Mot krigen selv vi fører krig

Bjørn Melbye Gulliksens monument over den kommunistiske Osvald-gruppen kan leses som en kritikk både av Oslos byutvikling og kunstfeltets forståelse av politisk kunst.

Bjørn Melbye Gulliksen, Knus nazismen, 2015. Foto: Mariann Enge.
Bjørn Melbye Gulliksen, Knus nazismen, 2015. Foto: Mariann Enge.

1.
Det tidligere Grasmedlemmet Bjørn Melbye Gulliksen er mest kjent for arbeider hvor spørsmål knyttet til teknologi og vitenskap presenteres som skulpturer og multimediale installasjoner. Hans seneste verk Knus nazismen er et monument over Osvald-gruppen og alle NSB-ansatte som falt under andre verdenskrig, og består av en slegge som knuser et hakekors. Verket ble avduket foran Østbanen 1. mai. Det ble en seremoni uten representanter for regjeringen, og med svært få medlemmer av norsk kunstfelt, tilstede. (Jeg så kun kuratoren og skribenten Peter Amdam, D2s Kåre Bulie, P2s Erik Jacobsen og Victor Lind.)

Under ledelse av Asbjørn «Osvald» Sunde var Osvald-gruppen ansvarlig for et stort antall sabotasjeaksjoner mot den tyske okkupasjonsmakten. Deres første aksjon var inne i Østbanehallen 20. juli 1941. Gruppen tok ordre både fra London og Moskva, og Sunde selv ble i 1954 dømt for å ha drevet spionasje for Sovjetunionen. Osvald-gruppen har derfor ikke fått samme anerkjennelse som andre motstandsgrupper, selv om det ikke var snakk om en rendyrket «kommunistisk» gruppe. I oktober 2013 hedret daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sabotasjeagentene, som første representant for det offentlige Norge. Omtrent samtidig begynte arbeidet for å få på plass et monument til minne om gruppens bedrifter. En jury ble nedsatt med medlemmer hentet fra fagforeninger, Oslo kommune og Norsk billedhuggerforening. Tretten forslag ble tatt imot, og Gulliksens utkast ble unisont kåret til vinner. Verket består av en stor slegge som slår i stykker et hakekors. Det er altså snakk om en nesten overdreven symbolsk klarhet, et 1:1-forhold mellom form, tittel og innhold.

Fra avdukingen av monumentet Knus nazismen, 1. mai 2015. Foto: Erik Jacobsen.
Fra avdukingen av monumentet Knus nazismen, 1. mai 2015. Foto: Erik Jacobsen.

Etter at vinnerforslaget ble offentlig kjent har det blitt møtt av en betydelig motstand. Bare den siste uken har investoren og skulpturparkgründeren Christian Ringnes uttalt at skulpturen «hører hjemme på 60-tallet i Sovjetunionen» og at den er «superbrutalistisk og gammeldags». Bård Larsen, fra den konservative tankesmien Civita, skriver at den fremstår som «et ganske utilslørt avtrykk fra Stalintidens agitasjon», «fremmed og anakronistisk i vår tid». Byantikvaren mener på sin side at monumentet mangler «slektskap med Østbanehallens arkitektur og vil oppleves som et uheldig visuelt inngrep». I Aftenposten spør redaktør Harald Stanghelle «om det er greit» at det oppføres et slikt monument «i beste Sovjetstil». Ringnes har dessuten vært bekymret for at monumentet skulle komme i konflikt med hans egen gave til Oslo, en tigerskulptur av kunstneren Elena Engelsen.

2.
En slegge som knuser et hakekors er ikke et subtilt bilde. Det er et språk hentet fra propaganda eller – nettopp – kampen mot fascismen. Audun Eckhoff, direktør for Nasjonalmuseet, uttalte til NRK: «Jeg reagerer på uttrykket, som er veldig direkte.» Dette direkte språket er ikke dagligdags, og åpenbart heller ikke lettplassert i et kunstfelt hvor angivelig politiske kunstverk kun unntaksvis forholder seg til konkrete politiske eller ideologiske spørsmål. I stedet fungerer det meste av den politiske kunsten på et «dypere» nivå, påstås det. I møte med sammensatte problemstillinger fremstilles tvetydige kunstverk, fordi man ikke ønsker å fremstå som banal eller enkel. Slike verk fremkaller da heller ikke den virkningen Gulliksens verk har fått. Knus nazismen er møtt med et hylekor av offentlige aktører som er politisk fornærmet over at man her hyller en «Stalin-spion», selv om det han hylles for er kampen mot den nazistiske okkupasjonen av Norge. Verket er altså «superbrutalistisk og gammeldags», «fremmed og anakronistisk» og, ikke minst, «veldig direkte». Minervas Eystein Halle skriver at monumentet «målbærer en moralsk patos som burde ha gått ut på dato for lengst. Med sin krasse tittel og sin unyanserte dem-mot-oss-holdning gir denne skulpturen inntrykk av at tiden har stått stille siden 1945.»  Det er bemerkelsesverdig at «Knus nazismen» skal være en krass tittel. Jeg vil si at når det gjelder nazister så bør vi egentlig insistere på en unyansert holdning.

