I 1970 lanserte den amerikanske aktivisten Don Jackson en plan om å opprette en homofil separatiststat i fylket Alpine County i California, kalt Stonewall Nation. Navnet var hentet fra baren Stonewall i New York, der transkvinner, homofile menn, stamgjester og drag queens slo tilbake etter en lang rekke av politirazziaer mot det homofile møtestedet på Christopher Street, som historisk er kreditert som begynnelsen på den moderne LHBTIQ+ bevegelsen. To år senere ble straffeparagraf 213 avskaffet i Norge som konsekvens av mange år med aktivisme og politisk organisasjonsvirksomhet, ledet av blant andre Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48).
70-tallet er overordnet tiåret som går igjen i utstillingen Inn i fellesskapet på Nasjonalmuseet for arkitektur, organisert som en del av både Oslo arkitekturtriennales 8. utgave, og som museets utstillingsbidrag til Skeivt kulturår, som skal markere 50-årsjubileet for avkriminaliseringen av sex mellom menn i norsk lovgivning. Det er kunstner Sille Storihle som i samarbeid med museet har satt sammen utstillingsrommet som forteller historien om Stonewall Nation, et prosjekt hen har jobbet med over mange år. Her fortelles historien om Jacksons argumenter for å overta det øde fylket Alpine County for å opprette sin skeive separatiststat gjennom arkivmateriale, videointervju og Storihles film Stonewall Nation fra 2014, samt collager av Olaf Odegaard, som også figurerer i et videointervju i rommet.
Storihles bearbeidelser, arkivmaterialet i seg selv og Jacksons prosjekt berører naturligvis diskrimineringen homofile opplevde både i det amerikanske rettssystem, arbeidsliv, helsevesen, trossamfunn og andre sosiale instanser med rot i tidens lover og normer. Men utstillingsrommet berører også prosjektets «queer-politiske» kjerne ved å fremheve rollen satire spilte i Jacksons kampanje, som han nok aldri så for seg skulle bli en materiell virkelighet. Deriblant at Alpine County hadde en hurtig aldrende befolkning som snart ville dø ut, noe som gjorde at fylket var et ideelt sted å «kolonisere» som et fristed for en yngre homofil befolkning.
Den andre kunstneriske installasjonen på arkitekturmuseet er skapt av det svenske kollektivet MYCKET, med bakgrunn fra både kunst, forskning, undervisning og arkitektur. Deres Heaven by MYCKET beskrives som en «skeiv nattklubb» og interaktiv installasjon. Den består av et omkledningsrom fullt av klær og parykker som man inviteres til å ikle seg før man går videre inn i en bar med en håndfull nostalgiske visuelle referanser til homokultur fra 1970- og 80-tallet, et «dansegulv» kledd i svart PVC med noen mennesker i fargerike dyrekostymer projisert på tekstiler hengt fra taket, og noen mindre rom med nostalgiske reproduksjoner av skilt og fasader fra kjente møtesteder for LHBTIQ+-miljøer rundt i verden.
Sammenliknet med da arkitekt og kunstner Joar Nango tok over Sverre Fehn-paviljongen i 2021, fremstår MYCKETs totalinstallasjon som langt mindre diskursivt interessert enn deres bakgrunn skulle tilsi, eller målt mot prosjekter som tar i bruk liknende kildemateriale og innsamling. Eksempelvis knyttet Hanna Quinlan og Rosie Hastings’ mangeårige prosjekt UK Gay Bar Directory (2016–) kunstnernes dokumentasjon og innsamling av materiale tilknyttet nedlagte homobarer i Storbritannia dette opp mot den økonomiske utviklingen som førte til at barene ble nedstengt, og de sosiale fellesskapene som de hadde hatt betydning for.
I forbindelse med Skeivt kulturår er det i Norge gjort et omfattende arbeid for å forske og produsere nye diskurser i kunst- og kulturinstitusjoner over hele landet rundt begrepet «skeiv». Aktivisten Kim Friele skal tidlig ha motsatt seg ordet «skeiv» i kontekst av kampen for homofiles rettigheter, da hun fryktet det ville bli brukt til å abstrahere hva homosaken handlet om – retten til å ikke bli forskjellsbehandlet på bakgrunn av seksuell legning og kjønnsforståelse – og at det var et «tannløst» begrep. I dag, når det ikke er knyttet til identifikasjonen av LHBTIQ+-individer og -miljøer, er begrepet blitt synonymt med normkritiske metoder, som kan brukes for å problematisere sosiale normer og produksjonen av fellesskap og utenforskap.
