Den mest omtalte trenden i dette tidsskriftets dekning av Oslos yngre kunstscene i senere år er fremveksten av det Stian Gabrielsen har kalt «et mindre maleri». Figurative malerier som unngår høyttravende uttalelser om kunst eller samfunn og i stedet avbilder fenomener kunstneren har førstehåndskunnskap om: mentale tilstander, nære relasjoner, hverdagslige eller hjemlige omgivelser. Sentralt i denne vendingen – drevet frem av blant andre Calle Segelberg, Mikael Lo Presti og Urd J. Pedersen – er forsøket på å vri affektiv respons ut av livets små dramaer. På sitt beste forstyrrer kunsten i denne kategorien vante måter å se på ved å insistere på berøring, tekstur og emosjonell nærhet. Andre ganger fremstår maleriene lite risikovilige i sin insistering på å skildre miljøer og livserfaringer tett på kunstneren selv.
I Kunstnerforbundets overlyssal viser Carl Mannov Barbara, en utstilling som både viderefører overnevnte tendens og utfordrer den. Et tosifret antall oljemalerier avbilder hovedsakelig unge mennesker, avslappet, men pent kledd i stripete t-skjorter og smale brilleinnfatninger. De er skissert i halvfigur, fra ulike vinkler og i ulike størrelsesordener i ett og samme bilde, slik at komposisjonene får et scrapbok-uttrykk eller fortoner seg som en samtale i hjemlige omgivelser. Bak dem er det bokhyller, hvor innholdet, det vil si bøkene, er gjengitt som striper. Paletten er rustenrød, brun, svart og grå – samstemt heller enn kontrastfylt.
Blant figurene mener jeg å kunne gjenkjenne Mannov selv og minst én annen jevnaldrende kunstner. I tillegg til interiør-scenene finnes også mindre lerreter som avbilder deler av serif-bokstaver. Kombinasjonen minner om samtaler på tvers av billedkunst og litteratur som har vært avgjørende i Oslo i senere år. Et bemerkelsesverdig antall yngre kunstnere er tross alt også virksomme som forfattere. Kanskje handler det om at kunsten og litteraturen samtidig har vendt seg vekk fra de store fortellingene om samfunnet og blitt mer opptatt av subjektive erfaringer og følelser.
Ofte, for eksempel i Character Study V (2025), er store felt med hvit grunn synlige mellom figurene. Dette maleriets blikkfang er en ung mann med langt hår – trolig Mannov selv – ikledd nevnte stripeuniform. Han portretteres sittende tilbakelent med knærne løftet, ansiktet og kroppen vridd vekk fra oss. Det skaper et inntrykk av at han ser inn i et rom som ikke er avbildet. Bak ham er et enkelt hvitt rutenett, antagelig kjøkkenfliser. På høyre del av bildeflaten avbildes to kvinner, begge i mindre skala enn mannen, én foran den andre. Den fremste ser rett mot betrakteren, hodet lent på neven, slik at man forestiller seg at hun er midt i en samtale. Kvinnen bak vises i halvprofil fra lav vinkel, haken lent på åpen håndflate. Begge har store, oppmerksomme øyne som gir inntrykk av intens lytting.
Mannovs sammensmelting av ulike perspektiviske rom i én og samme komposisjon gir en fornemmelse av en rekke øyeblikk fra én kveld eller samtale smeltet sammen. Samtidig fungerer stripene i bildene dobbelt: de er formalestetiske virkemidler, men også virksomme symboler på et miljø der avslappet, men pen skandinavisk klesstil forenes med interesse for litteratur og kulturelle samtaler. Denne optiske dobbelheten – glidningen mellom tegn og ornament – kjennetegner det mindre maleriet generelt. Hos Mannov blir stripene imidlertid et særlig systematisk uttrykk som, bevisst eller ubevisst, kobler seg på historiske diskusjoner om flate og rom.
Til forskjell fra Barnett Newmans eller Frank Stellas optiske striper – ofte, om enn reduksjonistisk, forstått som ikke-illusjonistiske flatemalerier i greenbergsk forstand – er Mannovs striper mer som Jasper Johns’ flaggmalerier: en malerisk gest, bestanddel i motivet og et kulturelt tegn. Denne dobbeltartikuleringen – stripene som tegn på tilhørighet til et ungt, stilbevisst miljø, men også som påminnelse om maleriets optiske egenverdi – er besnærende. Stripene trenger ikke avklares som enten form eller tegn – de fungerer effektivt som begge deler samtidig. Kanskje er bildenes egentlige motiv samtalen som form, der estetiske valg og sosial tilhørighet skapes gjennom dialog med andre.
Hos Mannov blir den sosiale konteksten vanskelig å skille fra maleriets optikk og materialitet. Figurene deltar i en samtale, men like mye deltar vi som betraktere i en utveksling mellom kulturelle tegn og maleriske rytmer som glir over i hverandre. Kanskje må et godt figurativt maleri finne måter å få disse to dimensjonene til å møtes, slik at det ikke reduseres til å bare være et bilde på noe, men også en form for tenkning på mediets premisser. Mannov lykkes med det.
