Medlidenhetsgymnastikk

Jannicke Låkers spleising av pute-tv og beckettsk tragikomikk på Norsk Billedhoggerforening minner om den korte avstanden mellom empati og avsky.

Jannicke Låker, Båten, 2019, stillbilde fra video.

Jannicke Låker (f. 1968) er en av det norske kunstfeltets mest burleske og bitende observatører. Hun vender ikke blikket fra smertefulle, blamerende og patetiske scenario, men framprovoserer og utbroderer dem. Låkers sammensurium av pute-tv og beckettsk tragikomikk støter vi også på i det seks minutter lange videoverket Båten i den nyoppussede villaen som huser Norsk Billedhoggerforening øst i Oslo.

En sommerkledd kvinne uten redningsvest har falt over bord fra en åpen fritidsbåt. Nå ligger hun og bakser i vannet fra natt til grålysning til lyden av motordur og sin egne skrekkslagne stemme. Gang på gang gjør hun forsøk på å komme seg over ripa igjen, uten å lykkes. Scenen er fanget ved hjelp av soknende flombelysning, og er skutt fra flere vinkler. Kvinnens ensomme desperasjon i vannet blir desto mer ubehagelig av at kameraet beveger seg nok til å antyde et nærvær bak apparatet som unnlater å gripe inn.

Også tidligere har Låker skapt verk som gjør fesjå av mennesker i sårbare eller håpløse situasjoner. I Running Woman (2007) følger publikum en forslått og hulkende kvinne vist i nær naturlig størrelse, som formodentlig løper fra noe i natta. I Sunday Mornings (2008) blir seeren vitne til en ubehagelig utpenslet iscenesettelse av en beruset kvinne som strever med å få av seg festtøyet i morgentimene, mildt sagt uten stort hell. Felles for Båten og disse verkene, er hvordan de påvirker seeren fysisk. Man blir rastløs, ukomfortabel.

Den middelaldrende kvinnen har en fremtredende plass i Låkers kunstnerskap. I flere verk har kunstneren pint henne foran kamera, som for å konfrontere publikum med en reell eller innbilt appetitt i kulturen for å drive harselas med denne gruppen mennesker. Visst finnes det sympati og spenning i den emosjonelle reaksjonen Båten vekker. Men interessant nok, det dramatiske utgangspunktet tatt i betraktning, blir jeg mest av alt irritert av den uheldige kvinnen i verket. Man har en kroppslig fornemmelse av at det ville vært mulig å ta seg opp igjen i båten, full av adrenalin og dødsangst. Hun er stadig frustrerende, latterlig nær å kare seg over ripa, i trygghet – men nei. Kvinnens ubehjelpelighet og grusomme nesten-redninger er typiske utslag av Låkers nådeløse estetikk.

Ubehaget i Båten ligger ikke bare i frykten for det store ukjente, men i hvor ynkverdig, nærmest banalt livets slutt kan være – og hvor foruroligende tynne skottene mellom medlidenhet, bekymring og mild avsky er.

Jannicke Låker, Båten, 2019, stillbilde fra video.

Diskussion