Lørdag den 10. februar åpner Between the Lines på Kunstakademiet i Oslo, en utstilling med 118 kunstnere som bruker plakatkunst i kampen mot diskriminering og maktmisbruk i kunstlivet. Samtidig går en gruppe kunstnere ut på Facebook og oppfordrer kunststudenter, kunstnere og personer som jobber i kunstfeltet til å dele sine metoo-historier.
Kunstkritikk møtte arbeidsgruppen bak Between the Lines – kunstnerne Hanan Benammar, Liv Bugge og Marianne Heier, samt Kunstakademiets dekan Stine Hebert – noen dager før åpningen, mens plakatproduksjonen nærmer seg slutten. Ferdigprintede plakater ligger i bunker utover alle ledige flater på Kunsthøgskolens grafiske verksted. Sammen med verksmestre Gabrielle Paré og Vibeke O’Rourke, inspiserer de resultatet fra risografen, en digital kopieringsmaskin som teknisk befinner seg et sted mellom en offset-printer, silketrykk og en laserkopimaskin.
– Kanskje jeg liker den første versjonen vi prøvde bedre enn denne, sier Liv Bugge, mens hun holder to versjoner av sitt eget bidrag opp mot hverandre. O’Rourke og Stine Hebert er enige. Plakaten viser et motiv i blått med det finmaskede rasteret godt synlig, som er typisk for riso-prints. Plakaten viser en arm som standhaftig løfter en kule-formet gjenstand opp i luften. Stiliserte stråler får kuleformen til å skinne.
Alle plakatene er innkommet etter en open call og produseres på samme måte, i enten blå, rød, gul eller svart. Lørdag presenteres resultatet i salong-stil i kunsthøgskolens resepsjonsgalleri.
– Vi ønsket å motivere til handling, men på en måte som er positiv og fylt med humør. Utstillingen skal ha en viss pønk-energi: rask produksjon, klart budskap, et format som enkelt lar seg distribuere. Det viktige er å materialisere en tid og en bevegelse. Og å øke bevisstheten, sier Hanan Benammar til Kunstkritikk.
En viktig samtale
Between the Lines kommer i kjølvannet av den globale bevegelsen #metoo, det internasjonale kunstfeltets #notsurprised og parallelle aksjoner i det nordiske kulturfeltet, blant annet #stilleforopptak i det norske film-, tv-, og teatermiljøet og #konstnärligfrihet i det svenske kunstmiljøet. Alle initiativene dokumenterer maktmisbruk og trakassering.
Et tilsvarende initiativ i det norske bildekunstfeltet savnes, men kan være under oppseiling med Facebook-gruppa Fugletitting, der anonyme historier av metoo-karakter fra den norske kunstscenen deles. Initiativtakerne bak gruppen, blant andre Hanan Benammar, Anna Ihle, Sara Rönnbäck, Idun Baltzersen og Amber Ablett, har også oppfordret folk i kunstlivet til å dele sine historier via epost. Arbeidsgruppen understreker at Between the Lines er noe annet:
– Metoo har gjort samtalen om maktmisbruk og trakassering til et emne en naturlig kommer i snakk om over middagsbordet. Denne viktige samtalen har blitt ufarliggjort. Kunstnere er en yrkesgruppe som er i kontakt med mange ulike institusjoner, oftest alene uten et godt støtteapparat. Derfor er det viktig for oss å trekke samtalene inn i en offentlig debatt og i tilknytning til et institusjonelt rammeverk, for å synliggjøre mekanismene som reproduserer og muliggjør maktovergrep, sier Marianne Heier til Kunstkritikk.
Gruppen har valgt å knytte Between the Lines til en bredere, tverr-historisk, feministisk kamp for rettigheter.
– Retorikken vi har sett i diskusjonen av metoo er ekstremt hetero-normativ. Men trakassering skjer på tvers av kjønn, legning, kjønnsuttrykk og nasjonal tilhørighet, selv om den tar forskjellig form. Vi er opptatt av å tilføre en interseksjonell dimensjon til samtalen. Alle tjener på at det tas et oppgjør med maktmisbruk, sier Hanan Benammar.
Inkluderende linje
Inspirasjon har de hentet fra See Red Women’s Workshop, et britisk silketrykk-kollektiv som var operativt i årene 1974-1990. Kollektivet trykket opp plakater med tydelig, ofte humoristisk, politisk budskap om tema som likestilling, rasisme, og seksuell frigjøring blant kvinner. Referansen er et ledd i arbeidsgruppens forsøk på å trekke de lange, historiske linjene og kreve strukturelle løsninger på et gammelt problem.
