Mediet er metaforen

Analog film har fått et oppsving de siste årene. Formater som 16mm og Super 8, opprinnelig forbeholdt amatørfilmskapere og omfavnet av avantgarden, har nå blitt tatt i bruk av en ny generasjon kunstnere. Trenden har vært synlig på nisjepregede filmfestivaler i flere år, men har de siste par årene også funnet veien inn i større og mer kommersielle produksjoner. De analoge formatenes kornete tekstur, saturerte farger og uforutsigbare resultater har fått fornyet relevans i en visuell kultur dominert av 4K-oppløsning og digital bildekorrigering.

Analoge filmmediers fysiske egenskaper står sentralt i utstillingen Vi går rundt i mørke, konsumert av lys på Tromsø Kunstforening, som inkluderer både gamle og nye verk av internasjonale kunstnere såvel som lokale. Prosjektet er et samarbeid med kollektivet Polar Film Lab (PFL) og åpnet under årets Tromsø Internasjonale Filmfestival. PFL har etablert verksteder og fasiliteter for arbeid med analog film hvor de tilrettelegger for workshops og sammenkomster. 

Eksperimentell film har hatt begrenset fotfeste i det norske kunstfeltet, hvor mer dokumentariske og essayistiske metoder dominerer. Årsakene er sannsynligvis sammensatte,. Men kan blant annet ha å gjøre med at norske kunstnere begynte å jobbe med bevegelige bilder forholdsvis sent. Internasjonale kollegaer tok filmteknologi i bruk allerede på 1920-tallet, mens i Norge våknet interessen først omtrent samtidig med videoteknologiens gjennombrudd på 70-tallet. I tillegg har det vært få verkstedsinitiativer tilsvarende PFL med spesifikt fokus på fysiske filmformater. Film er tross alt både teknisk krevende og dyrt å jobbe med. For eksempel har Atelier Nord i Oslo en rik produksjonshistorie som strekker seg tilbake til 90-tallet, men hovedsakelig knyttet til video. 

Flere av verkene i utstillingen er utviklet i samarbeid med PFL – blant dem er et nytt verk fra Tromsø-kunstnerne Elina Waage Mikalsen og Magnus Holmen. Filmen Čuovgga rákhu sisa čakŋalit (The Light is a Tear to Crawl Into) (2025) tar utgangspunkt i et samisk, eksorsistisk rituale som går ut på å kle seg ut som de onde åndene du ønsker å fordrive. Vi følger to parallelle prossesser som er filmet digitalt: gjennomføringen av ritualet og den minutiøse prosessen med fremkalling av 16 mm film. Nærbilder av flammende bål, hender som syr kostymer og maskerte skikkelser som danser i mørket er kryssklippet med hender som arbeider varsomt med kjemikalier og filmremser. Den fremkalte filmsnutten er et kornete og stramt utsnitt i svart-hvitt av en person som setter en sprøyte i magen. Waage Mikalsen og Holmen kobler det åndelige og det materielle, og i begge prosessene foregår en slags speiling: Ritualet kroppsliggjør åndeverdenen, mens fotografiet fanger et ømt og flyktig øyeblikk.  

Også i Margaret Salmons Peggy (2003), et portrett av en eldre kvinne, kobles kroppen til det analoge filmmediets materialitet. Filmet på super 8 og 16mm, i både svart-hvitt og farge, følger vi Peggy i hennes daglige rutiner – hun spiser, vrir klesvask, åpner en garasjedør, vasker håret – mens hun synger «Amazing Grace» med raspete stemme. Gjennom grovkornede nærbilder og stemmens slitte klang viser Salmon hvordan tidens gang både former identitet og gradvis tærer på den. Selv når Peggy slutter å synge og lukker øynene, fortsetter sangen på lydsporet, som for å illustrere kontrasten mellom kroppens forgjengelighet og stemmens utholdenhet.

Laida Lertxundis utnytter i Sunrise Slips (2024) det estetiske potensialet i et ødelagt kamera. Verket er en to minutter lang serie med usammenhengende soloppganger over Californias Joshua Tree-ørken, filmet på 16mm. Kameraet hadde en defekt opptrekksmekanisme som gjorde at filmremsen gradvis sakket farten når den passerte kameralinsen. Dette skaper en effekt der hvert opptak raskt blir lysere før det klippes til neste bilde. Den tekniske feilen i kameraet skaper en illusjon av at dagslyset intensiveres og synliggjør slik hvordan filmmediets materielle betingelser former vår tidsoppfatning.

Analogfilmens gradvise nedbrytning som metafor for naturens forgjengelighet eller kroppens forfall, er en fellesnevner for verkene i utstillingen. Det er ikke akkurat banebrytende, men viderefører en etablert tradisjon i eksperimentell film som har vedvart siden strukturalismens storhetstid på 60-tallet. Her var mediets materialitet ofte nært knyttet til økologiske sykluser, som i Stan Brakhages håndmalte naturfragmenter eller Rose Lowders botaniske observasjoner. Vi går rundt i mørke, konsumert av lys presenterer et utvalg verk fra ulike tidsperioder som føyer seg inn i denne tradisjonen. Samtidig utvides perspektivet med verk som The image that spits, the eye that accumulates (2017)av Rhea Storr. Storr lar egen identitet og kulturelle tilhørighet antydningsvis formes av naturkrefter ved å trekke paralleller mellom erosjonen av Norfolk-kysten i England – et landskap fra hennes barndom – og de karakteristiske rødgule nyansene i falmede Kodachrome-familiebilder fra disse formative årene.

For filmskapere som Brakhage handlet det om å eksperimentere med mediets iboende egenskaper i en tid hvor filmen fortsatt var det dominerende visuelle mediet. I dag velger kunstnere i tillegg analog film bevisst som en motvekt til digital perfeksjon. Det kornete, uforutsigbare og taktile blir en reaksjon mot skjermenes friksjonsløse bilder. At dette skjer i Nord-Norge er heller ikke tilfeldig; den eksperimentelle filmens fascinasjon for naturlige sykluser får en forsterket betydning i det nordnorske landskapet med sine dramatiske lysforhold og kontrasterende årstider. De mange verkene i utstillingen som er utviklet i samarbeid med PFL, viser hvordan et slikt lokalt initiativ kan være avgjørende for at vi muligens vil se flere kunstnere fordype seg i analog film fremover.