Billene og meitemarkene i Roderick Hietbrinks utstilling Soil, my innards på Kunsthall Oslo minner oss på at vi skal slå følge med dem.
Camilla Skibreks trepinne er fortsatt ferdigslikket, men nå forkullet: i Beauty Sleep på Akershus Kunstsenter behandler kunstneren fremdeles de helt store temaer på lavmælt vis.
Det er samtidskunstdelen av utstillingen Kvinnelige pionerer og nye stemmer på Lillehammer Kunstmuseum som gir de mest interessante perspektivene. Aller mest kontant er Lotte Konow Lund.
Når arbeidet løsrives fra sine tradisjonelle tider og rom, må vi hegne om tiden for ikke å jobbe non-stop. Henie Onstad Kunstsenters Arbeidstid er et bra utgangspunkt.
Det er først med Tor Børresens verk Death in Ivory at utstillingen Motlys på OSL Contemporary virkelig glimter til.
Issa Sambs utstilling på OCA ser ut som en blanding av bruktbutikk og roteloft, men bør leses som et alternativ til samtidskunstens homogene tidsbegrep.
Når kunsten beskriver virkeligheten tilføres verden hverken rettferdighet eller forsoning.
På Tenthaus Oslo peker Nina Torp på nødvendigheten av å lokalisere egne ruter i den etablerte kunsthistorien.
I Felix Werbowys fotografier blir man aldri helt sikker på hvorfor det er vindusflaten som er i fokus og ikke verden på utsiden av vinduet.
Vibeke Tandbergs lek med ord er morsom nok, men det er først når hun bringer inn et kroppslig aspekt at hun overbeviser.
Rosa Barbas utstilling i Bergen Kunsthall viser hvordan utdaterte medier kan fungere som redskaper til å tenke med.
Maarten Vanden Eyndes skulpturelle plastinstallasjon på Hordaland Kunstsenter er i for stor grad et punktum og et spinkelt utgangspunkt for videre tenkning.
Är monumentet på väg att ersättas av verk som sätter individens positiva upplevelse i centrum? Nytt minnesmärke över terrordåd i Stockholm hyllar kärleken.
Uavhengig av forbindelsene til samtiden er det Hannah Ryggen som er det beste i Hannah Ryggen-triennalen.
Gyldenpris Kunsthall i Bergen skylder fortsatt produksjonsstøtte til tre av kunstnerne de stilte ut i 2024.
Med aviser, balloner og undskyldninger på stribe inviterer Banu Cennetoğlu til samtale om menneskerettigheder. Man skal være vågen for at få dybden med.
Kunstkritikk stöds av
