St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014
Den nye kulturmeldingen setter for første gang på lenge kunstens egenverdi framfor dens politiske nytte. Samtidig tar staten sterkere styring over norsk kunstliv enn noen gang siden 1814.
Samtidig med den første Kulturmeldingen i 1973/74 ble det elitære akademiregimet, som hadde sikret en armlengdes avstand mellom staten og kunsten, omdannet til et demokratisk fagforeningsregime. Dette åpnet for den instrumentaliseringen av kunstpolitikken som var hovedlinjen i kulturmeldingen på begynnelsen av 90-tallet. Med det inneværende ti-årets melding er den tidligere armlengdes avstand mellom staten og kunsten skrumpet inn til en håndsbredd. Statens styrkede styringsvilje viser seg tydeligst gjennom etableringen av den nye giganten Nasjonalmuseet for kunst og det såkalte ABM-utvikling, samt gjennom signalene om sterkere statlig styring av Norsk Kulturråd. Men samtidig er den instrumentelle linjen og nyttetenkningen fra 90-tallet nesten borte. Kunstnerisk kvalitet vies større oppmerksomhet enn politisk nytte. Kunstens og kulturvernets egenverdi er satt foran dens eventuelle nytt for helse og næringsliv.
Nasjonalmuseet for kunst
Det består nå av Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum. Det er meningen at også Riksutstillinger og Henie-Onstad Kunstsenter etterhvert skal integreres i den statlige kunstgiganten. Med unntak av Henie-Onstad Kunstsenter og arkitekturmuseet skal alle disse etterhvert samles i Tullinløkka-området. Hit skal også Utsmykkingsfondet for offentlige bygg og ABM-utvikling, i kontorfellesskap med Nasjonalmuseet. Gjennomføringen av sammenslåingen og de bygningsmessige løsninger er den dominerende oppgaven på kunstområdet i tiden frem til neste melding.
At staten samler sine kunstmuseer under ett tak og én forvaltning virker forståelig, men det har økt statlig styring som konsekvens. At også Henie-Onstad Kunstsenter skal inn i dette konsernet, er urovekkende. Da HOK åpnet i 1968 betød det at en helt ny kunstnerisk posisjon ble representert på et høyt nivå i et norsk kunstliv som var hegemonisk dominert av BKS-regimet og dets nasjonale bindinger. Oslo-området trenger mer enn noen gang et slagkraftig og ressurssterkt selvstendig alternativ til den sterke statlig dominansen på kunstområdet, et sted fritt for den kunstpolitiske korrekthet som uunngåelig blir krevet av statlige kunstinstitusjoner. En god kunstpolitikk ville være at staten sikret det økonomiske grunnlaget for en sterk opponent til sitt eget kunstkonserns kunstneriske posisjoner. Av samme grunn trenger norsk kunstliv fritt tenkende kunstmuseer i andre deler av landet, Hvordan skal staten ellers få målt den kunstneriske verdien av Nasjonalmuseet for kunst?
Intensjonene med Nasjonalmuseet for kunst stopper ikke ved en intern effektivisering, hele Kunst-Norge skal effektiviseres. Nasjonalmuseet skal være «faglig nav i eit mangeslunge nettverk av store og små aktørar» og «ei drivkraft i ein landsomfattande innsats». De regionale kunstmuseene kan nå samhandle med én institusjon som delegerer nasjonalt delansvar i kunstområdet blant annet gjennom det operative arbeidet for Riksutstillingers oppgaver. Det konsoliderte nasjonalmuseet for kunst skal som en dirigent lede landets museale kunstliv, de øvrige skal fungere som lokale orkestermedlemmer med partitur utdelt fra nasjonalmuseet. Meldingen skriver «nettverk», men tenker «sentrum-periferi».
Om kunstforeningene får vi vite at de har «ei særleg viktig rolle i område med stor avstand til næraste kunstmuseum eller andre arenaer for formidling» – hva med de store kunstforeningene i Tromsø, Trondheim, Ålesund, Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Risør Drammen, Oslo? Her råder en sentralistisk, hegemonisk tankegang med 120 år gamle tradisjoner i norsk kunstpolitikk. Resultatet har vært at det beste som kan sies om en regional kunstsamling er at den er «som et lite Nasjonalgalleri», ikke at den har en selvstendig oppfatning av norsk kunsthistorie. Denne meldingen fører videre det verste i Nasjonal plan for kunstformidling – dens sentralisme. Vi får høre at det med Nasjonalmuseet for kunst som sentrum skal bygges «eit samordna nettverk på landsbasis der aktørane utfyller og ikkje overlapper kvarandre». Er det noe kunstinstitusjoner nettopp skal gjøre, er det jo å overlappe hverandre – hvordan skal vi ellers kunne sette ulike kunstsyn, ulike kunstneriske posisjoner og ulike tendenser opp mot hverandre?
