Mest leste anmeldelser
Jeg er fryktelig alene, fortvilt, fattig og utbrent, men gråten min handler ærlig talt om andre ting
«Og kanskje det bare er meg, men hver gang noen, uavhengig av sammenheng, begynner å skryte over at noe er i ʻverdensklasseʼ tenker jeg at disse folka er faen bare opptatt av å selge pølser.» Tommy Olsson, som skrev sin første tekst for Kunstkritikk i 2003, er ikke nådig i anmeldelsen sin av åpningsutstillingen til Trondheims nye kunstmuseum, PoMo. Men like mye som en anmeldelse er dette – for øvrig Kunstkritikks suverent mest leste artikkel noensinne, med god margin – en rasende festlig berettelse om nedsidene ved å vie den jordlige eksistensen til å skrive kritikk og hva det egentlig vil si å være en del av kultureliten.
«Det er som om Jannik Abel vil reparere både geopolitikk og økologien med sitt arbeidsomme og oppriktige prosjekt», skriver vår kritiker Nora Joung i sin mye leste anmeldelse av den godt besøkte utstillingen Back to the Land. Joung konkluderer med at utstillingen, i hovedsak bestående av skulpturer skåret ut i tre og buksert per båt og håndmakt av 150 hjelpere fra kunstnerens tilholdssted på Nesodden til de to overlyssalene på Kunstnernes Hus, mer enn å finne bøtemidler som er på høyde med oppgaven, er en «anti-ironisk insistering på viktigheten av å ha noe håndfast å gå til og et fellesskap å henvende seg til når realitetene blir for harde».
Formal stramhet i kombinasjon med luftig eksistensialisme er formelen Kunstkritikks Line Ulekleiv leser ut av A K Dolvens utstilling på Nasjonalmuseet. At den store retrospektiven var den første med en norsk kunstner i den gjeve Lyshallen legger listen høyt, og Ulekleiv er ikke udelt positiv: «Det vipper uunngåelig mot det banale og pompøse, i en ofte vanskelig balansegang mellom alt og ingenting, seremoni og bagatell». Men hun finner også øyeblikk der Dolven er mer «leken og listig i sin turnering av stående sjablonger».
Mest leste kommentarer
Nerdrum-familien var i siget i fjor vinter med egen reality-serie om motvindsarbeidet med å få bygd et museum til ære for patriarken Odd. En uvillig kritiker kunne hevde at vi her har å gjøre med en journalistisk tannløs reklamefilm for den nerdrumske familiebedriften som påfallende friksjonsløst bidrar til å kringkaste det noget spesielle kultursynet deres. Men så står man i fare for å ligne en hårsår representant for den «modernistiske» kabbalaen som de har gjort det til et livsmål å nedkjempe. I denne kommentaren stiller jeg i stedet spørsmål ved hvor dypt familiens forpliktelse til klassiske dyder egentlig stikker.
Kaller kritikere bjeffende hunder
Det har vært mye brudulje rundt Nasjonalmuseets valg om å inkludere et verk av den israelske kunstneren Noa Eshkol i samlingsutstillingen sin. Et foreløpig bunnpunkt i den negative omdømmebyggingen museet har bedrevet i anledning denne debatten, var da styreleder André Støylen, på et internt allmøte i høst, sammenlignet museets kritikere med bjeffende hunder. Ikke akkurat velvalgte ord fra en ledelse som allerede sliter med tilliten både internt og eksternt. Gjenreisningen av denne er ingen liten jobb, mener ansvarlig redaktør Mariann Enge, som spør seg om styreleder og direktør er skikket for den.
I sitt bidrag til Kunstkritikks kommentarserie Something is Rotten, kritiserer Mohammed Abdi det norske kunst- og kulturfeltet for å være ute av stand til å imøtegå den kulturfiendtlige holdningen som vinner terreng i politikken. «Jeg savner at kultursektoren, kunstnere og kritikere står opp for kunstens egenverdi, i stedet for å gå i forsvarsmodus med polariserte debatter eller akseptere premissene til nyliberalister og høyrepopulister», skriver han og etterlyser samling og solidaritet på tvers av sektorer og institusjoner.
Mest leste nyheter
Lekkede e-poster røper uenighet om Noa Eshkol-verk
På den opprinnelige etiketten til Noa Eshkols verk i samlingsutstillingen til Nasjonalmuseet sto det at kunstneren var født i Israel. Det vakte oppsikt, all den tid staten Israel ennå ikke eksisterte da Eshkol kom til verden. Til Kunstkritikk forklarte direktør Ingrid Røynesdal at det hadde skjedd en glipp, og opplysningen ble endret. Basert på lekket intern korrespondanse fra museet, avslører imidlertid Ellen Lange i denne saken, som var en sampublisering med tidsskriftet Museum, at ordlyden var omdiskutert også internt, lenge før etiketten forlot printeren.
Anklages for å undergrave kritikk
Før Eshkol-affæren var det Nasjonalmuseets sponsorsamarbeid med Fredriksen-familien, og innflytelsen denne avtalen har på museets program, som fikk mest oppmerksomhet i pressen. Man skulle kanskje tro at et offentlig museum tok denne typen negativ omtale på alvor. Lekkede e-poster mellom museet og søstrene avslørte imidlertid at museet begrunner sin manglende respons på den faglige kritikken av samarbeidet med at det bare er forutsigbare innvendinger fra «venstrevridde» publikasjoner som Kunstkritikk og Morgenbladet. Vår skribent Victoria Durnak fikk direktøren til å forklare den uheldige karakteristikken.
Ikke nødvendigvis et diplomatisk kunstverk
Det siste tiårets mest høythengende og omdiskuterte utsmykningsoppdrag på norsk jord er utvilsomt minnesmerket til de omkomne etter Utøya-massakren, som skal reises i det nye regjeringskvartalet. Matias Faldbakken ble utropt til vinner i april vår, etter en utvelgelsesprosess som har pågått over to år. «I dette arbeidet måtte jeg parkere mitt eget ego», forklarte Faldbakken til Kunstkritikks utsendte Andreas Breivik etter pressekonferansen.