Over et år etter utstillingen sin på Gyldenpris Kunsthall i Bergen, venter kunstnerduoen Karoline Hjorth og Riitta Ikonen fortsatt på å få utbetalt produksjonsstøtten de ble forespeilet.
I kontrakten kunstnerne signerte da utstillingsavtalen ble gjort, står det at de skal få godtgjørelse, og at visningsstedet søker om midler. Selve beløpet er uspesifisert, men de fikk opplyst per e-post at støtten ville beløpe seg på 30 000 til produksjon, samt 10 000 i honorar.
Duoen presiserer at de ikke har noe å utsette på selve utstillingssamarbeidet, men at kommunikasjonen rundt tilbakebetaling av produksjonskostnader i etterkant bar preg av manglende profesjonalitet.
– Spesielt ettersom de fortsetter å operere som galleri, og har mulighet til å holde utstillingsprogrammet i live, bør de prioritere å betale kunstnere de allerede har stilt ut og har en forpliktelse til, sier de.
Kunstnerne forteller at summen de var lovet av kunsthallen bare dekket en liten del av det totale produksjonsbudsjettet, og derfor var ekstra viktig å få tilbakebetalt, ettersom størsteparten av utgiftene gikk fra deres egen lomme.
Hjorth og Ikonen er ikke alene: Lesia Vasylchenko, som stilte ut ved Gyldenpris på tampen av fjoråret, forteller en nærmest identisk historie. Kunstneren signerte den samme kontrakten som duoen, og ble lovet de samme summene som Hjorth og Ikonen, både i møter og via tekstmelding.
I etterkant har kunsthallen ved flere anledninger sagt at de ikke egentlig er forpliktet til å betale, hevder Vasylchenko. Begrunnelsen var at fjorårets søknader til Kulturrådet ble avslått. Først da hun tok kontakt med kunsthallen gjennom Norske billedkunstneres advokat i februar i år, ble hun tilbudt å få beløpet tilbakebetalt i mindre avdrag.
– Situasjonen illustrerer hvor upålitelige uformelle avtaler kan være, og hvordan de ofte setter kunstnere i sårbare posisjoner, sier Vasylchenko, som beskriver opplevelsen som rystende.
Vasylchenko jobber for tiden med flere utstillinger som følger det samme mønsteret, forteller hun, der man får presentert et budsjett, med løfter om å få igjen utlegg etter at utstillingen er ferdig.
– Denne strukturen baserer seg på kunstneres ubetalte og usynlige arbeid, hvor kunstneren forventes å ta all økonomisk og emosjonell risiko. Hvem tjener egentlig på dette systemet, og hvem bærer byrden? Særlig for kunstnere som lever med en konstant økonomisk usikkerhet er det viktig med en viss forutsigbarhet.
Fortsatt har ingen av de tre kunstnerne fått utbetalt de forespeilte summene i sin helhet. Som Vasylchenko har Hjorth og Ikonen blitt tilbudt en nedbetalingsavtale, men etter hva Kunstkritikk erfarer, er det først etter vår henvendelse til kunsthallen at en konkret tidsramme for tilbakebetalingen er blitt kommunisert til duoen.
Beklager forsinkelse
Kunstnerisk leder ved Gyldenpris kunsthall, Annine Birkeland, beklager at produksjonstilskuddene er forsinket, men forsikrer at de vil betale i henhold til fremlagte nedbetalingsplaner.
– Vi er transparente i forhold til uforutsigbar økonomi, og det er beklagelig og trist at denne situasjonen har oppstått, sier hun.
Birkeland mener det at Vasylchenko har koblet inn en advokat har skapt en tilspisset situasjon. Hun presiserer at avtalen deres er av en slik karakter at kunstneren ikke har juridisk krav på produksjonstilskudd, men at de likevel vil betale henne.
– Gyldenpris Kunsthall har siden oppstart i 2020 gitt vederlag og produksjonstilskudd til samtlige utstillinger, samt dekket reiser og transport av verk. Men på grunn av den økonomiske situasjonen kunsthallen for tiden befinner seg i, kan vi ikke lenger betale produksjonsstøtte, sier Birkeland.
Hun forteller at Gyldenpris Kunsthall per i dag drives på dugnad, og at de legger mye arbeid i å drive og utvikle kunsthallen gjennom en utfordrende tid. Hun legger til at teamet på kunsthallen har stor respekt for kunstnerskapene involvert i saken og har hatt glede av samarbeidene, som har pågått i en årrekke.
– Vi ønsker å kunne se dem i øynene og gå videre som et visningssted med verdighet og kunstnerisk og juridisk integritet.
Lurt å være fagorganisert
Styreleder i UKS, Ragnhild Aamås og nestleder Magnus Holmen, som uttaler seg på prinsipielt grunnlag, sier det er utrolig kjipt for unge kunstnere å møte skyggesidene i et kunstfelt som stadig strever med å riste seg løs fra det uformelle, og der tilsynelatende gode intensjoner om å betale kunstnere fort kan komme i konflikt med ønsker om å få til ting.
Hun understreker at det aller viktigste for å unngå slike konflikter er nettopp å ha tydelige kontrakter, der honorar, produksjonsmidler og andre kostnader er spesifisert og forpliktende.
– Da er det viktig at kunstnerne kan å forhandle kontraktene sine og er trygge i det arbeidet. Det er lurt å være fagorganisert, våre medlemmer har tilgang til NBKs to advokater og vi holder juridiske kurs sammen med dem, der medlemmene kan ta opp ting som forhandling av kontrakter og får et visst overblikk.
– Det høres kanskje tørt ut, men dette er avtalen mellom visningsrom og utstiller, den bør tilpasses konkret prosjekt og økonomi i god tid før utstillingen.
Aamås opplyser at kunstnere kan kreve skriftlig dokumentasjon på muntlige og uformelle løfter. Hun oppfordrer visningssteder til å utvise økonomisk transparens og ta høyde for forsinkelser eller avslag i søknadsprosesser og ikke dumpe risikoen over på den enkelte kunstner.
– Vi trenger en holdningsendring i hele feltet og en satsning på utstillingsøkonomien.
Kunstnerne Kunstkritikk har snakket med har inntrykk av at mange vegrer seg for å stå fram med saker som dette. De nevner blant annet risikoen for å spolere opparbeidede relasjoner, at noen er redde for å virke vanskelige, eller at visningssteder skal avstå fra å jobbe med dem. Aamås tror dette henger sammen med at kunstfeltet er preget av uformelle nettverk og store asymmetrier hva gjelder posisjoner, tilgang til midler og hvilke stemmer som høres.
– Mange kunstnere vegrer seg for å si ifra i frykt for å bli sett på som vanskelige å samarbeide med, og av frykt for å miste fremtidige muligheter. Dette er en strukturell utfordring. Selv om det er hardt er det likevel både rett og viktig å si fra: for seg selv, for feltet og for andre kunstnere, sier Aamås.
