Menneskeligheten i Jonas Mekas’ ansikt

Årets utgave av Lofoten International Art Festival er et inspirerende møte mellom kunsten og et helt særegent sted.

Jonas Mekas, Orquestina de Pigmeos, 2017. Stillbilde fra video.

Det finnes alltid et uendelig antall innganger. Men her må jeg begynne med begynnelsen, Jonas Mekas’ ansikt, og opplevelsen av at det å se dette ansiktet projisert på en vegg i Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær, i seg selv virket subversivt. Det finnes ikke egentlig noe rom for over nitti år gamle mennesker i dagens visuelle kultur, i alle fall ikke uten at de først har gjennomgått noen kosmetiske operasjoner eller har blitt påført flere lag med sminke, men her var han altså, i en videodagbok fra 2017, to år før han døde, helt uten filter: kunstneren som eldgammel mann.

Budskapet den kjente avantgardefilmskaperen fremfører er også motstrøms. Han forteller om alle de store utstillingene han nettopp har sett, i hjembyen New York, i Berlin, Kassel og Madrid, og at han ble deprimert og sint over at alt skal være så stort. Opp mot alle de store begivenhetene setter han en opplevelse han hadde i Madrid, hvor han fikk være til stede under en øvelse med en gruppe rumenske kvinner som – som for å gni poenget inn – kaller seg Orquestina de Pigmeos, Pygméorkesteret. Opptaket vi blir vist derfra fremstår omtrent like utidsmessig som Mekas selv. Bildene er mørke og kornete, kvinnene røyker mens de synger og virker helt uanfektet av kameraet, absorbert i musikken som er preget av intensitet og nærvær. Eller som Mekas sier det: «Det var enkelt, rett fram, jordnært, personlig, upretensiøst, ekte, uten noen pretensjoner om å være kunst. Men det var, for meg, kunst.»

Den italienske kuratorduoen som går under navnet Franscesco Urbano Ragazzi har tidligere samarbeidet med Mekas, og trekker ham frem som en viktig inspirasjonskilde. Mekas’ kritikk, som i katalogen er gjengitt som et statement for LIAF 2022, setter en annen målestokk for biennalen enn den dominerende gigantomane, slik at spørsmålet ikke blir om LIAF – Lofoten International Art Festival er stor nok, men om den er liten nok. Og det er den nok, vil jeg si, altså liten nok, selv om det alltid er litt utfordrende å forholde seg til – og ikke minst å skulle skrive om – gruppeutstillinger. Med 37 deltakende kunstnere har årets LIAF i alle fall et menneskelig overkommelig format.

Tomáš Kajánek, Take a Little Peep, 2020. Stillbilde fra video.

Fantasmagoriana, tittelen på biennalens hovedutstilling – som har vært foregrepet av to mindre nedslag i Venezia og Oslo – er tatt fra en tysk antologi med gotiske noveller som en gruppe venner og forfattere satte seg ned for å lese i 1816, da de var isolerte i en villa i Sveits på grunn av kolerapandemi og dårlige værforhold. Blant dem var Lord Byron og livlegen hans, John Polidori, og ekteparet Mary og Percy Bysshe Shelley. Da gruppen utfordret hverandre til å skrive egne skrekkhistorier, resulterte det både i Mary Shelleys Frankenstein (1818) og Polidoris Vampyren (1819) – sistnevnte ble i sin tur en inspirasjonskilde for Bram Stokers mer kjente Dracula (1897). Alle de deltakende kunstnerne på festivalen ble fortalt denne historien av kuratorene innledningsvis i samarbeidet, og selv om den ikke fungerer som noen tematisk overbygning, er det spøkelsesaktige, mørke og mystiske noe som går igjen.

Et underlig gripende eksempel er Tomáš Kajáneks Take a Little Peep (2020), hvor emorapperen Lil Peep, som døde av en overdose i 2017, snakker til oss i en deep fake-video som virker akkurat så halvveis virkelig og halvveis uvirkelig som den er. Lil Peep sier noe som er vanskelig helt å gripe, og det er noe galt med munnen, det er noe galt med øynene, irisen er så mørk, det ser ut som om den flyter utover. Strengt tatt er mennesker på film alltid fantomer, men her er det aksentuert, og den unge, sarte mannen som i loop trer inn og ut av fokus virker som en blanding av et gjenferd og en moderne versjon av Frankensteins monster, tvunget til et etterliv utenfor sin egen kontroll.

