Helt siden Vibeke Tandberg for noen år tilbake la fra seg kameraet har hun, foruten å skrive et par romaner, konsekvent viet seg til gjenbruk av sin tidligere produksjon på oppfinnsomme måter. Men selv om de manipulerte selvportrettene hun slo seg opp med som fotograf på 90- og tidlig 00-tall nå er byttet ut med et større medialt register og et kobbel kompliserende konseptuelle og performative strategier, er det fortsatt ideen om selvet som en ustabil størrelse som utgjør det tematiske navet i kunstnerskapet. Utstillingen Infinite Signature på OSL Contemporary er, som tittelen lover, intet unntak.
En «chatterbox» («skravleboks», direkte oversatt), kaller Peter Amdam henne i sitt essay i boken med den umulig lange tittelen som gis ut i forbindelse med utstillingen. Selv om betegnelsen vel først og fremst er ment som en karikerende personbeskrivelse, synes den likevel å påpeke et opplagt motiv i kunstnerskapet: konflikten mellom det statisk innrammede – eller innboksede – verket og den dynamiske gestusen som vekselvis setter disse verkobjektene i bevegelse og lar seg innkapsle av dem. Skravlingens ordflom returnerer stadig til det samme, men glemmer, bytter ut ord, stokker om. I løpet av de første to sidene i Tandbergs debutroman Beijing Duck (2012) blir åpningsscenen skrevet om igjen en rekke ganger, hver gang med nye variasjoner. Saksforholdet rekker knapt å synke inn før det virvles opp i luften igjen. Gjennom å stadig gjenta tidligere verk i nye versjoner overfører Tandberg forsøksvis språkets bevegelighet på tingenes verden.
I hennes forrige utstilling, som fant sted på Lynx rett før sommeren, ble forbindelsen mellom identitet og tale betonet i utstillingstittelen: Tim’s Voice. Her hadde hun skrudd sammen et lite hus av gamle bilderammer. Noen lignende rammer er også med i Infinite Signature, stablet tomme mot veggen. Tittelen Undo viser i dobbelt forstand til rammenes tidligere innhold: den beskriver hva Tandberg konkret har gjort (fjernet innholdet) samtidig som Undo også var tittelen på fotoserien som rammene en gang ble laget til. Å «ugjøre» noe er et alternativ som normalt er forbeholdt verket mens det fortsatt befinner seg på skjermen. Så fort objektet er satt ut i liv, kreves det mer drastiske midler enn et tastetrykk for å fjerne det.
Ekstra hardt går Tandbergs selvødeleggelsestrang denne gangen utover Beijing Duck. I Beijing Duck (Shotgun) har hun plaffet et eksemplar av boken i filler med en hagle, for så å scanne resultatet fra ulike vinkler. Scannene presenteres som en pyntelig innrammet serie småbilder på veggen. I tillegg har hun støpt hele bokens restopplag i sement (Beijing Duck (concrete)). Blokkene, totalt 60 stykker, er presentert i et ryddig grid midt i rommet. Verket har en pendant i Marcel Broodthaers Pense-Bête fra 1964, hvor han støpte 44 av sine egne bøker inn i en klump med gips. Oversatt til norsk betyr «pense-bête» «påminnelse»; selv om Broodthaers med dette verket markerte et brudd med sitt tidligere virke som forfatter, en overgang til kunsten, indikerer tittelen likevel kontinuitet. En tilsvarende lekkasje pågår mellom Tandbergs litterære og kunstneriske virksomhet. På tross av dette blir de sammenklemte bøkene som såvidt kikker opp over kanten på den grove sementklossen mer et bilde på noe som ønskes vekk fra synsfeltet. Motivet minner meg om hvordan mafiaen kvitter seg med folk ved å ta livet av dem og mure likene deres inn i vegger, eller støpe føttene deres i sementblokker og kaste dem på sjøen.
I Old Man, også en serie laget med scanner, har Tandberg tredd på seg den overdimensjonerte, og nå smått morkne, lateksmasken hun brukte under innspillingen av videoen Old Man Walking Up and Down a Staircase i 2003. Nå trykkes ansiktet mot en scanner slik at områder av den løse huden flates ut. Tankene går til et barns ansikt klemt mot en vindusrute, lengtende mot utsiden. Hinsides scannervinduet venter en eksistens som ren informasjon og følgelig en intensivering av subjektets mobilitet og plastisitet. Det finnes en ikke helt opplagt parallell mellom sporene etter hagleskuddet i Beijing Duck (Shotgun) og porene og rynkene i gammelmannsmasken; begge deler er symptomer på oppløsning. Det ene plutselig og voldelig påført, det andre gradvis og naturlig. Men både lateks-kjøttet og bokobjektet gir motstand mot oppløsningsprosessene de utsettes for. Ulikt den utenkbare deformeringen som venter i det digitalt hinsidige, er disse objektene fortsatt gjenkjennelige. Tandberg kaster om på de materielle koordinatene og tilfører nye, men språket og litteraturens kommunikative etos forblir horisonten.
Tandbergs tidligere fotografier var utelukkende konsentrert om et billedlig innhold, og slik representanter for en estetisk konservativ retning innen samtidskunsten, men den avantgarde fortæringen av egen ouevre som hun nå bedriver er ikke egentlig så annerledes. Som den gamle mannen med panna presset mot scannerens glass, forblir hun i det dennesidige og antropomorfe, fastholdt av det sosiale rommets forventninger og strukturer. Hun er kanskje kompromissløs på et vis, men en tilbyder av estetiske og narrative bilder like fullt, og gjerne med menneskefiguren og dennes mer eller mindre meningsbærende skravling i sentrum. Det hindrer henne såklart ikke fra å være god.
