Hvis man kan se på fotorealistiske malere som Chuck Close eller Gerhard Richter som en type menneskelige printere, så er Tauba Auerbach mer å anse som en menneskelig skanner. Tauba Auerbachs utstilling er, som antydet, meget vakker. Det smerter å konstatere noe så banalt, men det faktum at et semiotisk prosjekt også er så genuint poetisk er sjeldent. Tauba Auerbachs arbeider i Bergen Kunsthall aktiverer erfaringen av tid, materialitet og abstraksjon. Spesielt maleriene i Folds-serien, som utgjør størstedelen av utstillingen, fremstår som rudimentære fotografier. Auerbach bretter lerretene og skaper en mer eller mindre tilfeldig topografisk struktur som fikseres ved at hun sprøytemaler topografien fra forskjellige retninger. På denne måte bevares skyggevirkningene, og når hun spenner opp lerretene transformeres det tredimensjonale bildet til en todimensjonal flate hvor topografien er en illusjon. Bildene i Folds-serien fremstår med en merkelig naturlighet, til tross for at de er bastarder. De befinner seg et sted mellom todimensjonale og tredimensjonale, mekanisk fremstilte malerier og fotografier på samme tid.
Det som står på spill i Tauba Auerbachs arbeider er en rekonfigurering av forholdet mellom maleriet og fotografiet. Semiotikkens far CS Peirce formulerte, feilaktig i mine øyne, kjernen i det fotografiske som en kjemisk prosess, altså at fotografiets egenart som representasjonsmedium henger sammen med de kjemiske prosessene som tillater det optisk formidlede bildet å bli permanent festet til filmen og papiret. Peirce formulerte fotografiets plassering i det semiotiske systemet lenge før den digitale revolusjonen av fotografiet, og dermed var det kanskje ikke så rart at fotografiets ontologi for ham var betinget av hvordan man kjemisk kan fiksere et projisert bilde på en flate. Etter Peirce registreres bilder uten hjelp av kjemi, men bildene er i høyeste grad fotografiske. Kjemien fremstår i dag som en anakronistisk mellomstasjon og ikke en betingelse for fotografisk representasjon. Digitaliseringen har ført til at vi har helt andre utfordringer i forhold til hvordan vi forholder oss til mediet. Fotografiets semiotiske status er rett og slett blitt mindre relevant enn utbredelsen. Benjamin forutså dette, selv om han ikke kunne forutse hvor annerledes den digitale utbredelsen av fotografiet skulle være fra den mekaniske.
Auerbachs malerier og skulpturelle elementer er definitivt ikke digitale, men tenkningen som ligger til grunn for arbeidene er i aller høyeste grad informert av digital representasjonsteknologi. Tittelen Tetrachromat spiller på en forestilling om at det finnes mennesker som kan se en fjerde farge i tillegg til rød, grønn og blå. I digital fargeteori er begrepet fargerom et sentralt begrep hvor fargene RGB lanseres som akser i en tredimensjonal kube. Ethvert koordinat innenfor denne kuben representerer et møtepunkt mellom de tre primærfargene hvor de blandes og danner en spesifikk farge. Utstillingens tittel betegner idéen om en fjerde akse i fargerommet. Hva denne fjerde fargen er, og hvordan den potensielt ville påvirke de synlige fargene er et spekulativt utgangspunkt for å forestille seg en alternativ dimensjon. Denne spekulasjonen blir ikke realisert i utstillingen, men det tredimensjonale fargerommet blir gitt form gjennom verkene RGB Colorspace Atlas (1-3) som er 3200 sider tykke bøker hvor alle fargene i RGB fargerommet finnes. Hver av bøkene utgjør en lagvis avdekking av fargerommet langs hver sin akse, R, G, og B. Tenk på det som en tredimensjonal, kubisk regnbue skjært i tynne skiver fra forskjellige retninger. Denne lagvise avdekkingen av en teoretisk modell er gjentatt i en mer konkret form i bokskulpturene Marble og Wood hvor Auerbach har slipt ned en marmorblokk og en trekloss. For hvert lag har hun scannet overflaten. Disse er igjen trykt som bøker, og man kan bla seg gjennom innsiden av materialet. Bøkene presenteres i utstillingen, både oppslåtte og lukkede, men de makter ikke å åpne opp for den samme erfaringen av en posisjon mellom dimensjoner som Folds-serien gjør.
Tauba Auerbachs utstilling i Bergen Kunsthall beveger seg mellom det vakre og det spekulative, og ikke uten en viss smartness. Auerbach har utviklet en pseudofotografisk teknikk som bryter ned forholdet mellom fotografiet og maleriet på en elegant, velartikulert og gjennomgripende måte. Det kuratoriske håndverket er overveiende solid, og det følger opp interessen for modernistisk mediebasert kunst, som er ett gjennomgående tema i kunsthallens program. Tetrachromat er ikke den første separatutstillingen direktør Solveig Øvstebø står som kurator for på Bergen Kunsthall, men det er den første separatutstillingen som blir tydelig signert av en av Kunsthallens kuratorer Dette er interessant, og på sin plass, fordi det er et høyst relevant innblikk i den kuratoriske interessen om ligger til grunn for programmeringen av en av Norges viktigste kunstinstitusjoner, noe som bør være tydelig uttalt og ikke bare inneforstått.