Marianne Berenhaut, Poupées poubelles: Tout laine passoire cintre, 1971–1980. Installsjonsbilde fra LIAF 2022. Foto: Kjell-Ove Storvik.

Også Marianne Berenheuts «søppeldukker», Poupées Poubelles (1971-1980), påkaller en slags menneskelig eksistens i det livløse. Ved hjelp av funnede materialer, særlig tekstiler som nylonstrømper og skjorter, fylt blant annet med filler og strå, har hun laget fragmenterte, deformerte og forvridde kropper som til tross for at de alle mangler hoder, fremstår som individer. Jeg klarer ikke å la være å tenke på dem som besjelet, med hver sin historie om smerte, tap og sorg. Berenheuts foreldre og en eldre bror ble drept i konsentrasjonsleir under annen verdenskrig, og den gamle fengselsgården som huser utstillingen hennes understreker nettopp forbindelsen til krigserfaringen, ettersom den under krigen ble brukt som rettssal av den tyske okkupasjonsmakten da fem hundre lærere som var del av motstandsbevegelsen ble internert i en arbeidsleir i Kabelvåg.

Dialogen med de særegne omgivelsene og lokalmiljøet er blant 30-årsjubilanten LIAFs styrker som biennale, og noe som vektlegges av det kunstneriske rådet som drifter den i samarbeid med Nordnorsk kunstnersenter. Utstillingen er nomadisk i den forstand at den ikke har faste lokaler, og finner derfor sted ulike steder i Lofoten. Kuratorteamet begrunner valget av Kabelvåg først og fremst med at den legendariske dadaisten Kurt Schwitters hadde en forbindelse til byen. Også han var på et tidspunkt under annen verdenskrig internert i Kabelvåg, og helt til sist i utstillingskatalogen finner man en fortelling signert Schwitters, som nettopp tar utgangspunkt i den tiden i hans liv. Også det at det finnes et kunstmiljø knyttet til Nordland film- og kunsthøgskole spilte inn i valget av Kabelvåg. En del av utstillingen vises i skolens black box, ellers finner Fantasmagoriana sted i to rivningstruede skolebygg, samt i Galleri Espolin et stykke utenfor sentrum – altså i tillegg til den forhenværende rettssalen og kunstsenteret i Svolvær.

Olaf Marsja, A lonesome flower’s dream of the past, 2022. Installasjonsbilde fra Galleri Espolin. Foto: Kjell-Ove Storvik.

Galleri Espolin, nå omdøpt til Solmuseet, er til vanlig viet en samling verker av nordlandskunstneren Kaare Espolin Johnson (1907-1994), og arbeidene som vises der er satt i dialog med et utvalg av bildene hans. At det fungerer så godt som det gjør, til tross for svært forskjellige uttrykk, kan ha med å gjøre at de har til felles en interesse for mytologi og folklore. Noen av kunstnerne deltok også i et «langdistanse-residency» under pandemien, som besto i å respondere på diktet Solsønnens frierferd, en myte om samefolkets opprinnelse. Det gjelder eksempelvis Olaf Marsjas A lonesome flower’s dream of the past (2022), en serie menneskeliknende figurer med blomsterhoder, Thebe Phetogos fargeintense malerier i serien Batsatsing / How To Move A Mountain (2022) som kobler den samiske myten til historier om solguder fra Botswana, og Christine Rebets tegnede video Otolithe (2021), inspirert av fijiri, en sangtradisjon forbundet med perledykking i Persiagulfen.

