Forrige uke annonserte bachelorstudentene fra Kunstakademiet på Kunsthøgskolen i Oslo avgangsutstillingen sin med kortfilmen Privat visning, hvor de iscenesetter visningen av en eiendom som hadde betydning for formingen av hovedstadens kunstnerstand i en årrekke, og som den norske stat nå har lagt ut for salg: St. Olavsgate 32, like ved Slottsparken. Bygget, som opprinnelig huset Norges Geografiske Oppmåling, var i perioden 1982 til 2010 tilholdssted for Kunstakademiet. I filmen kritiseres statens ideologiserte forvaltning av kulturarven – flere historiske bygninger, herunder gamle Deichmanske hovedbibliotek, som har en plass i historien om et yrende, kultursultent sentrumsområde, er de siste årene blitt solgt fra det offentlige til privat eierskap.
Kurator Helle Siljeholm har altså tatt studentene med tilbake til arnen, som akademiet motvillig måtte reise fra, da det ble slått sammen med noen av de andre kunstutdanningene i hovedstaden. Hun forteller at studentene gjorde det klart på første møte at de gjerne ville vise utstillingen et annet sted enn skolen.
– Vi diskuterte ulike steder, men gamle Deichmans hovedbibliotek og St. Olavsgate 32 pekte seg tidlig ut. Vi forsøkte først å få begge. St. Olavsgate 32 er et sted de fleste i Oslos kunstmiljø har minner fra eller har hørt historier om, og som preger vår kunstscene på veldig mange måter. Initiativ som Åpent Forum oppstod der, og flere visningssteder i Oslo. Også har jo flere av byens borgere vært på fest, utstilling eller drukket og spist litt dårlig mat – har vi hørt! – på barene Nordraak og Spasibar. Og nå skal det plutselig selges. Til høystbydende. Situasjonen er absurd og trist, sier Siljeholm.
– Det er egentlig kort tid siden, men livene våre, kunsten og byen, virker så annerledes. Jeg får i hvert fall følelsen av at vi ikke fulgte med i timen, noe også salget av huset nå minner om. Den markedsliberalistiske politikken vi kan kjenne igjen fra dagens utdanning, kunstverden og byutvikling, tas til nye høyder idet vår felles kulturarv gang på gang blir sparebøsser for de aller rikeste.
På spørsmål om hvordan de har jobbet med historien til stedet, understreker Siljeholm at det ikke var mulig å få en total oversikt over situasjonen eller historien på den korte tiden de hadde til rådighet.
– Pandemien har heller ikke forenklet prosessen, men kanskje er det også bra – så kan en beholde en viss distanse. Undersøkelsene har gått ut på å oppholde seg på stedet, lese om dets historie – både utgangspunktet for Norges Geografiske Oppmåling, og stedet som kunstakademi, forteller hun, og trekker særlig frem boken Akademiet. Kunstakademiet i Oslo 1909-2009, skrevet av kunsthistoriker og tidligere leder av kunstakademiets bibliotek, Åse Markussen.
– Samtidig har det vært viktig å snakke med ulike kunstnere, professorer og ansatte tilknyttet stedet. Billedkunstner og verkstedsmester Germain Ngomas guidede tur med oss var utrolig rørende. Da han gikk ned i det tidligere skulpturverkstedet stoppet han helt opp. I dette rommet står beskjedene hans til studentene fortsatt skrevet rett på veggen. Noen av rommene i huset er, som Germain beskrev, som å gå inn i en tidsmaskin.
Med rustikke, trange lokaler og et stadig behov for å leie inn atelierområder andre steder i byen, var St. Olavsgate middels egnet som hub for kunstakademiet. Når bygget forblir en referanseramme, betyr det kanskje at situasjonen til studentene i Kunsthøgskolens lokaler på Grünerløkka slett ikke har blitt det mer egnede rammeverket som var lovet. På spørsmål om hva bygningen betyr for bachelorstudenter som knapt var ute av barneskolen – spekulasjon fra min side! – da bygget ble forlatt for samlokaliseringen på Khio, forteller Siljeholm at studentene preges indirekte av en kunstscene formet av toneangivende kunstnere, kuratorer og professorer som har studert og undervist der.