Og bidragene til Between the Lines har praktisk talt rent inn, både fra godt etablerte og unge, nyetablerte kunstnere.
– Vi tok med et siste bidrag som kom inn i dag! Men nå er det helt stopp, det er bare ikke praktisk gjennomførbart å ta imot flere. Vi er veldig glade for at vi har fått inn så mange, gode bidrag helt til godt over deadline, sier en opprømt Marianne Heier.
– Men det er oppsiktsvekkende at arbeidsgruppen vår kun består av kvinner og at de frivillige som hjelper med utstillingen kun var kvinner, inntil i dag. Også blant de deltakende kunstnerne er mennene i et klart mindretall, sier hun.
Arbeidsgruppen har lagt seg på en inkluderende linje og alle de innsendte bidragene vil kunne sees i utstillingen. Kunstnere som kjenner tilhørighet og sympati med saken ble oppfordret til å delta, også de som ikke har direkte tilknytning til kunstakademiet.
Fra samtale til handling
Hva kan Between the Lines bidra med i den pågående kampen mot diskriminering og maktmisbruk?
– Metoo var katalysatoren som gjorde samtalen mulig i den formen den har i dag, slikt sett har den fungert opplysende. Men det er fortsatt en vei å gå fra slike private samtaler, til strukturell endring, fastholder Marianne Heier. Stine Hebert utdyper:
– Vi ser utstillingen som et ledd nettopp i dette rommet mellom samtale og handling. Vårt håp er at den bidrar til å gjøre handling enklere. Et helt pragmatisk spørsmål er for eksempel hvilke tiltak som finnes for å sikre studenter mot å bli utnyttet av autoritetspersoner i studiesammenheng. Hvor henvender man seg, hva er prosedyre, osv. Dette må vi samtale om og sikre at alle vet. Utstillingen er en god start på slik bevisstgjøring.
Parallelle saker
På Kunsthøgskolen i Oslo, som Kunstakademiet er en del av, behandles flere trakasseringssaker parallelt med Between the Lines. Arbeidsgruppen understreker at det langsiktige arbeidet som denne utstillingen bidrar til ikke har noen direkte forbindelse til disse pågående sakene. Den er likevel en del av den institusjonelle bevisstgjøringen.
– Institusjonene har et ansvar for å lære av samtiden og hele tiden strebe mot å forbedre seg. Ansvarliggjøring handler ikke om enkeltpersoner, men om nødvendigheten av at institusjonene reflekterer over egen praksis. Vi skal sikre at vi har rutiner på plass for å motarbeide diskriminering og trakassering av ulik sort. Som et ledd i det skal plakatene fra Between til Lines bli værende på KHiO etter endt utstilling. De skal henge i kantina og over kopimaskina, i gangen og på kontoret, slik vil vi bidra til at diskusjonen fortsetter. Utstillingen er et første skritt på veien, sier Stine Hebert.
– Dypest sett handler det også om å være tilstede for hverandre, konstaterer Benammar.
– Lørdagens åpning er en sosial og politisk hendelse, mer enn en feiring av kunstutstillingen i seg selv. Noe av det vi har lært av metoo er at vi må stille opp og anerkjenne kollegene våre. Så kom på åpningen! oppfordrer hun Kunstkritikks lesere.
I believe the greatest danger of our contemporary societies is indifference.
Victoria has raised important questions that should not be ignored. Perhaps the curators and participating artists had intentions of solidarity, but I think that when it comes to talk about sexual harassment, we enter into a sensitive discussion, in which unfortunately today, most of us have #metoo stories to tell.
I do not know now what is a better solution to talk about this topic in a more sensitive way, but what I find comforting is that, at least this exhibition and the different reactions (with the grain and against the grain) have created a space to Talk about the issue among the community.
At the same time, with this topic in KhiO, it has also brought a contra-side to it, where somehow it created an unhealthy ”witch hunting” environment about student-teacher-female-male. I am more inclined to believe in a place of artists colleagues where we are all learning from everyone.
Right here and now, we are all so fortunate to be part of KhiO’s small bubble, an inclusive and respectful one. I find Norway to be a progressive society, in many situations it can be a society which is one step, or three, ahead of other societies, such as when it comes to gender equality and security matters.
The problem is that, sometimes too, when a society is so privileged, it can be easier to turn our heads away and remain blindfolded. I think we must keep on reminding each other to unfold each others eyes.
I know at least one poster that is very critical of this phenomena (which is currently touring Norway like a rock star as a part of this show). Not that the virtue—signalling saints who bask in the glory of political correctness and public resentment care about that ;).
The actual artistic content gets robbed of meaning and transformative power when the whole circus turns into an exhibitionistic spectacle that benefits the organizers more than anyone else.
