Indrefilet av svin, 59.90! Ytrefilet av svin, 39.90! 6 liter Pepsi max, 29,90! Disse gode tilbudene, presentert som glorete plakater i gult og rødt, lærte jeg om mens jeg tittet på den store reklameskjermen utenfor Oslo Sentralstasjon på utkikk etter Sara Eliassens videoarbeid The Feedback Loop. På skjermen gikk også en kort video om showet Monsterjam på Telenor Arena i oktober, hvor hele familien kan oppleve monstertrucks, stunts og non-stop action. I filmen svever kjøretøy i sakte film gjennom luften, som om den akrobatiske bilen får tiden til å stoppe opp.
Nå og da blir rekken av annonser avbrutt av Eliassens verk, som også kombinerer senket avspillingshastighet med raske kamerabevegelser. I filmen står en ung mann utenfor Oslo S og ser på den samme storskjermen som viser utdrag fra den nasjonalromantiske reklamefilmen Symphonies des Nordens – en norsk-tysk samproduksjon fra 1938. Eliassen hevder datidens bildespråk stadig informerer dagens reklamefilmer.
Arbeidet er del av utstillingsserien Munchmuseet i bevegelse, kuratert av Natalie Hope O’Donnell, som markerer Munchmuseets flytting fra Tøyen til det nye museumsbygget i Bjørvika. Siden 2016 har de fleste prosjektene foregått ute i det offentlige rom i aksen mellom det gamle og nye museet. Med Stein til byrden gjorde Marthe Ramm Fortun blant annet en performance på den travle 20-bussen, mens Sofia Hultin tok publikum med på byvandringen I’m Every Lesbian, der skeive historier og møteplasser stod i sentrum. Munchmuseet i bevegelse foregriper samlokaliseringen av Stenersen- og Munchmuseet i Bjørvika i 2020. Intervensjonene i byrommet skal ivareta Stenersenmuseets satsning på samtidskunst i mellomtiden.
Munchmuseet i bevegelse disponerer òg et visningsrom i Dronning Eufemias gate, hvor de i samarbeid med Kunsthall Oslo viser kunst fra Stenersensamlingen. Sara Eliassens prosjekt, som også inkluderer en serie filmvisninger over temaer som filmhistorie, overvåkning og teknologi, vil kulminere i en utstilling her den 30. november.
I tillegg til å vises på storskjermen utenfor Oslo S, inngår mindre klipp av The Feedback Loop i reklamesløyfene på de mange skjermene inne på stasjonen. På én vises et lengre utdrag av Symphonies des Nordens. Den er skutt på 35 millimeter og bildene har et blafrete, gammeldags uttrykk. Overgangene er friskere – det gjøres hyppig bruk av dramatiske effekter; i en sekvens skifter et fjellandskap brått fra dag til natt, og snart spiller nordlyset på himmelen. En annen sekvens viser bølger som slår heftig inn mot høye fjellklipper, der det benyttes den samme kombinasjonen av hurtig kameraføring og sakte film som i Eliassens video og Monsterjam-reklamen.
I The Feedback Loop zoomer kameraet på et tidspunkt inn på det ene øyet til mannen foran skjermen. Øyet blir til et snødekket fjellandskap fra Symphonies des Nordens. Gjennom en animasjon dukker mannen så opp i landskapet. Fordoblingen nikker, som andre av Eliassens arbeider, til filmteoretikeren Laura Mulveys påpekning av hvordan filmfortellingen historisk er strukturert av det mannlige blikkets jakt på protagonister å identifisere seg med. Men mer relevant i denne sammenhengen er måten fordoblingen understreker mannens identifikasjon med den nasjonalromantiske fremstillingen av det norske fjellandskapet. Det er en nesten komisk påfallende likhet mellom Symphonies des Nordens og Visit Norways promoteringsfilm Iconic Norway fra 2017, hvor det naturromantiske tablået er perfeksjonert ved hjelp av dronekameraer.
Eliassens har også tidligere vist interesse for reklamens visuelle og retoriske register. I 2007 samarbeidet hun med regissør Lilja Ingolfsdottir om å lage seks kortfilmer for TV, kino og kjøpesentre med tittelen NOT WORTH IT. Disse imiterte reklame, men istedenfor å promotere et produkt, oppfordret de til å forbruke mindre. Strategien med å bruke reklamemediet til å kritisere seg selv slekter på Richard Serra og Carlota Fay Schoolmans kortfilm Television Delivers People fra 1973. Her ruller en gul tekst over en blå bakgrunn til friksjonsløs muzak og argumenterer for at TV-mediet ikke leverer reklame til forbrukere, men kunder til annonsørene. I samme periode kjøpte også performancekunstneren Chris Burden reklametid på TV, og i Chris Burden Promo (1976) benyttet han freidig anledningen til å plassere sitt eget navn i selskap med blant andre Leonardo Da Vinci og Pablo Picasso. Selv om disse filmene brøt med reklamens visuelle språk, spilte de i likhet med NOT WORTH IT på reklamens bruk av humor og effektiv kommunikasjon for å kritisere dens påvirkningskraft.
I en tid da nasjonalistisk politikk er på fremmarsj i Norge og resten av verden, er det verdt å merke seg den allestedsnærværende reklamens bruk av virkemidler fra 30-tallets propagandafilmer. Allikevel er jeg usikker på om en forholdsvis kompleks henvendelse som The Feedback Loop evner å kommunisere denne innsikten på sentralstasjonens reklameskjermer. På reklamens enemerker fungerer The Feedback Loop dårlig; den skaper et brudd i strømmen av kommersielle henvendelser, men det forblir nok uklart for den uinformerte forbipasserende hva den vil fortelle.