Espen Dietrichsons (f. 1976) geometriske skulpturer står på en rekke skoler og kommunale institusjoner rundt omkring i Norge, og minner tidvis om den generiske abstraksjonens motsvar til Skule Waksviks allestedsnærværende dyreskulpturer. I sin utsmykking til Nye Våler kirke Hedmark, som sto ferdig tidligere i år, har Dietrichson imidlertid forlatt dette autonome, frittstående objektet og latt verket integreres i arkitekturen. Det har gitt interessante resultater. I nært samarbeid med arkitekten Espen Surnevik er smale vindusslisser og skråstilte speilplater felt inn i veggen bak alteret, hvor de danner en symmetrisk, strålende formasjon av lys og speilinger.
Kanskje har han tatt med seg noen av erfaringene fra dette samarbeidet inn i utstillingen Wide Open på Galleri Haaken. Iallfall møter vi her på flere av de formale motivene fra kirkebygget. Hovedvekten ligger på en serie på elleve akvareller, Glass, Stone. Skjønt, vekt er egentlig et misvisende ord; akvarellene består av grupper av lamellformede, duse fargefelt, som ser ut til å være speil plassert i forskjellige vinkler, svevende over et tomrom. Noen av flatene er brutt opp av mindre flater i andre farger, hvilket gir inntrykk av at de speiler hverandre, eller et omkringliggende rom. Akvarellene gir med andre ord en svært sammensatt romlig illusjon gjennom enkle virkemidler. Dietrichson har gitt seg selv motstand ved å utføre de presise og rettlinjede tegningene med fortynnet akvarellmaling på grovt akvarellpapir. Noen av de pastellfargede feltene er så utvannet at de nesten er usynlige, i andre har pigmentet lagt seg i små ansamlinger, som bunnfall.
De svevende speilene har en pendant i Hard Edges, Cloudy Cities, en serie svart-hvite silketrykk hvor Dietrichson har klippet opp fotografier av modernistiske høyblokker. Av bygningskroppene gjenstår kun soklene og vinduene, som svever svermlignende over kvartalene og reflekterer den omgivende arkitekturen. På et av silketrykkene gjenstår riktignok noen av veggene, men også disse henger i lufta. Går man tett nok på løses de allerede dekonstruerte bygningene opp i enda mindre bestanddeler av silketrykkenes rasterstruktur. Dietrichson har tidligere laget lignende silketrykk av oppstykkede arkitekturfotografier av senmodernistiske betongbygninger. Den brutalistiske arkitekturen fra 1960- og 70-tallet besto av prefabrikkerte elementer, noe Dietrichsons svevende, isolerte veggelementer får frem gjennom å fremstille arkitekturen som en slags byggesett. Disse betonghøyblokkene gir òg en fornemmelse av tyngde som gir motstand til Dietrichsons gravitasjonsopphevende manipuleringer.
Motsetningen mellom tyngde og letthet finner man også i utsmykningen i Nye Våler kirke. Betraktet som et uavhengig verk, isolert fra arkitekturen, ser også den ut som en formasjon av vektløse, reflekterende vinduer. Til tidsskriftet Kunsthåndverk beskriver Dietrichson alterveggen som følger: «Det ser ut som om veggen er fri for konstruksjon, noe som gjør hele kunstverket nærmest svevende.» Med i utstillingen på Galleri Haaken er også tre polygone skulpturer konstruert av blankpolerte stålskiver. Til tross for det tunge materialet synes også disse reflekterende, asymmetriske søylene å illudere letthet, der de står og liksom vrir seg unna en monolittisk form.
Letthet og tyngde, overflate og illusjonistisk rom; med slike motsetningspar befinner vi oss trygt innenfor den klassiske formalismens domene. Glass, Stone-serien graviterer nok litt for mye mot et konvensjonelt abstrakt maleri, og selv om de er resultater av ømfintlig håndverk er det ikke som maler at Dietrichson er sterkest. Men akvarellenes speilformasjoner og den oppstykkede arkitekturen i silketrykkene er begge deler konstruksjoner som vanligvis ville vært tegnet med programvare som kan simulere tredimensjonale rom. Og man kan forestille seg animerte versjoner der perspektivet forandres og de reflekterte fargefeltene flyttes omkring mellom speilene. Da er det fristende – med kirkeutsmykkingen i mente – å tenke dem som skisser til installasjoner som en gang vil realiseres.