The victims are last in line, used as a carpet by a few power hungry individuals to step into the light of public relations and identity politics.
Whoopdedooo #metoo!
Dear Victoria Browne,
Thank you for your comment.
First of all, we are aware the fact that we too are privileged, that we are able to spend our time on this collective effort, and access the possibilities for production and space within the institutional power of KHiO. This clearly has its pro’s and con’s.
But more importantly, this initiative started before the stories of sexual harassment within KHiO emerged publicly, as we knew from experience that there were issues to discuss both within the school and in the field of visual arts in Norway in general. We believe the culture of silence that has prevailed within the institution is a problem, and Between the lines was conceived as a tool to help break that silence. The culture within the school of course has a huge impact also on the art field outside the institution, where artists meet these problems individually and without institutional protection. Between the Lines was based on an open call in order to provide a platform where everybody could participate and all perspectives would be welcome. We are proud and humbled by the amount and quality of the contributions, which reveal a variety of analytical, satirical and emotional states as well as different opinions, experiences and perspectives. Our position is that this is a moment to listen, and to acknowledge each other’s experiences, also those that have previously often been overlooked or belittled. What you see as celebrity endorsing of unknown artists to us is simply solidarity across categories such as age, gender, background and position in the art hierarchy. What you see as attention seeking, to us is an attempt to engage with a conversation that belongs to everybody in the art field, both within KHiO and other art institutions and on their outside, and that requires a structural response based on solidarity.
Any initiative can and will be critiqued, and no position is perfect. We welcome all inputs, as our purpose with Between the lines was precisely to start a conversation. Still it is unclear to us in your comment if you meant that we – the working group – represent ”famous female Norwegian artists” or/and ”white female artist”, but if it was the case, this seems to be an insensitive suggestion, making some members of our team invisible who are neither white nor Norwegian. We hope this is just a misunderstanding.
Despite the many more or less explicit invitations to return to the culture of silence we all know so well, the #MeToo moment is not a reversible one. The conversation it has generated has only made its first baby steps, and there is certainly room for every contribution one might feel fit to develop it. In this spirit we look forward to your exhibition confronting the impact of social media on society’s future ability to democratically debate.
Meanwhile, we are moving on an irrepressible wish that all of us will cross the intersectional lines: All of us will build that circle of our common safety that all of us deserve.
Hanan Benammar, Liv Bugge, Ane Graff, Stine Hebert, Marianne Heier
You couldn’t be more right Victoria, and I praise your input.
https://vimeo.com/191817381
As a foreigner living in Norway for the past two years, I am currently struggling with the agreeable nature of Oslo’s artists, critics and audience in engaging with the contemporary arts and the troubling malaise of artists’ self-determination in a society that promotes conformity. Maybe now in the post-exhibition space of self-reflection I can tentatively voice an alternative opinion to this show, though one that will appear to go against the grain of my fellow artists and colleagues who responded to this open invitation.
The exhibition was disappointingly crude in its lack of self-awareness by the curators who performed a very successful cultural smokescreen for the benefit of the Kunsthøgskolen i Oslo’s management. By kowtowing to populist dogma on social media, the ashamedly faux collection of agitprops delivered a PR stunt of positive propaganda to Norway’s main stream media; in effect covering up ongoing issues of discrimination which some staff and students at KhiO may still be experiencing.
KhiO is currently going through a criminal investigation into allegations of historical sexual harassment towards a female student by a male professor. Yet the exhibition failed to acknowledge or attempt to engage in open dialogue about the complexities of gender inequality. Instead, a list of unknown artists were celebrity endorsed by ‘famous female Norwegian artists’ whose sole purpose was to attract the interest of Norway’s main stream media, leading to the perception that KhiO is a fair and equal working environment. It’s attention seeking agenda gate crashed a public space which is actually intended for relevant contemporary art discourse. The calamity of this project was at best a mirror to the social media rhetoric which pervades our everyday experience and at worst a ‘man-bashing’ campaign.
The lack of self-awareness by white female artists living in one of the most generous state welfare and gender equal societies in the world unfortunately reeks of #WhiteEntitlement. It is in danger of leading to censorship on those individuals who may have alternative points of view, but who choose to keep quiet for fear of reprisals from speaking against populist rhetoric. Without giving greater consideration to the context in which artists exhibit their work, it is not surprising that the message will be lost, twisted or used for spurious alternative agendas.
Why did the curators not consider an exhibition confronting the impact of social media on society’s future ability to democratically debate? Inviting a group response to an individual’s freedom of expression would be an insightful contribution to the broader #MeToo campaign, a movement that does appear to be making a real impact on gender inequality globally.