Billedliggjøringen og formidlingen av den skeive opplevelsen som noe primært rekreativt og estetisk plasserer Heaven by MYCKET i en bredere diskurs, tettere opp mot reality-program som Drag Me Up (hvor norske kjendiser skal komme i kontakt med sin «feminine side» ved å performe i drag for en dag) enn opp mot noen form for metodisk undersøkelse eller aktiv kunnskapsformidling av hva slags betydning fellesskap har i skeive miljøer eller hva det er som får individer og miljøer til å føle seg trygge i et rom, som museets kommunikasjon legger opp til. Som et bidrag til Skeivt kulturår er den et bevis på at Kim Frieles bekymring rundt begrepet «skeiv» ikke var helt uberettiget, men heldigvis er det nettopp utviklingen av den voksende tverrfaglige skeive diskursen og institusjonskritikken her til lands som gjør at installasjonen fremstår så «tannløs».
Videre presenterer Inn i fellesskapet en rekke fortellinger om utopiske bofellesskap og medvirkningsinitiativ gjennom arkivmateriale og veggtekster samt noen videoer i dokumentarisk stil. Det meste av materialet presenteres som det er, mens noen sitater er blåst opp til å ligne politiske demonstrasjonsskilt. Til tross for at den presenterer flere gode eksempler på hvordan fellesskap en gang kunne uttenkes og samskapes av beboere og medborgere, lider utstillingen overordnet av en manglende interesse for å knytte fellesskapsbegrepene den presenterer fra 1960- og 70-tallet, til spørsmålene den tar opp adressert til samtiden. Der Storihles utstillingsrom tangerer en oppriktig melankoli man kan knytte til kunstnerens identifikasjon med det historiske materialet, preges resten av utstillingen av en nøytraliserende nostalgi.
Veggtekstene stopper der historien om hvorfor disse alternative bofellesskapene klarte eller ikke klarte å fortsette begynner. De avsluttes, fremfor å gå dypere inn i informasjonen utstillingen fremlegger om hvordan eksempelvis liberaliseringen av boligmarkedet og kutt i offentlige støtteordninger på slutten av 1980-tallet gjorde det «vanskelig for de fleste av disse tiltakene å fortsette». Publikum får ikke verktøyene til å koble slike påstander opp mot verken thatcherismens fremvekst i Storbritannia, reaganismen i USA, eller dereguleringen av boligmarkedet i Norge. «Homoblokkene» på Enerhaugen presenteres som et prakteksemplar på en form for alternativt naboskap i samtiden, noe som godt kan være tilfelle, men tilhørigheten de skeive beboerne føler til blokkene og den sosiale historikken rundt dem fremstår som et resultat av anekdotisk research og gir ingen innsikt i blokkenes sosioøkonomiske historie eller sammensetning.
Uten at den stiller spørsmål ved denne utviklingens rolle for datidens eller samtidens muligheter for å danne meningsfulle fellesskap, er det vanskelig å si hva Inn i fellesskapet har på hjertet vedrørende både triennalens tematikk om lokalsamfunn og fellesskap som en katalysator for sosialt engasjert byutvikling, og om «skeivhet» som et synonym for normkritikk og inkludering.
Nabolagslab på Gamle Munch
På den andre siden av Akerselva er hovedutstillingen til årets Oslo arkitekturtriennale, den første under direktør og kurator Christian Pagh, lagt til det gamle Munchmuseet, som vi oppfordres til å betegne som Gamle Munch, som nok en ny merkevare. Museet ble i sin tid vedtatt å bygge på Tøyen for å skape en nærhet mellom samlingen etter Munch og et sammensatt nabolag på Oslos østside. Om lokaliseringen er et bevisst kuratorisk grep i forhold til triennalens hovedtematikk eller et spørsmål om et ønske om mer utstillingsplass enn i tidligere utgaver, er vanskelig å gjennomskue, men det er prinsipielt uviktig da begge deler bidrar til historien triennalen ønsker å fortelle om seg selv.
