Umiddelbart etter at dørene til Oslo rådhus lukkes bak meg, omsluttes jeg av engasjerte stemmer som gir gjenklang i Rådhushallen. Inne i hallen står en kuppel som utgjør en liten sal i seg selv, satt sammen av skråstilte trerammer og dekket av tøystykker i sterke farger. Solen som stråler inn gjennom vinduene i Rådhushallen lyser den opp som om lyset kom fra innsiden. Vel inne i kuppelen tar jeg tekstilene i nærmere øyesyn: hele kuppelen ser ut som en collage av sammensmeltede flagg. Fragmenter av de symboltunge muralene på veggene bak kan sees gjennom åpninger mellom tekstilene. Det er ingen tvil om at nasjonsbygging er tema for presentasjonen av New World Embassy: Rojava, et samarbeid mellom Det selvstendige demokratiet Rojava, Studio Jonas Staal, Oslo Arkitektur Triennale 2016 og Kunst i offentlige rom (KORO).
Den midlertidige ambassadebygningen og det tilhørende seminaret er realisert av Rotterdam-baserte Studio Jonas Staal. Siden 2012 har studioet drevet New World Summit, en kunstnerisk og politisk organisasjon som bygger «alternative parlamenter» for organisasjoner som av ulike grunner ikke får innpass innenfor rammen av tradisjonelle demokratiske strukturer. Det var et slikt «parlament» representanter fra Rojava-regionen nord i Syria, også kjent som Vest-Kurdistan, inviterte Staal til å bygge i 2014, ifølge publikasjonen vi har fått utdelt. Dette ble også grunnlaget for New World Embassy: Rojava i Oslo.
Dag én av seminaret ble i grove trekk en presentasjon av The New World Embassy som prosjekt og Rojavas sammensatte historie og system. Triennalens med-kurator, Hanna Dencik Petersson, rettet oppmerksomheten mot den formale dimensjonen av nasjonsbygging og hvordan kunst og arkitektur er verktøy vi kan benytte for å kunne forestille oss nye samfunnsformer. Staal understreket på sin side at nye ideologier skaper behov for ny kunst. Kunst kan fungere som forestillingshorisont for nye politiske strukturer, fremholdt Staal, og trakk frem betegnelsen «ideologi som form» som et sentralt rammeverk for arbeidet Studio Staal gjør.
I de svært inspirerende og nyanserte diskusjonene som fulgte, understreket Asya Abdullah og Sînem Mohammed fra Rojava at kulturelle plattformer er sentrale verktøy i konstruksjonen av et nytt demokratisk samfunn. Det vi bevitnet var med andre ord ikke først og fremst et arkitektonisk forslag, men en politisk-revolusjonær bevegelse som tar i bruk kunstverden for å synliggjøre sin kamp. Man kan kanskje ikke snakke om en komplett reversering av den vanlige maktstrukturen i slike prosjekter, der kunstneren ofte er den som har initiativet, men i Oslo rådhus hadde i det minste representantene for Rojava mulighet til å snakke på vegne av seg selv, uten at kunstneren i for stor grad dominerte i sin rolle som «ambassadør».
Kunstfeltet kan kanskje bruke sin relative autonomi til å støtte opp om politiske organisasjoner som her. Ikke nødvendigvis hverken symbolsk eller som forestillingshorisont, men kanskje mer praktisk: kulturarrangementer kan for eksempel være en måte å skaffe visum på, i situasjoner hvor det ellers ikke er mulig. Et spørsmål er likevel om en kulturell ramme gjør det enklere for politikere å avvise disse organisasjonenes seriøsitet i diplomatiske forhandlinger. Moussa Ag Assarid (representant for Free Azawad, en malesisk frigjøringsorganisasjon) mente åpenbart ikke det. Han fortalte at en ambassade har en viktig funksjon som plattform for kulturell utveksling og som virkemiddel i forhandlinger, og kunne fortelle at New World Embassy: Azawad, som ble opprettet i Amsterdam i 2014, har gitt en styrket posisjon i forhandlinger med styresmaktene i Nord-Mali.
Sametinget i Norge er et annet eksempel på en slik representativitet innenfor rammene av nasjonalstaten, kjempet frem av det samiske folk. Sametingsrepresentant Runar Myrnes Balto understreket imidlertid en slik formalisert ordning ikke er noen garanti for reell representasjon. Også tidligere advokat i Den europeiske menneskerettsdomstolen, Hanne Sophie Greve, bidro til å nyansere debatten. Hun påpekte at det å ta utgangspunkt i en ambassade betyr å akseptere nasjonalstaten og spille etter allerede etablerte diplomatiske regler. Å bygge en ambassade er med andre ord ikke i seg selv et brudd med nasjonalstaten. Greve mente tvert imot at Rojavas representasjon i en slik form står i fare for å lukke mulighetene for de radikalt nye modellene de søker.
Rojavas representanter virket derimot å ha tro på potensialet i kulturfeltet, til tross for at seminarer av denne typen må sees som formale forslag snarere enn realpolitiske tiltak. De tok anledning til å beskrive hovedprinsippene i den samfunnsformen de har bygget opp: demokratisk konfederalisme, likestilling mellom kjønnene, sekularisme, selvforsvar, kollektivisme og sosial økologi. Til tross for at de ikke anerkjennes av de omkringliggende statene, er samfunnet i blomstring, ble det understreket. Etter at de klarte å opprette relativ stabilitet i 2012, har befolkningen utviklet et «demokrati uten stat» nettopp for å bryte med grunnleggende patriarkalske og undertrykkende styreformer. Avvisningen av den tidligere statsmodellen er helt sentral i konstruksjonen av både ideologi og i organiseringen av samfunnet. Begrep som «Midtøstens renessanse» ble brukt av andre panelister for å beskrive hvor sentralt kultur og utdanning står i dette arbeidet.
En slik henvisning til en vestlig historielinje kunne nesten høres ut som en velment forbigåelse av radikaliteten i modellen Rojava har satt ut i praksis, der kvinnebevegelsen og frihetsbevegelsen er pilarer i det nye ikke-statlige demokratiet. Disse gruppene har kjempet i frontlinjen for å frigjøre regionen fra jihadist-organisasjonen Den islamske stat, Assad-regimet og generasjoner med undertrykkelse av den kurdiske kulturen. Som med-ambassadør Asya Abdullah poengterte, til stor applaus: Rojavas revolusjon er en kvinnerevolusjon. Dagen endte med en bekreftelse av det som allerede lå i luften: det kunstneriske forslaget New World Embassy: Rojava er et opprop for en permanent ambassade for Rojava i Oslo.
Dag to ble i større grad en kritisk undersøkelse av hvilken verdi ambassader egentlig har, og de konkrete diplomatiske utfordringene Rojava står ovenfor i møte med verdenssamfunnet. Et gjennomgangstema var betydningen av alle folkegruppers rett til rettferdig, demokratisk representasjon, i diplomatiet eller utenfor. Disse to dagene i Oslo rådhus viste hvor praktiske disse problemene er, blant annet med hensyn til oversettelse. Sheila Shiekh fra Centre for Cultural Studies ved Goldsmiths i London påpekte at tolkens rolle er helt sentral i demokratiarbeidet. Spørsmålet er også om kunst- og kulturarrangement kan leve opp til forventningene som bygges rundt slike symboltunge markeringer. Det er en forpliktende dialog Studio Jonas Staal og KORO her har begitt seg inn på. Det blir spennende å se hvor godt disse svært ulike organisasjonene evner å følge opp.
