Det nyetablerte galleriet Femtensesse, drevet av tidligere kurator på 1857, Jenny Kinge, befinner seg i andre etasje av et ærverdig, om noe slitent, jugendbygg på Aleksander Kiellands Plass i Oslo. Min Strie av Martin Sæther er galleriets første separatutstilling. Blomster, frukt og ornamentale mønsterkonstruksjoner pryder tolv kollasjer av håndlagd papir hengende i hvite, egenproduserte rammer ryddig fordelt utover tre av rommets vegger. Arbeidene er basert på en kolleksjon av dekorerte papirservietter han har kjøpt på nett.
Motivene varierer: friske, stiliserte epler; et sortiment av innbydende små blomster i rødt, blått og gult; et hjemlig rutemønster i nedtonede blåfarger; overlappende brune og hvite kvadrater; og en rekke abstrakte, ensfargede flater. Serviettene er blitt klippet og revet (til den dedikerte samlerens forskrekkelse) slik at det har oppstått forskyvelser i mønsteret, og så plassert på flak av papirmasse, som deretter er presset mot en støpeform med striestruktur.
Strien som gir utstillingen dens navn, går igjen i Sæthers produksjon. Den preget hans separatutstilling Toile på Unge Kunstneres Samfund i 2019 og var allerede å spore i hans utstilling Post på Destiny’s i 2017. Den dekker tusenvis av kvadratkilometer med veggflate i norske middelklassehjem og kler i dette tilfellet også utstillingsrommets vegger. Når man tvinges til å ta stilling til dette elementet som noe annet enn et nøytralt interiørgrep, oser det av en datert idé om hva som er anstendig å omgi seg med. Strien har gått fra stilfull til brysom – et estetisk avfall vi ikke blir kvitt. Som i Toile, hvor Sæther blant annet lot seg inspirere av mønster på toalettpapir, omhandler Min Strie det vi kunne kalle hverdagsornamentikken. Han insisterer på å fremheve den kunstneriske kvaliteten i de generiske, masseproduserte flatene som omgir oss.
Det er et relaterbart utgangspunkt for en utstilling. Flere av de oppmøtte på åpningen hadde selv bekjente eller familie i besittelse av en boks eller to med pent bevart papirservietter. Utstillingen rører ved denne spesielle formen for samlertrang som opphøyer, organiserer og konserverer det forgjengelige og masseproduserte. Sæthers følsomme og håndgjorte gjenskaping av det masseproduserte, reverserer den kommersielle etterapingen av kunsten. Han injiserer det trivielle og oversette med en omsorg som kaller på oppmerksomheten vår.
Servietten har gjennom sin lange historie gått fra å være overklasseartikkel, til å bli allmenn forbruksvare. Den stammer opprinnelig fra papirets hjemland Kina, hvor kvadratisk brettede papirservietter ved navn chih pah akkompagnerte det forfinede teselskapet allerede rundt 200 f.Kr, men servietten kom ikke i allmen bruk i Europa før etter andre verdenskrig. Dette sammenfaller omtrent med abstraksjonens inntog i maleriet, og designene Sæther tar utgangspunkt i, forsterker inntrykket av en formal forbindelse mellom servietten og lerretet: den uniforme, senterløse komposisjonen, de geometriske figurene, den begrensede palletten osv. Slektskapet forsterkes av Sæthers dedikasjon til bildet som materiell prosess, hvordan han nennsomt bearbeider papiret, og bringer frem flatens taktile kvaliteter.
I den populære etikettemanualen On Civility in Children (1530) gir den nederlandske humanisten Destiderius Erasmus et bilde av bordmanerene i Europa før servietten: «Man skal ikke snyte seg i bordduken, i hendende, skjorteermene eller hatten sin», lyder en av oppfordringene. Det var forøvrig skikk og bruk å tørke hendene på bordduken etter måltidet. Erasmus så etikette som en estetisering av det gode, et tegn på anstendighet, og et bilde på et sunt og fredelig samfunn. En lignende engstelse for det vulgære kan spores hos Sæther; det kan innvendes at det vi får presentert i Min strie er et smalt og kresent utvalg fra et felt dominert av lekenhet og sterke farger (hvor er alle bursdagsserviettene?), og at Sæther med det avslører seg som en drakonisk kurator av feltet han låner fra. Han ønsker tydelig å bringe servietten over i kunsten, og presenterer den for en ny (og mer eksklusiv) gruppe samlere. Styrken i denne konsentrasjonen om det anonyme er fremhevelsen av serviettens hygieniske funksjon. Hos Sæther uttrykker både bilde og prosess pertentlighet, en opptatthet av detaljen. Dette sanitære blikket er sammenfallende med det som for øyeblikket er middelklassedyden over noen: renslighet.
