oppmerksomhet den ber om.
Tomorrow kan kanskje forklares som et produkt av sitt mildt sagt estetisk ugjestmilde miljø, der det står gjemt bak en parkeringsplass for neongrønne elsparkesykler, flankert av et digert kjøpesenter på den ene siden og et enda større signalbygg på den andre. Men når det først har fanget blikket mitt begynner jeg fort å savne en samlende idé, lik den man kan finne i tidligere arbeider av Høie, som den myldrende, morbide helvetesvisjonen Tryptikon (2013-2021) eller de fordreide hestekroppene inne i en skypumpe (?) som bredte seg over endeveggen i utstillingen hans på Telemark kunstmuseum i 2022 (Arc #2), for å ta et par eksempler fra toppen av hodet. Vi befinner oss der som her uomgjengelig i de figurative klisjeenes verden, men disse bildene har likevel affektive og kompositoriske kvaliteter og en tematisk retning som jeg ikke finner i tablået på Aker brygge. Det skingrende fargespillet makter ikke å avlede fra hvordan figurene i Tomorrow poserer som karakterer i en mytologisk fortelling eller som megetsigende symboler, men til syvende og sist ikke ender som annet enn vikarierende elementer i en vag, dekorativ mystisisme.