– St. Olavsgate 32 har vært myteomspunnet, men mange visste ikke hvor det var. Første møte med stedet var nå i arbeidet med avgangsutstillingen – og det er fint. De har forholdt seg ulikt til det underveis i prosessen, og det er ulike sider knyttet til den kontekstuelle rammen som engasjerer dem. Noen har latt stedet prege eget kunstnerisk arbeid, andre har avstått fra det. Men stedet er uansett utrolig spennende, mytisk, aktuelt, inspirerende og utsatt på så veldig mange vis. Dette er også en utstilling hvor vi bygger alt fra bånn – det er ikke vakter, renhold, internet, teknikere, noen som låser opp eller slikt. Så yes, alt blir til i ekte DIY spirit.
På grunn av smitteverntiltakene er det usikkert hvor mange som får sett utstillingen. Siljeholm forteller at de har en hjemmeside under utvikling der informasjon fra husets innside, utside og offentlige program legges ut.
– Vi lager ikke en nettbasert utstilling, men dokumenterer grundig – også underveis. Så vi har brukt tid på å tenke på ting som kan gjennomføres live eller digitalt, med hagen som utgangspunkt. Programmet er blitt utviklet av en gruppe studenter fra klassen i samarbeid med aktører som Åpent Forum og Kunstnernes Hus Kino. Stacey de Voe skal lage radiosending hver morgen. Vi planlegger også en diskusjon rundt Beuys-verket i hagen.
Verket Siljeholm sikter til er et levende eiketre og en basaltsten, del av den tyske kunstneren Joseph Beuys’ 7000 Eichen fra 1982. Opprinnelig utviklet til Dokumenta 7 i Kassel, den gang sett fra ståstedet grønn, urban fornyelse. Haugen med syv tusen basaltstener lå utenfor Fridericianum og minket sakte ettersom eikene ble plantet og steinene plassert, ikke bare i Kassel, men rundt omkring i verden, og altså også i hagen i St. Olavsgate 32. I hagen planlegger de også en debatt om politikken rundt byutvikling. Og, mot slutten av utstillingsperioden, noe de kaller «borgernes bakgårdskino».
– Vi håper at restriksjonene letter noe, så hagen kan funke som en møteplass i perioden vi er der. Et poeng med utstillingen er å revitalisere ideen om at denne bydelen var tenkt som en levende del av sentrum, der kunst og kunnskapsproduksjon var sentralt og tilgjengelig for mange, om de ville.
Siljeholm forteller at utstillingen benytter seg av en dramaturgi som spiller på fortid, nåtid og mulig fremtid. Flere rom aktualiseres gjennom preget de ennå bærer av bruken de hadde under tiden kunstakademiet var der. Biblioteket flytter tilbake med utvalgte bøker til et av sine gamle rom, og tegner sammen med skulpturverkstedet ulike akser i utstillingen. I en aksjon av kunstnerne Dag Erik Elgin og Ane Hjort Guttu, tidligere og nåværende professor ved kunstakademiet, som begge har arbeidet med Kunsthøgskolens kunstsamling tidligere, hentes aktene fra kunstsamlingen frem.
Nylig ble det avdekket i Khrono, nyhetsavisen for høyere utdanning og forskning, at verk fra samlingen til Kunsthøgskolen i Oslo ble gitt bort i gave. Siljeholm sier det var flere grunner til at det ble aktuelt å vise verk fra samlingen sammen med avgangsutstillingen.
– Vi ønsket å aktualisere samlingen i seg, som en veldig spennende samling i norsk kunsthistorie som bør forvaltes på en bedre måte. Der selve kunstprosessen er et tydelig element, som for eksempel i aktene som er valgt til denne utstillingen. Avgangsutstillingen er også en hyllest og en aktualisering av byggets historie, der tiden det huset kunstutdanning og kunstproduksjon fremmes, altså arven som dagens kunst produseres på. Det kollektive minnet er viktig for kunstutviklingen og samfunnsutviklingen, sammen og hver især.
