I morgen åpner Momentum 7 i Moss. På utstillingen, som har to separate deler, presenterer omkring halvparten av kunstnerne verk laget spesielt for biennalen. Mens kurator Power Ekroth i sin utstilling, Six Impossible Things Before Breakfast, har konsentrert seg om alternative måter å fortelle historier på, har Erlend Hammer med sin Dare 2 Love Yourself valgt en veldig åpen kurateringsform.
Kunstkritikk har snakket med fire av de tilsammen 27 kunstnerne om deres nye verker: Gabriel Lester og Loulou Cherinet fra Ekroths utstilling, og Ane Graff og Bjarne Melgaard fra Hammers utvalg.
Tomme blikk
Nederlandske Gabriel Lester deltok på fjorårets Documenta 13 i Kassel med en arkitektonisk skulptur og et lydarbeid. Til Six Impossible Things Before Breakfast har han derimot laget et videoarbeid.
– Noen ganger jobber jeg med mindre videoarbeider med små budsjetter, men The Blank Stare er en mer omfattende produksjon, der over 50 mennesker har vært involvert i prosessen. Derfor er den blitt til i co-produksjon, og blir også vist på Call of the Mall, en utstilling som åpnet i Utrecht i Nederland torsdag, sier Lester til Kunstkritikk.
– The Blank Stare er den siste i en serie på tre filmer uten dialog som tar for seg det innadvendte blikket, som for eksempel det øyeblikket blikket ditt er åpent, men du faktisk ser bilder du genererer i din egen fantasi. I den første filmen, The Last Smoking Flight, ser du mennesker som røyker om bord på et fly, fortapt i egne tanker. Den neste, The Big One, handler om et lotteri. Lotteriet representerer ikke et drama i klassisk forstand. Men selv om spenningen er drevet frem av tilfeldige tall, har spillet en spenningskurve på samme måte som et teaterstykke. Menneskene i filmen sitter som i en transe i møte med mulighetene som ligger foran dem.
Og hva slags innadvent blikk finner vi i den nye filmen?
– Som tittelen indikerer, ser man i The Blank Stare mennesker som stirrer. Det å se intenst på noen er noe vi gjør når vi flørter, men også når vi er aggressive. Samtidig er det et tegn på det å være fjern og fraværende i en situasjon. Videre har vi «the thousand yard stare», det tomme blikket som kan knyttes til posttraumatisk stress. I filmen, en loop som fremstiller 5 ulike tidssoner, knytter jeg de blikkene til ulike mennesker sammen som en slags innadvendt dialog.
Vil du si at det finnes et narrativ i filmen?
– Tenk deg en arkitektonisk bue. Posisjonerer du byggesteinene riktig i buen, trenger du ikke en gang lim. På samme måte er det en logikk i et narrativ som gjør at det ikke raser sammen. Konstruksjonen synes å virke.
Haile Selassies modernitet
Bak filmene til kunstneren Loulou Cherinet ligger det en helt spesiell prosess, der visningsrommet spiller en hovedrolle. Cherinet, som er bosatt i Sverige og Etiopia, har laget et videoarbeid med svært mange ingredienser.
Hva er utgangspunktet for Big Data?
– Jeg filmer og skriver mye, og når jeg får en forespørsel om å lage et verk, henter jeg material fra arkivet mitt, etter å først ha lagt installasjonsplaner. Denne gangen lot jeg meg blant annet inspirere av Power Ekroths planer og utstillingstittel. Veggene i installasjonen har fått en spesifikk form, og projektorene er oppstilt i rommet på skulpturelle sokler. Selve filmmaterialet har jeg redigert etter at projektorene er satt opp, fordi jeg først ønsket å vite hvordan betrakterblikkene beveger seg i det spesifikke rommet, forteller Cherinet.
Og hva består selve filmmaterialet av?
– Blant annet mange, lange filmatiske scener filmet i Addis Abeba i Etiopia, men like viktig er den montasjen som oppstår av at publikum forholder seg til to ulike projeksjoner. Når du beveger blikket mellom projeksjonene, er det som en klippeprosess. For meg er blikket rett og slett et redigeringsverktøy. Filmen har også en fortellerstemme som sjangermessig bryter skarpt med det visuelle uttrykket. Videre finnes det musikk og scener spilt inn med skuespillere, så arbeidet har veldig mange forskjellige ingredienser.
Hva kan du fortelle om det filmede materialet?