Konteksten er at Oslo de siste ti årene har vært Europas raskest voksende hovedstad, og det kuratoriske fokuset for årets arkitekturtriennale er en utforskning av hvordan «nabolag» kan formes og samskapes av lokalsamfunn og ulike fellesskap gjennom kollektiv aktivitet, lek, samarbeid, og medvirkning. At en triennale med dette hederlige fokusområdet finner sted i to bygninger som i kraft av Oslos byutvikling og norsk kulturpolitikk har blitt forlatt, og nå lever i skyggen av to «super-bygninger» på Aker Brygge og i Bjørvika, gir et nesten parodisk konsist bilde på Oslos byutvikling de siste tiårene.
På det gamle museet finner vi hovedarenaen Oslo Neighbourhood Lab med utstillingene Peter Cook: Ideas For Cities, Oslo In The Making, og Mission Neighbourhood: (Re)Forming Communities. Førstnevnte er en utstilling dedikert til tegninger av den britiske arkitekten Peter Cook, som har pleid en relasjon til Oslo over mange tiår som underviser på Arkitekthøgskolen, mens Oslo In The Making handler om de siste tiårenes reelle byutvikling og prosjekter som nå blir uttenkt i forlengelse av den. Den tredje og mest omfattende utstillingen Mission Neighbourhood: (Re)Forming Communities viser 28 internasjonale prosjekter som ser på fem utvalgte dimensjoner ved nabolag og er delt inn i seksjonene «Å forstå steder», «Sosial infrastruktur», «Våre gater», «Nabolagsnatur» og «Systemendring».
Med noen få unntak demonstrerer utstillingene på Gamle Munch i hvilken grad Oslos byutvikling i dag foregår i et paradigme drevet av spekulasjon og avkastning, som ikke defineres ut i fra en lokal eller sosial kontekst og som instruerer fremfor å synliggjøre byens innbyggere og deres ambisjoner på egne vegne. Om utstillingsrommet Oslo in the Making er en indikator, har dette spekulative språket et svært sterkt fotfeste i Oslo i dag, godt hjulpet av at både private utbyggere og politikere har lært seg å appropriere sentrale begrep som «fellesskap», «bærekraft» og «medvirkning» til sin fordel. De sosialt engasjerte prosjektene som presenteres utspiller seg stort sett på utdannelses-, utsmyknings- og forskningsnivå, og mulighetene for deres rolle eller integrering i offisielle vedtaksprosesser hvor visjon møter regulering og investering, forblir uklare. Disse posisjoneres dermed som nærmest fabulerende i møte med utstillingsarenaens dominerende diskurs.
Et av prosjektene som tydeligst opptrer som en påminnelse om de ustyrlige og ikke-konforme bestanddelene som utgjør en levende by er prosjektet Organotopia – Alt kan gjenskapes, som går igjen i flere av utstillingsrommene, som en grønn vekst mellom nylig lagt skiferstein. Organotopia er resultatet av ett tverrfaglig samarbeid med et tilsynelatende stort element av improvisasjon. Prosjektet krediteres kollektivet Søstra100 sammen med arkitekt og scenograf Julie Barfod, samt elever ved Kunst, design og arkitektur ved Elvebakken videregående skole, og veggteksten opplyser om at prosjektet ble bygget under Ultimafestivalen på initiativ fra komponist Nils Henrik Asheim. Elementene, som ligner et møtepunkt mellom benker og forstørrede barneleker i tre, tangerer kunst, design, arkitektur og danner et bilde av et byrom og en rekke sosiale kontekster som den både har latt seg inspirere av og kunne vært til nytte for. I utstillingssammenhengen fungerer de både som møbler man kan ta en pause i, og som estetiske motsatser til mer konvensjonelle presentasjoner.
Et annet eksempel på hvordan arkitektur kan bistå beboere i urbane settinger med å imøtekomme deres hverdagsbehov er prosjektet Feministisk pissoar av kunstneren Marthe Elise Stramrud i samarbeid med byplanleggerne Ibrahim Mufti Pradityo og Bengt M.S. Carlson. Forslaget er nesten naivt i sin utforming, men kommuniserer med få virkemidler og ord hvordan manglende inkludering av kvinners perspektiver i byplanleggingen kan skape uheldig diskriminering i byrom.
Prosjekter som disse går i dialog med gjenkjennelige og sosialt betingede brukeropplevelser, og er taktile og tilnærmelige i sin presentasjon. At de har tatt materielle valg som gjør at de kan testes og utfordres av besøkende, viser hvor potensialet til en «lab» i en større utstillingssammenheng som arkitekturtriennalen ligger.
