Én av kvalitetene ved galleri Entrée i Bergen er de store vindusflatene som åpner utstillingene for forbipasserende i Nøstegaten. Før man møter Kjersti Vetterstads verk Lethargia er det derfor vanskelig å ikke legge merke til at innsiden av vinduene i galleriet denne gangen er dekket til med svart. Dermed blir glassflatene til speil og den vanligvis transparente arkitekturen blir invertert. Som betrakter får man en påminnelse om at man er et kroppslig, observerende subjekt før man trer inn i installasjonen.
Selv om Lethargia kanskje mest framstår som et lydarbeid, er det i praksis et videoarbeid, ikke minst på et konseptuelt plan. Videoen består av en projeksjon, men viser ingen levende bilder, bare undertekster på en svart bakgrunn. Dialogen er satt sammen av klipp fra forskjellige filmer og ligger over et lydbilde som også er en collage fra forskjellige kilder. Musikken som ligger under dialogen er satt sammen av lange flytende klangbilder; collagen er mektig og velkomponert.
Verket vises i et mørkt rom, den generiske black-boxen, med lyddempende materiale på golv, vegger og tak. Slike svarte bokser er en fetisjert og sadistisk konvensjon som ofte hensetter betrakteren i en mental unntakstilstand; man trenger ikke være klaustrofobisk anlagt for å vegre seg for å gå inn i slike rom. I Lethargia bruker Vetterstad derimot konvensjonen aktivt; det mørke rommet opphever skillet mellom rommet og kroppen og forsterker effekten av lyden. I mørket oppheves langt på vei følelsen av kroppslig tilstedeværelse. Dette forsterkes i fraværet av den representerte kroppen på lerretet. Man tror man vet hva man får, men man får en ikke-kino.
Dialogene som utgjør den narrative collagen er hentet fra forskjellige kilder, hvorav noen er ladet med en sterkere aura enn andre. Utdrag fra Francis Ford Coppolas Apocalypse Now og David Cronenbergs Videodrome utgjør en stor del av dialogen og hvis man gjenkjenner disse referansene, vil lesningen av verket uvegerlig preges av det. Det de har til felles er at de beskriver en moralsk og etisk forskyvning hvor menneskekroppen på godt og vondt blir stående i sentrum. Men Vetterstad benytter ikke disse sitatene kun som bærere av en populærkulturell aura, hun kondenserer sivilisasjons- og kulturkritikken som er fundamentene i disse filmene ved å trekke ut sentrale bruddstykker, og ikke minst ved å innlemme disse i installasjonen og dens logikk.
Videodrome er en sadomasochistisk meditasjon over medieteknologiens virkning på mennesket og følgende utsagn fra filmens profetiske professor Brian O’Blivion blir et meta-statement som styrer lesningen av Lethargia: «The screen is the retina of the mind’s eye. Therefore whatever appears on the screen emerges as raw experience for those who watch it.» Lerretet er ikke bare en del av fremvisningsmaskineriet, det er et fysisk grensesnitt mellom mediet og kroppen. Vetterstads installasjon iscenesetter en semiotisk kropp, eller, sagt på en annen måte; man slukes av verket og blir en del av det.
«Have you ever considered any real freedoms», spør en ansiktsløs stemme i Vetterstads video. Stemmen tilhører oberst Kurtz fra Apocalypse Now, en film som mer enn noen annet skisserer opp de siste hundreårenes koloniale helvete. Den virkelige friheten det er snakk om her, er den samme friheten romerske borgere hadde i kraft av å være romerske borgere; den privilegertes frihet til å ha verden som lekegrind. Den relative friheten innefor våre heteronormative, velregulerte samfunn kan oppheves med umiddelbar virkning i andre soner; i krigssonen, i organisert kriminalitet, global kapitalisme, i rusen, religionen og i koloniene. Den virkelige eller totale friheten handler til syvende og sist om en opplevd naturalisert rett til å regulere andre menneskers kropper. Å stille dette spørsmålet er også i denne sammenhengen mer enn en gest, det er et angrep på en selvgod, vestlig demokratisk selvforståelse. Vetterstads verk er en sammenføring av slike angrep på ulike normalitetsforståelser iscenesatt i en nær og subjektiv ramme.
Det er en stor, dyp og svart gryte Vetterstad rører rundt i her, men verkets tekstfragmenter oppleves kanskje som noe begrenset. Selv uten tilgang på referansene er språket så metaforisk ladet at dialogen står i fare for å tippe over fra å være kompleks til å bli ren overflate. Vetterstads styrke ligger i presentasjonen, som er gjennomført, og effekten av verket sitter i kroppen i lang tid. Fraværet av menneskekroppen på lerret, utviskingen av grensene mellom kroppen og rommet og de suggererende lydbildene gir en intens, direkte sanseerfaring. Det er genuint ubehagelig å oppholde seg i installasjonen. Det er ingen ro eller tilfredshet å finne her, verken i språket eller i erfaringen.
