Den 24. august i år 79 ble den romerske byen Pompeii rammet av utbrudd fra vulkanen Vesuv. Men det var ikke lava, men et tett lag av aske som betydde slutten for byen og rundt 2000 av dens innbyggere. Pompeii er et av flere utgangspunkt for Nina Torps utstilling.
I verket For we are where we are not presenteres vi for en gruppe av fotografier man kan kjøpe i turistbutikken på stedet, alle av byen slik den ser ut nå, mange år etter utgravningen som ble påbegynt i 1748 (og fortsatt pågår). Husene er forlatte, intet menneske er å se. Fotografiene er kopiert på kopimaskin og printet ut på A4-ark som er klistret på veggen som et tapet, fra gulv til tak. Hvert enkelt motiv gjentas en rekke ganger og danner, i tråd med tapetets logikk, et slags dekorativt mønster. Ved siden av «Pompeii-tapetet» finner vi nok en collagetapet, denne gangen bestående av fotografier fra norske megleres bilder av eiendommer som skal leies ut eller selges. Torp har funnet disse – de fleste av dem i herskapelig, nyklassisistisk stil – på Finn.no og behandlet dem på kopimaskin og i A4-format, som Pompeii-fotografiene.
Et annet arbeid viser oss resultatet av kunstnerens utforskning av Teatro Olimpico i den italienske byen Vicenza (også dette verket er en del av For we are where we are not). Teateret ble tegnet av Andrea Palladio og oppført mellom 1580 og 1585, men scenedesignen ble realisert av arkitekten som tok over etter Palladios død, Vincenzo Scamozzi. Den lange rekken av kulisser er den første i sitt slag. Veggene skulle gi inntrykk av én hovedgate, med kryssende smågater, som strakk seg mot en horisont. Scamozzi brukte sentralperspektivets grunnprinsipper for å skape illusjonen av dybde, da han lot gulvet skråne oppover, samtidig som avstanden mellom kulisseveggene på hver side ble redusert parallelt med avstanden fra scenekanten. Betraktet fra publikums synsvinkel er effekten slående.
Torps interesse ligger imidlertid et annet sted: med kamera i hånd dokumenterer hun de labyrintiske gangene mellom de mange kulisseveggene. I stedet for å dokumentere Scamozzis illusjon, viser hun oss den mer uoversiktlige virkeligheten bak den veldesignede fasaden. Her er det vanskelig å opprettholde oversikt, langt mindre noen romlig illusjon.
De siste verkene på utstillingen, Dissolving paintings, tar for seg malerier av Barnett Newman og Jackson Pollock. Torp har kopiert maleriene for hånd, og så senket dem ned i et vannbad som har oppløst malingen. Det vi ser her er Torps fotografier av et øyeblikk av oppløsningstilstanden, hvor motivene er ugjenkjennelige.
Hva er sammenhengen mellom verkene? Teatro Olimpico-arbeidet blir et nøkkelverk, siden det så tydelig viser hvordan man overlates til egen orienteringsevne når man som tilskuer beveger seg utenfor de anviste betraktningsformene som er nedfelt i Scamozzis design. For det er ingen total desorientering som skildres, men en nysgjerrighet som driver kunstneren videre i labyrinten. Det oppstår et dobbelt forhold her. På den ene siden tærer det fristilte blikket på scenografiens foretrukne betraktningsvinkel, på den andre insisteres det på et begjær, og en nysgjerrighet, som søker nye mønstre, nye retninger å se i.
Dissolving paintings gir oss en tilsvarende oppløsning av perspektiv, men denne gangen er det ikke arkitektur, men kunsthistoriens mesterverker det interveneres i. Newman og Pollocks malerier er i utgangspunktet, selv i sin kopierte form, identifiserbare, men her blir de gjenstand for en appropriasjon som fortrenger enhver gjenkjennelighet. I sin remedierte form, oppløst i vannbad, gjenoppstår de som former som unndrar seg kunsthistoriens velkjente fortelling om abstrakt ekspresjonisme.
Også her fristilles individets blikk fra det på forhånd gitte lesningsmønster. Torp tærer på kunsthistorien med fysiske prosesser som medium: objektene vi betrakter spaltes dermed ut i betydningslag uten direkte visuell forbindelse med opphavet. Det vi ser i Torps fotografier av mesterverkskopier minner like mye om et flyfoto av et landområde, et marmorert gulv eller et nærbilde av en vannoverflate med sirkulerende spiraler av olje og farge, uten klare historiske tilknytningspunkter. Men heller ikke her er det kaoset som råder, heller en nysgjerrighet på de frigjorte mønstrenes nydannelser.
I For we are where we are not blir katastrofens landskap til arkeologisk idyll, til kulisser for turister. Den opprinnelige hendelsen er blitt teater, et bakteppe for en svermerisk ønske om å konsumere historien som vare. Det er i ruinene ikke, til forskjell fra i Dissolving paintings og Teatro Olympico-verket, nedlagt noen strukturerende fortelling som Torp opponerer mot. Det er nærliggende å tenke seg at situasjonen derfor er snudd. Der hun i Teatro Olympico insisterer på å oppfinne nye perspektiver som erstatning for en hegemonisk blikkretning, blir ruinene her fremvist som fragmenter i en fortelling som er tapt eller ennå ikke er oppfunnet. Likheten med meglerfotografiene som iscenesettelser av bylandskap, blir her tydelig, siden vi også i sistnevnte heller ikke presenteres for noen design annet enn presentasjonen av bygg som vare, som begjærsobjekter. Begge disse billedtapetene nærmer seg det dekorative, de er tømt for historisk innhold og ettertanke. Utstillingens to grupper av verk gir oss med andre ord to modeller for kritisk billedfortolkning.
I Dissolving paintings og Teatro Olimpico-verket minnes vi på nødvendigheten av å befri oss fra standardiserte betraktningsformer, mens bildene fra Pompeii og meglerfotografiene peker på tomheten som oppstår i fraværet av sterke fortellinger. For å kunne lokalisere sitt eget perspektiv trenger vi en historisk bevissthet som er nedfelt i objektene vi søker en ny lesning av, eller praksisene rundt dem. Uten en friksjon mellom en operativ tradisjon, eller lesningskultur, vil ikke avviket ha betydning eller effekt. Torps verker befinner seg, slik sett, mellom en konservativisme, i sin insistering på tradisjoner, og en radikalitet, i den like sterke oppfordringen til å bryte med de dominerende fortellingene. Ambivalensen her kommer Torp til gode, hun blir ikke didaktisk eller påståelig. Vi presenteres ikke for et ferdig synspunkt, men heller et slags tvisyn. Torp legger slik ulike fasetter av forholdet mellom iscenesettelse og historiefortelling frem for oss slik at vi skal se klarere.