Appropriasjon av begreper og strategier
Overordnet fremstår både den 8. utgaven av arkitekturtriennalen og Nasjonalmuseets bidrag til den som ukritiske eller uvillige til å presisere begrepene og ta opp maktstrukturene som ligger til grunn når de knytter sosiale faktorer som fellesskap, medvirkning og tilhørighet opp mot en uttalt ambisjon om å drøfte nabolag og byutvikling som sosial materie og fenomen. Spesielt når de sier at de ønsker å ta med uensartede steds- og miljøspesifikke identiteter og behov som et utgangspunkt for denne diskusjonen.
Til tross for at Pagh og hans team adresserer noen høyst relevante spørsmål om kvalitet, og homogeniteten til boliger som bygges i Oslo i dag, så er byens befolkning, og dens nødvendigvis ulike behov, påfallende lite synlig i triennalens forhandlinger rundt hovedproblemstillingen. Hvordan besøkende er ment å interagere med utstillingen, annet enn som en konvensjonell utstilling som presenterer ulike bofellesskaper eller som en «lab», forblir uforløst.
Det mest merkverdige med triennalen er hvordan den i kontekst av å ville diskutere Oslo som Europas raskest voksende hovedstad, gjør dette i forlengelse av skandinaviske arkitektur- og byutviklingsfilosofier utviklet i et langt mer (offisielt) ensartet og velferdspreget samfunn enn i dag, og sjelden posisjonerer rollen til det «globale» som en relevant bestanddel av det «lokale» når den tar opp fellesskap som en viktig del av en bys utvikling. Det er selvfølgelig viktig å snakke om hvordan klimakrisen er noe som kommer til å påvirke alle byer og menneskelige boformer i tiden fremover, men i en triennale om «nabolag» som sosial materie er det merkverdig at ulike livssyn, bevegelsesmønstre, matkulturer, samtaleformer, døgnrytmer og det som ofte skaper mulighetsrom eller benspenn for dannelsen av fellesskap og kollektiv medvirkning ikke spiller en større rolle. Triennalen fremstår som så dedikert til ideen om at de nordiske landene er noen av de mest sosialt likestilte i verden og at bygningene og omgivelsene våre gjenspeiler denne «de facto» likestillingen, at den virker lukket for perspektiver som kan komme med teoretiske eller praktiske spark til dette (stort sett) privilegerte enighetsfellesskapet.
Unntakene er arbeid presentert av mindre arkitektkontor og konstellasjoner av sammensatte kompetanser og bidragsytere med fokuserte praksiser som anvender strategier fra andre felt, som aktivisme og visuell kunst, for å åpne opp for dialog med publikum og potensielle brukere. Triennalens overordnede ideologiske fremtoning gjør allikevel at de mindre prosjektene og praksisene fremstår som om de kun kan yte spekulativ motstand mot en byutvikling som allerede er definert for Oslos del, mange år frem i tid.
Slik ender både utstillingen på Tøyen og i Kvadraturen, skamløst eller uvitende, med å appropriere begreper og strategier for dissens og metodeutvikling som har blitt utviklet og gjort håndgripelige og reaktive over mange tiår gjennom innsatsen til utallige arkitekter, designere, forskere, undervisere, kulturarbeidere, sosialarbeidere, samt andre fagfolk og beboere både i Norden og internasjonalt.
Som en veggtekst fra Inn i fellesskapet i sin konfliktskye velvilje runder av: «(…) men solidaritet og naboskap er fortsatt viktig».
Merknad: Utstillingen som var del av triennalen som lå billedkunsten nærmest i sin representasjon av ulike metoder og estetiske strategier var lagt til ROM for kunst og arkitektur med tittelen Betraktninger = Observations, Dialogues and Actions. Med utstilte kunstverk og kunstneriske prosjekt som foregikk ute i byen med fokus på møtepunkter mellom byutvikling og natur, deltok blant annet Anna Carin Heiberg og Ebba Moi, Jessica Williams, Lexie Owen, Runa Sandnes, Trude Bekk og Tom Teulon. Utstillingsperioden endte 9. oktober og den er derfor ikke omtalt.
Oslo Arkitekturtriennale på Gamle Munch er åpen til og med 30. oktober 2022. Inn i felleskapet på Nasjonalmuseet for arkitektur er åpen til og med 29. januar 2023.
