Mørketiden

Gothic het den første utstillingen jeg kuraterte, så langt tilbake som i slutten av 2002.

Gothic het den første utstillingen jeg kuraterte, så langt tilbake som i slutten av 2002. Den for landet rundt i regi av Riksutstillinger og lagde bråk i to år, og katalogen var en tykk kullsort sak på rundt 350 sider som kostet en femtilapp. Prisen kan kanskje forklare hvorfor det i dag ikke finnes et eksemplar å oppbringe, bortsett fra det plyndrede arkivet mitt, der det fortsatt ligger fire eks. (Nei, glem det, de er mine!)


Noe av det første jeg ser på Nordnorsk Kunstmuseum er nettopp denne katalogen, i en samling referansemateriale som er lagt ut for å belyse det gotiske – som også er hovedanliggendet for Sort Romantikk. Og det er sånn passe spooky, siden det er andre gang på en uke denne katalogen dukker opp et sted på min vei, og den har tross alt ikke vært i omløp siden 2004, da jeg bar hjem de siste eksemplarene fra Riksutstillingers julebord (det var en fantastisk fest også, hvis jeg husker riktig trengte jeg hjelp for å ta meg hjem fra den etter å ha… nå, det kan være det samme). Det er selvfølgelig et tegn – en beskjed til meg fra den mørke siden. I et forblåst Tromsø, på vei inn i sin lange vinternatt, skjer selvfølgelig ting etter en annen logikk – det skulle bare mangle. Og jeg som nesten holdt på å glemme hele greia i denne malstrømmen av en gonzoid tilstedeværelse jeg har befunnet meg i siden den gang. Det er neppe tilfeldig.

Bjørn Båsen: En dekadent satanists alter, 2009
.
© Privat eie.

Men Sort Romantikk er en noe annerledes utstilling, mer historisk. Den fullbyrder på mange måter den historieskriving som vi bare hintet til den gangen i 2002 – selv om samtiden også er godt representert av Ole Jørgen Ness, Sverre Malling, Christer Karlstad og Bjørn Båsen. Sistnevntes En dekadent satanists alter åpner fullstendig avgrunnen under føttene mine som det aller første jeg har å forholde meg til i utstillingen. Majestetisk plassert i et eget rom får dette monumentale djeveldyrkerarbeidet noe… jeg holdt på si overjordisk, men det er vel mer korrekt å si underjordisk, over seg. Kanskje det har med lyssettingen å gjøre, eller det faktum at det er umulig å avgjøre hvorvidt det er mer dekadent enn satanisk – det er liksom bare forførende på en sånn utspekulert post-black metal-måte. Hin onde har all grunn til å være stolt over slike disipler.

Vi tror oss av og til vite hva «gotikk» er, men begrepet har skiftet karakter over tid, og de problemstillingene som ble diskutert i min gamle katalog diskuteres også i katalogen for denne utstillingen, bare mye mer. Fra forskjellige ståsted behandles det gotiske av en relativt uforutsigbar samling skribenter; Stig Sæterbakken, Kjetil Korslund, Tore Næss, Knut Ljøgodt og Peter Jackson. Gotikk kan se ut til å være en guttegreie. Det gjelder for øvrig i like høy grad valget av kunstnere – niks kvinner å finne her, til tross for at den samtidlige gotiske subkulturen har en markant overrepresentasjon av jenter (siden de i den konteksten får lov til å ha viktorianske korsetter og masse sort sminke på seg). Det er ikke min jobb å være kjønnsrepresentasjonspoliti, altså, jeg bare nevner det. Det merkes veldig fort når det er sånn, nemlig – en latent overhengende machismo som aldri blir nevnt, men som likefullt er til stede. Ikke det at jeg hadde forventet noe annet fra 1700-, og 1800-tallets representanter, men kanskje av representantene for vår tid.

Felicien Rops: Korsfestelsen, ca 1882
.
© Privat eie.

Når det er sagt er dette en veldig fin utstilling. Til tider uhyggelig, så klart, det ligger jo i kortene. Félicien Rops fortsetter å være problematisk etter over hundre år med en korsfestet Satan som kveler en naken kvinne og blotter en imponerende ereksjon. Og Goya er jo Goya. Noen ganger glimter det til når de forskjellige århundrene berører hverandre. Det er for eksempel noe i nærheten av et kuratoriskt genigrep å plassere Theodor Kittelsen ved siden av Christer Karlstad, dersom effekten som oppstår egentlig er noe man overhodet kunne regne ut på forhånd. Dette er et møte som harmonerer på frekvenser jeg ikke en gang er helt sikker på om jeg egentlig kan se, men muligens heller fornemmer med min immaterielle sensibilitet – eller noe slikt. Og Sverre Mallings Forest, Black Hole er og forblir et av de skumleste bildene jeg vet om – en logisk struktur der mørket bare åpner seg og truer med å suge opp alt.

Vi blir ikke ferdige med dette temaet denne gangen heller, takk og pris. Noen av oss vokste opp på horrormovies og spøkelseshistorier – vi liker oss rett og slett i dette landskapet, i voksen alder kanskje først og fremst fordi det er veldig interessant. Den attraksjonen som ligger i ruinene, skyggene og den irriterende ravnen som setter seg på skulderen min og krakser «Nevermore!!! Nevermore!!!» i øret mitt der jeg tusler in på en bar som passende nok bare heter G – som i Gotikk, eller muligens Gud – er ikke noe man uten videre avfeier. Særlig ikke med så god timing, nå som landsdelen går inn i sin to måneder lange natt. Sort Romantikk er enda et skritt på veien mot forståelse, men vi skal aldri helt få tak på disse tingene. Vi vil få flere anledninger til å komme tilbake til det, altså. Fin utstilling er det i alle fall. Men det begynner å bli seint.

Ingressbilde: Sverre Malling: Forest, Black Hole
.

Diskussion