Den skapende virksomheten til renessansemennesket Kim Hiorthøy har med Hullet i veggen på Kunstnernes Hus fått et nytt tilskudd: arkitektur. For så vidt kunne man også lese utstillingen som et møte mellom billedkunstneren og koreografen. Allerede i døra inn til utstillingsrommet, overlyssalen til høyre for trappa, anviser en skulptur hvor du skal bevege deg. Døråpningen er halvert med en vegg av kryssfiner, som sett fra inne i rommet åpenbarer seg som en del av en større finerskulptur, som ruver flere meter opp og ut langs veggen. Høyt oppe på den ene siden er det pålimt tre små, abstrakte tegninger.
Flerfoldige slike finerskulpturer fyller salen. Noen av dem er utformet som trapper og platåer, andre som rom, enkelte plater står også lent mot veggen. Flere har skjulte kammer som bare er synlige fra visse vinkler. Bestiger du for eksempel den smale trappa i den nest høyeste skulpturen, kan du se at en av de mindre har et rom på toppen med noen små finervegger satt opp nærmest som en arkitekturmodell.
Spredt rundt på skulpturene er det limt nonfigurative tegninger på både mørkt og lyst papir i varierende formater. Mange av tegningene viderefører de uregelmessige serierutene fra Hiorthøys tidligere arbeider, men nå er menneskeskikkelsene som ofte befolker dem fraværende. At tegningene er limt på finerplatene understreker en kobling mellom materialene, ettersom fineren i utgangspunktet er laget ved å lime treskiver sammen.
Noen av finerplatene har usedvanlig mange kvisthull. Noen av kvisthullene er fjernet og tettet igjen på baksiden. Noen av hullene har en rødfarge i kanten, lik størknet blod, som går igjen i tegningene. Noen hull er også boret gjennom treverket. Det største går gjennom ytterveggen på Kunstnernes Hus og kan ses gjennom et mindre et, der du får en frisk bris i ansiktet når du lener deg inn. Hullet i ytterveggen antyder både at kunsten er avhengig av verden utenfor og at det gjennom kunsten, bokstavelig talt, er mulig å finne nye vinkler å se ting fra.
I jakten på tegninger er du nødt til å bøye deg ned, klatre opp, holde utkikk, snu deg rundt. På den måten ledes du rundt i en lavmælt dans. Bevegelsene er ikke kompliserte, noe som resonnerer med de av Hiorthøys tidligere scenearbeider jeg har sett. Likevel er ikke gesten demokratisk – noen av utkikkshullene rekker ikke jeg opp til, og trappa er utilgjengelig for rullestolbrukere. Men det viktigste her er ikke å se alt. Forestillingen om hva du kunne sett er like viktig.
Tegningene og skulpturene i Hullet i veggen er abstrakte, men hentyder til noe kjent. Det er som om utstillingen prøver å gjøre fysisk den følelsen av å ikke helt kunne sette fingeren på noe. Skulpturene veksler mellom å framstå som metafysiske grublerier og bare det de er, kryssfiner med pålimt papir. Og det er i denne dobbeltheten Hiorthøys livsanskuelse trer fram og, særlig dersom du evner å ta den med deg videre, gjør verden hakket mer spennende å se på.