Den største delen av utstillingen finner sted i gamle Kabelvåg barneskole, eller Den hjemsøkte skolen, som den er omdøpt til i denne sammenhengen. Flere av verkene som vises her relaterer seg tydelig til skolekonteksten, eller til ungdomskultur. Det gjelder ikke minst Tomaso De Luca, som stiller ut i gymgardrobene. Den intense lukten av gammel garderobe – årtier av kondensert barnesvette, eller er det mugg, eller begge deler? – blir en integrert del av opplevelsen av Lucas felleliknende skulpturer, som signaliserer utspekulert fiendtlighet og hevn. Skulpturene er ledsaget av videoarbeidene Desperate Times (2022), som viser ulike fellekonstruksjoner i miniatyr i aksjon, og Hard Buttons (girlfriends’ room) (2022), hvor han benytter noen utklippsfigurer som ble brukt på Kabelvåg barneskole i engelsk- og tyskundervisningen for å iscenesette ulike truende og bisarre situasjoner.

Tomaso De Luca, Gang, 2022. Installasjonsbilde fra LIAF 2022. Foto: Kjell-Ove Storvik.

Noland Osvald Dennis’ mer oppbyggelige Black Earth Study Room (2022) fremstår som en arena for avlæring og alternativ læring. Installasjonen ble utviklet under et residencyopphold på forskningsskipet Helmer Hanssen i Barentshavet, hvor han som sør-afrikaner dro på en oppdagelsesreise fra sør til nord. På et stort tankekart skisserer Dennis opp måter å se verden på som tar oppgjør med den koloniale historien – i spenn mellom «the one thousand ends of the world» og «the one thousand beginnings of the world». Han viser også en rekke modifiserte globuser. Noen er snudd «opp ned», slik at det globale sør blir det globale nord, noen er malt helt eller delvis svarte. Her er også en rekke hvite, klodeliknende skulpturer som er sprukket eller delt og fylt med stein og halm. Tolkningsmulighetene er mange, men jeg oppfatter Dennis’ skulpturer som en visualisering av motstanden mot det verdensbildet og de maktstrukturene som den konvensjonelle globusen representerer.

Den nye installasjonen av Kenneth Goldsmiths prosjekt Retyping a Library (2002-2022), som i sommer ble vist på Kunstnernes Hus i Oslo, tar i bruk to fullt utstyrte klasserom med pulter og kateter. Den konseptuelle poeten er kjent som mannen bak avantgardearkivet Ubuweb og begrepet «uncreative writing», og har i dette prosjektet satt seg fore å skrive av et utvalg bøker på skrivemaskin – en prosess fra bok tilbake til manus, så å si. Hvor samvittighetsfullt han faktisk gjengir disse tekstene må man naturligvis lese dem og sammenholde med originalene for å avgjøre. Den som har veldig god tid, kan gjøre nettopp det i Kabelvåg, for mens selve «originalmanuskriptene» er omtenksomt tatt vare på i pappesker, sammen med originalene av forfatterportrettene Goldsmith har tegnet, så er det på pultene lagt ut 32 ulike lesekopier. Tekstene er valgt med tanke på deres relevans for biennalen, og blant dem er både Frankenstein og Vampyren. Jeg tok meg bare tid til å lese den korteste teksten jeg fant, Kurt Schwitters snodige lille eventyr Die Scheuche / The Scarecrow (1925).

Pauline Curnier Jardin, Adoration, 2022. Stillbilde fra video.

Auriea Harveys videospill The Endless Forest (2005-pågående) representerer snarere skolens motsats, altså fritiden. Her kan man forsvinne dypt ned i en sakkosekk og gå inn i rollen som en hjort med en glødende aura over hodet, og løpe eller hoppe rundt i en skog som visstnok faktisk er uendelig. Også hjorten virker å være uten begrensninger – i alle fall går den uanfektet både under vann og gjennom trær. Den har heller ingen oppgaver, her er ingen konkurranser eller prøvelser. Avataren oppfører seg strengt tatt som et gjenferd, fanget i en drømmeverden.

