Kjøttbylten i speilet

I Momentum 9: Alienation forblir menneskekroppen i sentrum både som motiv og som adressat, tross det uttalte målet om å detronisere den.

Atelier Cyberspace 1968-1970 (Susanne Ussing & Carsten Hoff), installasjonsbilde fra F15. Foto: Istvan Virag.

I kunstverdenen er biennalen de store erklæringenes format, og den niende Momentumbiennalen i Moss er ikke noe unntak fra regelen. «Fremmedgjøring er vår moderne tilstand», skriver kuratorteamet, som består av svenske Ulrika Flink, finske Ilari Laamanen, danske Jacob Lillemose, norske Gunhild Moe og islandske Jón B.K Ransu. Utstillingen, som har fått tittelen Alienation, fungerer følgelig som en bredt anlagt samtidsdiagnose. Med fremmedgjøring mener de at mennesket har blitt så innfiltret i teknologiske og økologiske systemer at det ikke lenger kan innbille seg at de er universets sentrum. De forkaster det antroposentriske begrepet «natur» til fordel for en mer inklusiv og utvidet «økologi», en ikke-hierarkisk, kosmisk sameksistens som inkluderer alle arter og teknologiske entiteter, der også bakterier og asteroider stemmer i refrenget: «Vi er alle fremmedgjorte og vi er alle fremmede».

Atelier Cyberspace / Susanne Ussing, Cyberspace, 1968-70.

Disse tonene har vært de rigueur i samtidskunsten siden nymaterialistisk filosofi av forskjellig slag begynte å sive inn i kunstverdenen i tiden rundt Documenta 12 i 2013. Momentum 9 tar med seg noen av paradoksene som har heftet ved nymaterialismen, især den utbredte tendensen til å gjøre naturen menneskelig i samme grep som man gjør mennesket til natur.

Fremmedgjøringstemaet brytes ned i tre avdelinger i utstillingen: «kropp, objekter og teknologi», «økologi», og «sosiale strukturer og samfunn». Disse tre avdelingene er imidlertid overlappende og utflytende, og verkene vises om hverandre uavhengig av hvilken avdeling de hører hjemme i. En liten bit av en meteoritt som falt ned over Moss; en serie monstrøse stoler i knokkel-og-motordel-design av H. R. Giger, mannen bak romvesenet i Alien-filmene; Wael Shawkys episke marionett-spill om korstogene; Atelier Cyberspaces arkitektoniske miljøer fra 1960-tallet: De kan kanskje alle rubriseres under emneknaggen fremmedgjøring, men presentert samlet som her, bidrar de også til å gjøre denne kategorien til en i overkant romslig beholder.

Som vanlig er hovedarenaene Momentum Kunsthall og Galleri F15. I tillegg benyttes bokhandelen House//of//Foundation og Parkteatret i Moss sentrum, samt Naturhuset på Jeløya, som visningssteder. Også Momentums hjemmeside må kunne kalles en slags venue. Her kan man lytte til podcaster fra Third Ear og lese Ylva Westerlunds grafiske romaner, som utgis i etapper gjennom utstillingsperioden. Johannes Heldén har utgitt en bok med et narrativ som lekker over i utstillingen; Leon Tan og Amanda Newall tilbyr overnatting på drømmeklinikken Public Dreaming, der publikum inviteres til å dele og diskutere sine drømmer.

Pinar Yoldas, Ecosystem of Excess, 2014.

De mest ansporende og effektive av verkene er de som i beste spekulative sci-fi-tradisjon forestiller seg fremtidige, ukjente livsformer. Pinar Yoldas’ Ecosystem of Excess er en installasjon som er konstruert som et slags fremtidig marinbiologisk museum, og tar utgangspunkt i en evolusjonær hypotese om at det vil oppstå sjøfugler, reptiler og marine planter som livnærer seg på mikropartiklene fra plastavfallet i havet. I Jenna Sutelas Let’s Play: Life (2015-2017) stiger damp opp fra et hull i gulvet som lyser neongrønt, mens en stemme kommenterer utfoldelsen av det selvgenererende dataspillet Game of Life, og beskriver spillets algoritmer som en «primordial soup». Vanligvis innebærer såkalte «Let’s play-videoer» at noen kommenterer handlingen i et dataspill de selv spiller, men foran Game of Life blir kommentatoren sittende passiv mens algoritmene genererer stadig mer komplekse strukturer.

Patricia Piccinini, Atlas, 2012. Silikon, glassfiber, menneskehår og billakk. Foto: Istvan Virag.

Et annet eksempel er Patricia Piccininis Atlas (2012), en kompakt, sammenfoldet kropp i silikonvoks som ser ut som et vakuumpresset menneske. Den er lyshudet, med leverflekker, og stedvis dekket av lyst, rødlig hår, og er stukket ned i noe som ligner støvler eller visirkledde hjelmer i metallisk billakk. Den eneste kroppsåpningen er en anus. Det kan være en bioteknologisk blindvei, et eksperiment der menneskeceller er grodd frem på måfå. Eventuelt er det en av våre etterkommere, mutert for å være tilpasset et annet klima. Dersom det er noen fremmedgjøring her, er det nettopp fordi man betrakter denne kjøttbylten som om man gjenkjente seg selv i et forvrengt speilbilde.

