– Å sette navn på sitt eget åndsverk er en del av ytringsfriheten.
Det sier sjefskurator og leder for kunstseksjonen i Koro, Ida Tenvik-Bringedal, og kuratorteamet for kunsten i regjeringskvartalet, Drew Snyder og Helga-Marie Nordby, etter at palestinske Jumana Mannas offentlige kunstverk til det nye regjeringskvartalet har blitt møtt med kritikk for sitt politiske standpunkt.
Manna har gitt tittelen Sebastia til sin 800 kvadratmeter store mosaikk av resirkulert stein fra hele Norge, innfelt i bakken mellom den nye A-blokka og Høyblokka. Dette har vakt reaksjoner hos enkelte. Kurator Marianne Hultman og Leif Knutsen, redaktør for den norsk-jødiske medieplattformen B’emet, står sammen bak kronikker i Aftenposten og på B’emet, hvor de kritiserer Koro for å ha godkjent en tittel som de hevder går «imot oppdragets intensjon».
– Vi reagerer ikke på verkets utforming. Det vi påpeker er at et verk som skal fungere som samlende og inkluderende for et mangfoldig samfunn over en tidshorisont på flere hundre år, får en tittel og en omtale som markerer et bestemt politisk standpunkt om en pågående og kontroversiell sak i utlandet, forklarer de til Kunstkritikk.
Sebastia er navnet både på en landsby og et område på den okkuperte Vestbredden. Det er et av de eldste kontinuerlig bebodde stedene i Palestina og det finnes spor der etter jødisk, assyrisk, persisk, hellenistisk, romersk, bysantinsk og palestinsk kultur. Landsbyen er i dag palestinsk, mens deler av området rundt kontrolleres av Israel, og Sebastia er åsted for en pågående territoriell konflikt. Israel har kunngjort planer om å ekspropriere store deler av Sebastias arkeologisk verdifulle områder for å gjøre dem til en turistattraksjon, og det har vært rapportert om angrep på palestinsk lokalbefolkning og eiendom fra israelske bosettere og militære.
Tittelen ble først offentliggjort under et seminar i regi av Koro i fjor høst. Frem til da hadde verket hatt arbeidstittelen Substitute. Under seminaret kom Manna med en begrunnelse for tittelvalget hvor hun blant annet kritiserer Oslo-avtalen. Manna mener oppdelingen av Sebastia som ble vedtatt da den ble inngått, har bidratt til den israelske okkupasjonen av palestinsk territorium, og hun vil at verket skal være en påminnelse til den norske regjeringen om deres ansvar for å avslutte normaliseringen av okkupasjonen.
Hultman og Knutsen mener Mannas presentasjon bidrar til å låse lesningen av verket. De presiserer at det må være plass til politisk kunst, men de er kritiske til at Koro har godtatt og forsterket et politisk poeng som de mener er i strid med det regjeringskvartalet skal stå for.
– Den utøvende makt skal fremstå som inkluderende og samlende selv om, og kanskje nettopp fordi, det vil være uenighet om og opposisjon til den til enhver tids sittende regjerings politikk.
Hultman og Knutsen mener oppdraget står i en særstilling som offentlig kunstverk fordi det installeres på et så symboltungt sted og i et av Norges viktigste maktsentra, og at Koro har godkjent en endring i verkets tittel og omtale som er i strid med konkurransegrunnlaget og oppdragets art.
– Enten har kunstverkets tittel og beskrivelse betydning, og da skal jo den betydningen tillegges vekt, eller så har den ikke det og må da kunne endres ved et enkelt vedtak. Samtidig kan vi ikke tenke oss at en kunstner uten videre ville gått med på å få navn og omtale av sine egne verk endret.
Hultman og Knutsen hevder at det at endelig tittel kom på plass først når kunstverket var mer eller mindre ferdig, har plassert Koro i en situasjon de «har som mandat å unngå».
– Avveiningen mellom kunstnerens intensjon og oppdragets formål burde vært avklart før beslutning om tildelingen ble gjort. Da hadde juryen som ble satt til å velge det for formålet beste forslaget, fått mulighet til å diskutere dette grundig, også med kunstneren om de mente at de hadde behov for det.
Koro uenige i premisset
Tenvik-Bringedal, og Snyder og Nordby, er uenige i premisset for kritikken Hultman og Knutsen reiser.
– At betydningen av et kunstverk er noe som ligger fast, i dette tilfellet før verket engang var laget, viser en merkelig forståelse for hvordan kunst, kunstneriske prosesser og kunst i offentlig rom fungerer, sier de til Kunstkritikk.
– Manna har jobbet med dette verket siden 2022, og det var først i desember 2025 at verket ble ferdigstilt av kunstneren. Vi har hatt et godt og tett samarbeid med Manna gjennom hele prosessen og er stolte over resultatet.
De stiller seg spørrende til ideen om en «opprinnelig intensjon og betydning» som noe som er hugget i stein og som en kunstner er bundet til.
– Med sine referanser til stein, ruiner, arkeologi, forskjellige tidsepoker, historiske minner, og felles arv, anser vi tittelen Sebastia som relevant også for den opprinnelige ideen bak verket. Vi mener den er appellerende og tankefull, akkurat som Mannas kunstneriske praksis for øvrig. Tittelen endrer ikke betydningen av verket, men legger til et ekstra lag og dybde.
Tenvik-Bringedal, Snyder og Nordby understreker at Koro heller ikke har noen tradisjon for å «godkjenne» titler.
– Det skal mye til for at vi skulle sensurere en tittel og kreve en annen, som i prinsipp er i strid med vårt mandat og samfunnsoppdrag om å skape rom for frie kunstneriske ytringer.
Påstanden til Hultman og Knutsen om at Koro tar part i en politisk konflikt ved å ikke sensurere en kunstner, synes de faller på sin egen urimelighet, og de vurderer Mannas verk som godt innenfor rammen for frie ytringer.
– Når det gjelder kunstens rolle i offentlig rom, anerkjenner vi privilegiet og ansvaret det innebærer å skape og kuratere kunst, men også viktigheten av å fremme ulike stemmer og å utfordre makt nasjonalt som internasjonalt.
De minner om at Manna har vært åpen om sin holdning til oppdraget underveis i produksjonen og viser til et intervju hun ga til Morgenbladet i juni 2024, hvor hun snakker om vanskeligheten av å jobbe i en kontekst som er innrammet av ideen om nasjonalstaten og ambisjonen om å lage et verk som «snakker fra bakken og oppover mot makten».
– Vi må ikke glemme at dette er en tradisjon i norsk kunsthistorie som sporer seg tilbake til Viksjøs tid, hvor Hannah Ryggen skapte Vi lever på en stjerne som en påminnelse til norske maktutøvere om at verden er større enn Norge. Med sine referanser til Sovjetunionen og et antifascistisk budskap, satt Ryggen en tone for kunstneriske ytringer i regjeringskvartalet.