ABM-utvikling
ABM-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum, som ble formelt etablert 1. januar 2003, er nå sentralleddet for alle de statlige museene i Norge og har et omfattende styringsmandat. Et nøkkelbegrep i ABM-ideologien er «institusjonell konsolidering på regionalt nivå» som betyr sammenslåing av museer til faglig funksjonelle enheter. Sammenslåingene skal hovedsaklig skje på geografisk grunnlag, ikke tematisk. Dermed kan også kunstsamlinger komme til å bli slått sammen i større museumsinstitusjoner. Det skjedde for et par år siden i Drammen, da Drammens kunstforening gikk opp i Drammens museum. Kunstforeningen med sin samling er for tiden stengt på grunn av ressursmangel. Denne stengningen gir meldingen ideologisk støtte til – som kunstforening har den jo ikke «ei særleg viktig rolle» fordi avstanden til andre kunstmuseer er liten.
Fra 2004 vil alle statlige museumstilskudd bli kanalisert direkte til enkeltinstitusjoner. Ordningen med fylkeskommunal prioritering av bruk av statlige tillskuddsmidler vil altså opphøre. Nå vil departementet selv fordele disse midlene til «konsoliderte institusjoner i fylka» – de ikke-konsoliderte får altså ikke noe. Det virker sannsynlig at det er ABM-systemet som vil innstille på denne fordelingen. Slår en regional kunstsamling seg ikke sammen med andre museumsenheter, forsvinner den statlige støtten.
Norsk kulturråd
Den viktigste testen på om armlengdesavstanden mellom stat og kunst øker eller minsker kan utføres ved å se på om kompetanseforholdet mellom Storting, departement og Norsk kulturråd blir endret. Meldingen har en utførlig drøfting av departementet og Stortingets instruksjonsrett overfor Norsk kulturråds forvaltning av Norsk kulturfond. Fremstillingens hensikt er å drøfte «mogelege brigde i arbeidsmåten og oppgåven for Norsk kulturrråd». Meldingen slår fast at Stortinget står fritt til å fastsette omfanget av bevilgningen til Norsk kulturfond, at det kan vedta generelle instrukser for bruken av Norsk kulturfond, men også at det kan vedta at et bestemt formål skal tilgodeses med midler fra Norsk kulturfond. Stortinget kan med andre ord binde Norsk kulturråd. Og selvom ikke departementet med de regler som gjelder i dag ikke kan instruere Norsk kulturråd om bruken av Norsk kulturfonds midler til enkeltformål, har det rett til å gi generelle instrukser, og dagens regler kan forandres.
Nå er det imidlertid slik at ikke alle midler som Norsk kulturråd skal fordele kommer fra Norsk kulturfond. Det bevilges også midler direkte til Norsk kulturråd på statsbudsjettet. For disse midlene, som er blitt overført til Kulturrådet fra andre organer, har både Storting og departement instruksjonsrett. Jo større andel slike midler utgjør av Norsk kulturråds samlede budsjett, jo større blir Stortingets og departementets instruksjonsrett, og kanskje også –lyst. Forøvrig varsles det en gjennomgang av regelverket for Norsk kulturråd. Det foreslås at Norsk kulturråds virksomhet reguleres i en lov, som hjemler særlig forskrifter om fordelingsordninger etc. «Omfanget av styringsrett for overordna organ er uklårt utforma. Styringsgrunnlaget bør difor reviderast». Meldingens signaler om sterkere statlig styring varsler ikke godt for Norsk kulturråd som breddeholder mellom staten og kunstlivet.
Kunstnerpolitikken
Kunstnerpolitikken dreier seg om stipendie-, vederlags og støtteordninger for kunstnere. Her finner vi en klar formulering: «Det kan ikkje lenger vera eit mål at den statlege innsatsen på feltet skal kunne innehalda ein automatisk økonomisk vokster etter kor stor tilvoksteren av kunstnarar er». Staten har gitt opp å kontrollere veksten i antallet kunstnere gjennom medlemsskap etter strenge kvalitetskriterier eller sterkere styring av utdanningsinstitusjonene. Nå er det stipendieordningene som skal begrense antallet. De foreslås nå strømlinjeformet på flere måter.
Meldingen understreker grunnprinsippet om at den offentlige støtten til billedkunsten skal fremme kunstnerisk produksjon med høy kvalitet og at dette gjøres på best måte gjennom arbeidsstipender. Den foreslår en avvikling av ordningen med garantiinntekter og bortfall av stipendier øremerket for dekning av bestemte kostnadsarter. Utvist kunstnerisk kvalitet vil telle mer enn alder og økonomisk situasjon.
Kulturministeren foreslår også at man forlater ordningen med et stort antall fagspesifikke stipendkomiteer, og erstatter dem av noen få. I så fall vil billedkunstfeltet dele stipendkommité med kunsthåndverk, design, arkitektur og fotografi. Komiteenes størrelse skal økes noe, og det skal også gjøres plass for «kunstvitarar og kunstekspertar» i komiteene, som fortsatt skal ha kunstnerflertall. Komiteeordningen kommer til å ligne den faglige profilen for Nasjonalmuseet for kunst.
Staten foretar på alle disse områdene en forenkling, resultatorientering og fagliggjøring. Fellesnevnerne er sammenslåing, nærmere tilknytning til statsforvaltningen, og sterkere politisk innflytelse på fordelingsordninger i kunstlivet. Meldingen er uten selvrefleksjon når det gjelder mulige negative konsekvenser av økt statlig sentralstyring i kunst- og kulturpolitikken. Det demokratiserende, desentraliserende, folkelige og kulturåpne ved de første bejublede kulturmeldingene fra 1970-tallet synes helt borte.