Å være fanget er for øvrig et motiv som går igjen i flere arbeider – for eksempel i Lars Laumanns installasjon What Would Olof Palme Do? (2017-2022) (et godt spørsmål i disse dager, når man ser på situasjonen i svensk politikk), hvor E.T., det lille utenomjordiske vesenet som var strandet på jorda i Stephen Spielbergs åttitalls-blockbuster med samme navn, fremstår som en husgud, som både figurerer i et stort veggteppe og som buddhaliknende trefigurer i ulike størrelser. Også i Pauline Curnier Jardins prosjekt, hvor hun samarbeidet med innsatte i et kvinnefengsel i Venezia, opprinnelig et 1500-tallskloster, handler det om isolasjon og utenforskap. Under biennalens venezianske del hadde Jardin tegneworkshops med kvinnene og laget en permanent installasjon der. Videoen Adoration (2022), som i Kabelvåg vises i usensurert versjon, visualiserer en slags fest for dagens innsatte, fortidens nonner og fengselsvaktene – som et karnevalesk opprør mot rollene de er tildelt, og en markering av at verden kunne vært annerledes.

Haroon Mirza, Message from a Star (Solar Symphony 12), 2022. Foto: Kjell-Ove Storvik.

Noen få verk er plassert utendørs, utenfor skolen. Det gjelder blant annet Haroon Mirzas solcellepaneldrevne lydverk Message from a Star (Solar Symphony 12) (2022), som endrer karakter etter lysforholdene. Den relativt monotone duringen som produseres er harmonier av 111 hz, som omtales som en «hellig» frekvens. Også Mirzas Light Work xliv (2022), en innendørs installasjon med rødt, grønt og blått lys, som sammen produserer kunstig dagslys, befinner seg vissnok på den samme frekvensen, og gir næring til en liten mosegrodd gresstust på en stein. Uten å være entydige på noen måte, åpner Mirzas eksperimentelle arbeider for funderinger knyttet til klimakrisen og vårt forhold til teknologi, natur og spiritualitet.

I lokalene til filmskolen dominerer Emma Talbots store malte silkevegger, som deler rommet i to. Verket Ghost Calls (2020) er åpenbart beslektet med installasjonen hun viser på årets Veneziabiennale, og kombinerer på tilsvarende vis malerier med tekstbobler med tydelige budskap av typen «Do you hear ghost calls? A teary lament for human existence, a shout out to the living to take more care of themselves, the world and each other». De lagvise maleriene i naturfarger befinner seg et sted mellom det abstrakte og figurative, og viser naturlandskaper og spøkelsesbleke menneskefigurer inspirert av keltiske «keeners», en gammel tradisjon med profesjonelle sørgende. Også Aage Gaup er representert både i Venezia og på LIAF, men rakk dessverre ikke selv å oppleve det, siden han døde i 2021. I Kabelvåg deltar han med fire skulpturer, blant dem en stor liggende fallos i karibisk tømmer. Tittelen Oađđi soahtemášiidna / Sleeping War Machine (2003) gjør det vanskelig å forstå verket som noe annet enn en kritikk av patriarkatet, men umiddelbart kan skulpturen også oppfattes motsatt, som en humoristisk feiring av det maskuline.

Aage Gaup, Oađđi soahtemášiidna / Sleeping War Machine, 2003. I bakgrunnen sees baksiden av Emma Talbots Ghost Calls, 2020. Installasjonsbilde fra LIAF 2022. Foto: Kjell-Ove Storvik

Krigsmaskineriet er også hva det handler om i Bassam Al-Sabahs videoverk Dust (2017), som tar for seg den amerikanske krigføringen mot Irak, som han selv flyktet fra som barn. Al-Sabah vrir på den dokumentaristisk-politiske sjangeren ved å mikse tv-bilder, særlig fra daværende president George Bush’ taler, med japanske animeserier og sine egne animasjoner. I stedet for lidelsene som omtales, ser vi glatt og konsekvensløs tegneserievold, og destruksjonen er fargesprakende og vakker. Satt sammen med en del av Bush’ utsagn som heller ikke stemmer overens med virkeligheten, blir følelsen av virkelighetstap ganske overveldende.

Deltakerne i Fantasmagoriana utgjør en god blanding av internasjonale og lokale kunstnere, og det er også stor spredning i alder. Blant de aller yngste er elever fra byens kunstskole, som både er representert med et kollektivt videoverk under pseudomymet Mary Haugen, og som aktører i Sille Storihles Gruppekritikken (2022), et filmet rollespill hvor studentene presenterer arbeider laget in character og gir hverandre feedback på det, med Storihle selv i rollen som lærer. Den 72 minutter lange filmen bør egentlig sees fra begynnelse til slutt, noe som jo kan være utfordrende å få til i utstillingskontekst. Den er uansett en medrivende og interessant studie i gruppedynamikker og ulike måter å forholde seg til kunst på, og det er tidvis ganske morsomt.

