Det mest gjenkjennelige Konow Lund-verket i denne utstillingen er en serie tusjtegninger basert på fotografier kunstneren tok på avskjedsfesten til Gerhard Richter, da han skulle gå av som professor ved akademiet i Düsseldorf i 1997. Vi ser, foruten Richter selv, en rekke skikkelser i høflig passiar og med vinglass i hånden. De innrammede tegningene er plassert på gulvet og pakket inn i filt-tepper, et materiale som umiddelbart trekker tankene mot Joseph Beuys. Det er lite som minner om Richters eget arbeid i disse tegningene – bortsett fra Konow Lunds frenetiske tegnestil som til en viss grad motsvarer skrubbeeffekten i Richters malerier. Hva er det så som gjør denne begivenheten interessant som basis for en serie tegninger?
Det er nærliggende å tenke at Konow Lund vil gjøre oss oppmerksom på hvordan paratekster som kan knyttes til en sentral kunstner blir fetisjer for et kunstsystem – nærmere bestemt rekvisitter for andre kunstneres iscenesettelse av egne verker. Man kan jo bruke enhver begivenhet eller representativ gjenstand som er tilskrevet en signatur med tilstrekkelig symbolsk kapital på denne måten. Kunstsystemet er slik sett selvrefleksivt i produksjonsmessig forstand: ved å pakke egne verker inn i kunsthistoriske scenografier kan man koble seg inn i den autoriserende kunstmaskinen. Her er Richter-festen satt i scene via Konow Lunds tusj-tegninger, som igjen er teatralsk foldet inn i et materiale som er et velkjent trekk ved Joseph Beuys’ modus operandi. Dette tredobbelte teater er deretter fremført gjennom Vigelandsmuseet. Teateret spilles altså ut, som en kunsthistorisk kinesisk eske, i kunstsystemet og kunsthistorien.
I skulpturarbeidene skapes utkast til mer utarbeidede dissonante systemer. Monumentet over Fritz Moen, som er et anti-monument i all sin mangel på patos og heroisme, er en massiv stillaslignende form som kan minne om et klesstativ av den rimelige typen. Over stativets «klesstenger» henger et tøystykke påtrykket et foto av Moen samt en stor firkantet plastduk med et horisontalt, abstrakt, skravert felt. Fotografiet er tatt mens Moen gjennomfører politiets rekonstruksjon av drapene han feilaktig ble dømt for i 1979 og -81.
Det mest slående her er den sviktende broen mellom verkets politiske innhold og den demonstrativt formorienterte presentasjonen. Det er ikke vanskelig å slutte seg til Konow Lund når det gjelder verdien av en fornyet oppmerksomhet rundt Moen, men hva en refleksjon rundt materiale og form har med denne saken å gjøre er langt fra åpenbart. Et annet verk det kan være naturlig å sammenligne med er Victor Linds monument over Knut Rød som, for til forskjell fra Moen-skulpturen fungerer som en bokstavelig tankefigur, en direkte påminnelse om et neglisjert kapittel i norsk historie. Hos Konow Lund, derimot, blandes formale problemstillinger inn i presentasjonen, og det blir uklart hva hun egentlig vil med å trekke Moen inn i denne sammenhengen.
I rommet ved siden av står vi ovenfor en mikromodell av et musealt rom. Den forminskede utstillingen viser oss to videoprojeksjoner av en kvinne som inntar klassiske aktpositurerer. Foruten kvinnen finnes falliske former som får oss til å tenke på den monumentaliteten som dominerer på Vigelandmuseet. Verket lar seg lese som en feministisk kritikk av monumentet – og dermed av Vigeland – men også her låses verket i en visuell situasjon som ikke forløses. Grunnelementene for en kritisk form er tilstede, men det mangler et siste ledd for å lokalisere en retning og en klarhet.
I samme rom som Moen-monumentet finnes også et tokanals videoverk. Arbeidet viser et bord: fokus veksler fra skarpt til uskarpt. I ett øyeblikk er bordet krystallklart, i det neste er det så uskarpt at vi kun ser en formløs, tåkete, klump. Arbeidet veksler altså mellom det høyst konkrete og abstraksjonen. De to skjermene er asynkrone i grad av fokus, og vi kunne si at dette enkle og for så vidt banale verket peker mot andre dobbelteksponeringer i de mer sammensatte skulpturverkene.
Det aner meg at Konow Lund ønsker å vise hvordan tilsynelatende uviktige begivenheter er legitime som materiale for kunstproduksjon – som Richter-festen eller Beuys-filten, men det er ikke klart hvor hun vil med denne, eventuelle, målsettingen. Kanskje hun vil synliggjøre en dissonans i hvordan kunsten fungerer som produksjonssystem ved selv å hengi seg til disse vanene?
Det er grunn til å spørre om Konow Lund kritisere kunstens ikonografiske innavl eller om hun selv inngår i den? Ønsker hun å stille spørsmål ved hvordan kunsten ynder å bruke rekvisitter fra dens eget lager av effekter snarere enn å ta for seg mer akutte problemstillinger? Moen-elementet kan tyde på det, men sammenhengene blir for antydende. Richter-festen omformuleres heller ikke til noe tydelig, selvstendig utsagn om bruken av kunsthistorie som rekvisittlager. Det som artikuleres er primært «Gerhard Richter» og (eventuelt) «Joseph Beuys» som merkevarer. Verket sitter fast, i fravær av noe klart utsagn, i kunsthistoriens reproduktive treskeverk.
Men det er kanskje nettopp som uavklart utsagn dette skal leses? Det er godt mulig, men utstillingen blir for fragmentert og diffus til å komme med noe sterkt bidrag i så måte.
