Victoria Pihl Linds utstilling A tone to play – Abc according to Ingeborg Bachmann og Paul Celan på Oslo Kunstforening består av i alt tre nye videoarbeider der forhandlingen mellom de gjensidig konstituerende størrelsene subjekt og språk iscenesettes og kommenteres gjennom approprierte tekstbrokker fra den private korrespondansen mellom to av det forrige århundrets viktigste tyskspråklige poeter: Ingeborg Bachmann (1926-73) og Paul Celan (1920-70). Det er altså kanonen Lind går i dialog med her.
Scenografien er enkel. Tittelverket, en to-kanals videoprojeksjon, presenterer oss for to skuespillere plassert i et asfaltert skolegårdsmiljø, hegnet inn av en rød bygningsmasse som åpner seg mot kameraet på en måte som minner om en teaterscene. Nederst i høyre hjørne av bildet står en av mennene lent opp til en vegg og plystrer, mens den andre går i sirkler med hendene foldet på ryggen. De er begge nedlåst i hver sin rolle, og virker ikke å ense hverandre. Den gående tegner med sine bevegelser opp en slags slynge på den tomme, asfalterte plassen: Han forsvinner ut av bildet og dras inn igjen, og denne glidningen ut og inn minner oss om den kunstige avgrensningen som denne innrammingen representerer – den er utklipt av et større stoff.
Når mannen så befinner seg fremme i nedre billedkant og liksom-fortvilet messer frem en kort monolog om gårsdagen, smelter dette romlige «utenfor» som han har beskrevet gjennom å traversere bilderammen, sammen med gårsdagens tidsmessige «utenfor». Litt etter dukker den andre skuespilleren – han som plystrer – opp i en annen projeksjon på veggen til venstre. Bildet fra den første projeksjonen blir imidlertid liggende, slik at plystreren nå opptrer i to versjoner. I den nye projeksjonen, innrammet i halvfigur og kledd i en ny pique-skjorte, henvender han seg til kameraet og siterer Celan om hans forhold til det tyske språket. Alt dette illustrerer hvordan appropriasjonshandlingen fungerer som estetisk verktøy: Betraktningene om tid og språk er fragmenter utklipt fra et større stoff og gjentatt gjennom skuespillernes fremføring. Ytringen, lagt i munnen på skuespilleren, uttrykker ikke den subjektive relasjonen til språket som Celan beskriver, men er hentet fra et historisk reservoar av sitater. Den språklige gjentagelsen bekrefter språkets autoritet og subjektets innordning under historien. Det ligger altså en ironi i denne resiteringen. Den artikulerer poetens tanker om språket og er samtidig et symptom på fortrengelsen av nettopp den typisk poetiske originalitetstanken.
Videoen Uten tittel befinner seg i det tilstøtende rommet, og er et kvinneportrett med klassisk venusknekk i nakken og vind i håret, projisert på en skjerm stående på gulvet. Posituren er ensformig men løs, og det løper stadig små, utålmodige rørelser over ansiktet. Mottageligheten det ventende ansiktet utstråler gjør at det fremstår som et bilde på lydhørhet, og knytter an til tekstopplesningen i utstillingens tittelverk. Siteringen er hos Lind ikke en ikonoklastisk tilrøving, men forsiktig og respektfull, på grensen til det andektige. En tilsvarende resignert poetikk finnes i den teateraktige iscenesettelse i tittelverket, hvor Lind bare foretar en innramming og så lar karakterene henvende seg til denne passive luken, eller åpningen.
I utstillingens tredje og siste verk, videoen Jerry Bachmann, har Lind gitt fra seg bilderegien og skuespilleren selv ser ut til å holde kameraet som er rettet mot ham. «Jerry» spaserer opp og ned en liten gatestubb, samtidig som et utdrag fra en forelesning av Ingeborg Bachmann leses opp som voice over. Forbindelsen mellom teksten og dette ansiktet som beveger seg fram og tilbake foran en bakgrunn av grå bygningsfasader er tilsynelatende vilkårlig. At protagonisten her deler forfatterens etternavn påpeker forbindelsens påtvungne og kontraktuelle karakter. Kombinasjonen av fornavn og etternavn er det som forbinder subjektet med dets egen forhistorie, eller opphav. Navnet blir også en form for sitat, og derfor noe ueget. Stikk i strid med forestillingen om navnet som et slags suverent identitetsmerke presenteres det her som en trussel mot selv-identiteten.
I Linds videoer opptrer språket, i form av sitatet, som et identitetsutviskende heller enn identitetsskapende redskap. Dette er en treffende problematisering av appropriasjonsestetikken. Men vi kommer samtidig ganske nær et patologiserende blikk, der metoden reduseres til symptom og kunstneren til kasus. Linds varhet overfor kanonen gjør videoene hennes til åpninger historien tramper gjennom, der hennes subjekt ærbødig bøyer av. Men kan hende er hun ikke nevrotisk, bare kokett avventende, som kvinnen med det ironisk blafrende håret.