– Jeg har blant annet sett på bygninger fra ulike tider. Etiopia har tre veldig distinkte modernismer eller utopiske moment, med Haile Selassies modernitet på 50- og 60-tallet, Derg-revolusjonens 70- og 80-tall, og dagens modernitet, med veldig mye pågående byggevirksomhet. Tidlige modernistiske bygg står nå i forfall side om side med bygg under oppføring, og det kan oppleves som om de ulike epokene møtes. Slik skaper både disse byggene og filmmediet en slags samtidighet.
Males, vaskes og blekes
Ane Graff deltar i Erlend Hammers utstilling. I sine tre nye skulpturer har hun hentet inspirasjon direkte fra en annen kunstners bidrag.
Hvordan er det å jobbe med en gruppeutstilling som ikke ønsker å presentere arbeidene inn under ett konkret tema?
– Erlend har plukket ut kunstnere han stoler på, og som har et visuelt uttrykk han liker. Utstillingen består blant annet av én malerisal og én skulptursal, og Erlend ønsket at jeg skulle lage noe til skulptursalen. Da jeg var på befaring i Moss, sto Sverre Wyllers store, turkise stålskulpturer i salen. Jeg valgte å arbeide fargemessig opp i mot rustflekkene i hans skulpturer, spesielt fordi rusten korresponderer med min egen interesse for organisk masse som forandrer seg. Slik kunne det oppstå et samspill mellom ellers veldig forskjellige materialer, med stålet på den ene siden, og de lette tekstilene på den andre, sier Graff.
– De tre skulpturene jeg viser består av ulike tekstiler drapert over bøyde kopperrør, med innsnitt i tre. Tekstilene i skulpturene har gjennomgått en langvarig prosess der de trykkes på med tresnitt, males, vaskes og blekes, inntil motivet og tekstilen selv nærmest går i oppløsning. Materialitet og forgjengelighet har vært gjennomgangstemaer i min produksjon gjennom flere år. Som i tegningene mine av steinstrukturer, står endringer og forskyvninger av masse sentralt, men her arbeider jeg klart mer abstrakt. De organiske mønstrene i tekstilene er skapt av steinmotiver jeg har skåret ut i treplater, som så er trykt vått på tekstilene.
Det du ser er det du får
Bjarne Melgaard viser en serie små, abstrakte malerier.
Hva ligger bak dette valget av format, som skiller seg fra dine vante store lerreter, og hvorfor valgte du det helt abstrakte formspråket?
– Jeg har jo alltid jobbet med abstraksjon, det er ikke så nytt, men jeg følte behov for å bruke et annet språk og for å gå ned i format, med noe mer intimt enn for eksempel et gigantisk bilde med masse skrift. Med en kritisk distanse til mine tidligere arbeider produserer jeg mindre enn jeg gjorde før, og denne gangen ville jeg jobbe uten et konkret innhold. Det hele er i grunnen ikke så komplisert. Jeg ville bare se på hva et abstrakt bilde kan være. Bildene er blitt til i isolert tilstand, og refererer ikke til spesifikke referanser.
Hvordan opplever du den relativt uspesifikke konteksten som er satt av kuratoren?
– Erlend Hammers forslag til meg var veldig åpent, og åpenhet var også det jeg ønsket i måten jeg selv jobbet på. Det var befriende å ikke ha en figur å jobbe etter. Bildet skulle bare være det det er. Det du ser er det du får. Jeg ønsket å unngå et tungt innhold. Alt er så ladet med problematikker. I stedet ville jeg lage noe man bare kan oppleve.
Gjør du det som en motreaksjon til noe du ser rundt deg?
– Nei. Jeg har i grunnen bare jobbet med ganske enkle maleriske problematikker og prøver ikke å komme med noen løsninger. Samtidig har jeg kanskje brukt et stille språk som ikke er så tilgjengelig, ikke så lett å finne ut av med en gang. Det er interessant i forhold til det å jobbe med abstraksjon og med det lille formatet. Når jeg jobber stort, gir formatet veldig mye, bare fordi det er stort. Det lille formatet presenterte en slags utilstrekkelighet. På en måte er maleriene tause og ufullstendige, kanskje er de ikke en gang ferdige, sier Bjarne Melgaard.
Momentum 7 åpner i Momentum Kunsthall i Moss kl. 17 lørdag 22. juni og står til 29. september. Biennalen har satt opp gratis buss til Moss fra Oslo S kl. 15.30 med retur kl. 00.30.