Bassam Al-Sabah, Dust, 2017. Installasjonsbilde fra LIAF 2022. Foto: Kjell-Ove Storvik.

Kunnskapsutvikling er i det hele tatt en understrøm i Fantasmagoriana. Kuratorene beskriver den kuratoriske strategien sin som spredning av «tacit knowledge», stilltiende kunnskap – altså den typen kunnskap som man bærer med seg uten at den kan formuleres, men som likevel ligger til grunn for det man gjør. Under åpningshelgen arrangerte LIAF i samarbeid med Maaretta Jaukkuri Foundation et seminar nettopp om «tacit knowledge», et begrep lansert av filosofen Michael Polanyi i 1958. Foredragsholderne representerte ulike kunnskapsområder, og blant de mest interessante innleggene var programansvarlig for det grønne skiftet i Lofoten Laura Johanne Olsens redegjørelse for lofotfiskernes erfaringsbaserte kunnskaper om natur, landskap og navigasjon, og kunstner og arkitekt Joar Nangos foredrag om samiske tradisjoner for eksperimentell gjenbruk av materialer for å løse utfordringer i hverdagslivet.

I en verden hvor de største kunstbegivenhetene også er de «viktigste», kan ikke LIAF uten videre hevde seg. Men det betyr egentlig fint lite. Det som betyr noe er at det ser ut til at de har funnet frem til en modell for biennalen som faktisk fungerer mer eller mindre etter ambisjonene – som et sted for møter mellom kunsten og lokalsamfunnet, kunnskapsutveksling og utvikling av fellesskaper – og som Franscesco Urbano Ragazzi har klart å aktivere på en investert og inspirerende måte. Så er det bare å håpe at biennalen i tiden fremover ikke vil lide under et press om å vokse seg større. I et forord i katalogen til Fantasmagoriana skriver leder for LIAFs kunstneriske råd, Helga-Marie Nordby, og direktør for Nordnorsk kunstnersenter, Marianne Hultman: «Utfordringen for kunstbiennaler i dag er å finne nye modeller som kan videreføre internasjonalt samarbeid og samtidig nå større publikumsgrupper uten at det går på bekostning av bærekraftighet». Enhver kulturaktør i dag lever med konstante forventninger fra støttegivere og andre om å kunne vise til vekst og økning i publikumstall, og som det sies mellom linjene her, er det noe av problemet i et klimaperspektiv. Om man er opptatt av bærekraft burde mange biennaler – om ikke akkurat LIAF med sitt allerede relativt beskjedne format – rett og slett lytte til Jonas Mekas og sette seg fore å bli mindre.

Sille Storihle, Gruppekritikken, 2022. Stillbilde fra video.

Artikkelen ble sist oppdatert 19. september 2022.

Fantasmagoriana
Lofoten International Art Festival (LIAF), Kabelvåg, Svolvær

Kunstnere: Nora Al-Badri, Bassam Al-Sabah, Marianne Berenhaut, Alessandra Cianchetta, Kirstine Colban Aas, Pauline Curnier Jardin, Tomaso De Luca, Nolan Oswald Dennis, Cheryl Donegan, Kaare Espolin Johnson, Gaia Fugazza, Aage Gaup, Kenneth Goldsmith, Shadi Habib Allah, Auriea Harvey, Susan Te Kahurangi King, Tomáš Kajánek, Lars Laumann, Sonia Leimer, Olof Marsja, Mary Haugen, Jonas Mekas, Haroon Mirza, Raffaela Naldi Rossano, Eivind H. Natvig, New Mineral Collective, Thebe Phetogo, Christine Rebet, Sille Storihle, Tine Surel Lange, Emma Talbot, Tsai Ming-liang, Stan VanDerBeek, Rimaldas Vikšraitis, Elina Waage Mikalsen, Jennifer West

 

Kuratert av Franscesco Urbano Ragazzi