3.
Gulliksen har klart å røyke ut reaksjonære holdninger hos en rekke ulike aktører. De fleste av innvendingene later til å være motivert av en avsmak for den kommunistiske siden av Osvald-gruppen. Mottagelsen viser hvordan det offentlige ordskiftet om kultur og byutvikling i dag er vektet til kapitalens og høyresidens fordel. Vi ser det tydeligst i hvordan en tilsynelatende nøytral politisk aktør som Byantikvaren avviser verket fordi det «mangler slektskap med Østbanehallens arkitektur og vil oppleves som et uheldig visuelt inngrep», hvilket de altså ikke mener gjelder tigeren til Ringnes, med dennes eim av britisk imperialisme?

Fra avdukingen av monumentet Knus nazismen, 1. mai 2015. Foto: Erik Jacobsen.
Fra avdukingen av monumentet Knus nazismen, 1. mai 2015. Foto: Erik Jacobsen.

Stanghelle trekker frem to andre minnesmerker over motstand mot tyskerne, som han underforstått foretrekker. Det ene er statuen av Gunnar «Kjakan» Sønstebø, fremstilt som en jovial kar med lua på snei, ruslende nedover Karl Johan. Det andre er Kirsten Kokkins monument over Pelle-gruppen, som for øvrig er gjennomført i et formspråk som egentlig er like «sovjetaktig» som Knus nazismen, dog ikke like aggressivt ettersom det er mer historiefortellende enn Gulliksens arbeid. Stanghelle fremstiller sin holdning som politisk nøytral, estetisk. Det er den ikke. Han ønsker å vektlegge en individbasert historieforståelse, der enkeltmennesker fremstilles som «helter» innenfor et historisk avgrenset og avsluttet narrativ. Dermed fokuserer man mindre på de allmenne forholdene som denne historien eksemplifiserer, og som verken kan sies å være historisk unike eller uten relevante paralleller i dag.

4.
I et intervju med Morgenbladet har Gulliksen uttalt at verket er ment å se ut som om det kunne vært laget for femti år siden. Han velger med andre ord å gjenopplive et foreldet billedspråk delvis ut fra en overbevisning om at det er verdt å ivareta en politisk billedkultur som er i ferd med å forsvinne og som vi faktisk ikke har mange eksempler på i Norge. Mer prekært er nok likevel overbevisningen om at saksforholdet her er viktigere enn kunsten. I så måte fremstår verket som usedvanlig kontekstsensitivt. I denne situasjonen mener kunstneren at et direkte, umiddelbart forståelig uttrykk er det eneste rette. Dette bør applauderes også av kunstfeltet, hvor vi i dag trenger mer av det Dag Solstad har kalt «idébevissthetens gjenoppståelse».

Det kan ikke være slik at vi skal ha en kunst som er politisk nøytral for å unngå dem-mot-oss når deler av det politiske landskapet tviholder på et «vi» som skal stenge «dem» ute. Tvert imot må dette imøtegås hardt og effektivt, og da ikke utelukkende på abstraksjonsnivåer som «får oss til å tenke» slik enkelte kunstkritikere foretrekker når det kommer til politiske spørsmål. Kunst kan ikke bare være analyse; den må også kunne være aksiomatisk. Ellers har vi ingen rett til å snakke om kunstens politiske prosjekt. Overfor et kunstfelt som i stor grad lever ut sitt politiske engasjement i form av avislenker på Facebook presser følgende spørsmål seg frem: hvor er raseriet?

Bjørn Melbye Gulliksen, Knus nazismen, 2015. Foto: Mariann Enge.
Bjørn Melbye Gulliksen, Knus nazismen, 2015. Foto: Mariann Enge.

Comments (9)