Tross intensjonen om å detronisere mennesket fra dets privilegerte posisjon, er det nemlig fortsatt menneskekroppen som er sentrum for Alienation, både som motiv og som adressat. Mange av installasjonene søker å aktivere flere sanser enn syn og hørsel. Búi Adalsteinsson produserer spiselig larvepaté, og selger små energibarer laget av malte sirisser; her er det «fremmede» noe man inntar. Trollkrems Deep Down Below ligner en liten bit av en norsk skjærgård, med steiner, sand og badetrapper, men det er på havbunnen verket egentlig foregår. De har laget en VR-video som utforsker havbunnen som et sted for ukjente arter, men i kjent Trollkrem-stil presenteres disse skapningene som skeive, marine humanoider som opptrer i et undersjøisk moteshow med ekstravagante, flagrende kostymer. Videoen skal man fortrinnsvis se mens man ligger nedsenket i badekaret som er plassert ved «skjærene».

Fra bunnen av havet, går turen ut i verdensrommet; Jone Kvies ikoniske skulptur Untitled (Carrier) fra 2006, forestiller en astronaut med speilblankt bronsevisir, knelende og med armene slapt hengende langs siden, tilsynelatende hensatt i en tilstand av apati av universets uendelighet. Her er det ukjente og fremmede en negativ størrelse, typisk nok bare implisert gjennom astronautens positur, som en romutforskningens versjon av romantikkens Rückenfigur. Nok en gang er mennesket et uunngåelig omdreiningspunkt. Det er det nærmest per definisjon i enhver utstillingssituasjon, som alltid på et eller annet plan innebærer en henvendelse til et sansende og reflekterende subjekt.

Jenna Sutela, Sporulating paragraph, 2017. Mose, spirulina. Foto: Istvan Virag.

Linda Perssons It Was Like Experiencing a Fold in Time, She Said er en luftig og kompleks installasjon som visualiserer Perssons arbeid med gruveindustrien i Australia, og dens innvirkning på miljøet og lokalbefolkningen. Kaleidoskopiske bildemontasjer viser landskapet omkring gruvene, misfarget av kjemikaliene som benyttes i utvinningen. På en av skjermene vises en video der en aboriginsk kvinne forteller om de helsemessige konsekvensene av gruvevirksomheten, mens man ser røntgenbilder av kroppen hennes. It Was Like Experiencing a Fold in Time, She Said er utstillingens kanskje mest ambisiøse verk, i hvert fall i den forstand at den favner alle Alienations tre delområder. Edle mineraler er den digitale teknologiens materielle substrat, og som Persson viser har behovet enorme miljømessige og sosiale konsekvenser som særlig rammer allerede underprivilegerte grupper. Men Persson har også et «fremmedelement» i ermet: En av de utilsiktede følgene av den australske gruvevirksomheten er fremveksten av den ekstremt dødelige bakterien Burkholderia pseudomallei, som kan spise seg inn til hjernen og ryggmargen i løpet av et døgn. Persson tar imidlertid bort disse skapningenes horror-potensial ved å presentere dem som dråpeformede, håndblåste glasskulpturer i en håndterlig skala.

Jone Kvie, Untitled (carrier), 2006.

Også forsøkene på å oppløse mennesket fra innsiden byr på trøbbel. Vissheten om at halvparten av menneskekroppen består av selvstendige mikroorganismer setter forestillingen om et stabilt individ på prøve. Dette har vært utgangspunkt for arbeidet til østerrikske Sonja Bäumel de siste årene. Et tidligere verk, Expanded Self fra 2015, var en glasstank der en menneskelig skikkelse lå halvveis nedsunket i en fettete bakteriell suppe. Til Momentum har Bäumel laget Being Encounter, en sirkelformet installasjon med en mengde manetaktige, gjennomsiktige klumper i mykt silikonlignende materiale, noen av dem vibrerende. Idéen er at man skal legge seg inn blant disse skapningene og føle på dem, og dermed få en bedre fortrolighet med mikroorganismene som flyter inn og ut av våre porøse kropper.

I Being Encounter står mikrobene i grunn i samme godslige forhold til mennesket som grisene gjør hos den anonyme maleren i Patrick Jacksons Pig Paradise, også den installert i kunsthallen. Jackson har fotografert et tusen meter langt murmaleri som omgir slakteriet Farmer John’s Meat Packing Plant. Maleriet viser en landlig idyll der griser og bønder lever i harmonisk samhørighet som i en Edens hage.  

Denne tilbøyeligheten til å gi det fremmede illustrativ eller karikert form er en gjennomgående svakhet ved verkene i utstillingen, og bidrar til å undergrave kuratorenes intensjoner om å «anerkjenne det fremmede nettopp som fremmed» i stedet for å temme og kontrollere det. Det er en ambisjon som Momentum 9 sjelden klarer å leve opp til. Alienation søker etter det fremmede i alle universets avkroker, og presenterer funnene som noe man kan betrakte, lære av, lytte til, føle på, spise, og la seg omslutte av – kort sagt, gjøre seg kjent med. Selve begrepet fremmedgjøring forblir et konturløst, teoretisk postulat når det ikke gestaltes som psykologisk tilstand og estetisk erfaring i utstillingen. Det fremmede er Alienations tema, men fremmedgjøring er ikke dens metode.

Abigail Deville, A Picture of the Universe in Clock Time, installasjon, 2017. Foto: Istvan Virag.

Diskussion