For en stund siden stod jeg og glante på Moabittsteinen på Louvre i Paris. Inskripsjonene i det som også kalles Mesjastelen er trodd å være rundt 2800 år gamle. Steinen er inngravert med beretninger om herskeren Mesja. Han overvant kongen av Israel og hans sønn, etter at den israelske kongen hadde undertrykket Mesja, blant annet ved hjelp av å høyne skatter – ifølge skriverne av steinen. Juan Andrés Milanés Benito interesserer seg for hvor våre spor blir av i en tid hvor kommunikasjonen og kulturen sirkuleres og lagres digitalt, og derfor ikke beror på fysiske dokumenters varighet. Mesjastelen nevnes i kunstnerens følgetekst til separatutstillingen Don’t write it on ice i overlyssalen i Kunstnerforbundet i Oslo.
Det henger 17 silketrykk i jevn høyde langs veggene i visningsrommet: Alle holder formatet 76 x 58 cm og er montert til vegg med dokumentklyper. Designet stiliserer objekter en ellers kunne trodd var teknologier for lagring av- og kommunikasjon av data, med apparater som muligvis er lydopptakere koblet til seg. En overhead? En kopimaskin? Bølger? For å se trykkene må en smyge i utkanten av en stor og plasskrevende skulpturgruppe som er stilt under visningsrommets overlysinnslipp. Skulpturene er kontrollerte og detaljerte og minner ofte om husholdningsmaskiner. Alle er imidlertid glinsende svarte, skakke, og med innstøpte riller som på en vinylplate visstnok skal kunne avspilles plassert som en navle i volumet.
Ved inngangen til Kunstnerforbundets overlyssal står en platespiller til disposisjon for publikum. Her kan man lytte til de mange platene hvor Milanés Benito har samlet lydsnutter. Kunstneren har fått støpt plater som hver inneholder en fortelling om urett, visstnok korresponderende med skulpturene i overlyssalen. Alle bortsett fra to er fortalt i etterkant og som et minne. Alvorlighetsgraden, om man kan si noe sånt, varierer fra fortellinger om uvæpna ran på en T-banestasjon i Oslo tiår tilbake, til snuff-opptak av den amerikanske politibetjenten Derek Chauvins drap av George Floyd for like under tre år siden.
Platene hvor Milanés Benito har støpt inn fortellinger er ikke nummererte. Derfor lyttet jeg tilfeldigvis til en stigende grad av gru og vold som framstod nærmest som et narrativt crescendo. Dersom jeg hadde fått platene utlevert i en annen rekkefølge, ville inntrykket av den narrative utfoldelsen formodentlig vært annerledes. Fortellingene en lytter til inkluderer hatkriminalitet, sosial utfrysning over fortidige traumer, seksuelle overgrep, voldtekt, og voldsmonopolets regelrette drap av sivile. Fire plater later til å være opptak kunstneren selv har gjort, mens Demi Lovatos beretning om mobbing, en person kalt Tonys minner om voldtekten han ble utsatt for som ungdom, og George Floyds desperate kamp for livet må være hentet fra andre kilder.
Det fiklete brukergrensesnittet på Milanés Benitos innsamlede fortellinger gir meg tid til å reflektere over krenkelsene som beskrives. De ved første øyekast avstengte og stramme skulpturene i den kvadratiske overlyssalen fremstår brått mer kreaturlige. Milanés Benito later til å fremheve den fysiske kroppen som åsted for traume, som et apparat som registrerer og lagrer voldelige hendelser i seg som riller. I følgeteksten hintes det til likheter mellom digital immaterialitet- og forsvinning, og, noe utvendig, klimakrise.
Plattformene vi kommuniserer på og lagrer våre erfaringer i er i stor grad eid av paranasjonale selskaper, som også gjør seg til eiere av det ofte intime og personlige innholdet brukerne laster opp. Milanés Benito insisterer på å gi de voldsomme minnene han turnerer en fysisk kropp med tyngde og tilstedeværelse, som for å stille med alternativ til den digitale eteren, hvor data ikke er håndgripelig, men styrt av algoritmer. Kunstneren finner en annen strategi for å legge tyngde og viktighet i hendelser som har formet menneskeliv, enn hastighet, lesbarhet og tilgjengelighet.
