Da vi ankommer Yngve Holens studio i det sørvestlige Berlin, er Holen og assistenten Kyle Joseph opptatt med å pakke verk som skal sendes til kunstmessen i Köln. Holen lurer et øyeblikk på om fraktmannen som bærer verkene ut til varebilen i bakgården bør være med på gruppebildet. Han har vært der så ofte i det siste at han praktisk talt er en del av produksjonsteamet. Holen har vanligvis ikke studio, men nå har han sett seg nødt til å leie seg inn i en stor bygård som eies av den skotske kunstneren Douglas Gordon, for det har vært travelt de siste månedene. Den 12. mai åpner hans største separatutstilling til nå, i Kunsthalle Basel i Sveits, og i juni er han klar for den DIS-kuraterte Berlin-biennalen, der han deltar med flere store, nyproduserte arbeider.
Nå ligner Holens studio mest på en industridesigners verksted. Lent mot veggen står gitter-moduler som brukes på flyplassen i Frankfurt. Omkring i rommet står det også flere frontpartier til Siemens-produserte CT-skannere, lakkert i samme elfenbenshvite tone som Berlins taxier. En av dem har et elastisk nett strukket over. Holen viser også frem flyvinduer i håndblåst, farget glass som han har fått laget. Det er nok vinduer til et helt Dreamliner-fly. Den ene siden av vindusraden skal til Basel, den andre til Berlin.
Arbeidsgruppen i Holens studio består denne ettermiddagen av svenske Pär Törnberg og amerikanske Matthew Evans, som sammen med Holen redigerer magasinet ETOPS. En annen kollega er den norske kunstneren og musikeren Lars The Contemporary Future Holdhus, eller Aedrhlsomrs Othryutupt Lauecehrofn, som det nå står i passet hans. Den forhenværende fremtidige samtiden Holdhus skal samarbeide med Holen om et verk i Basel: de to kunstnernes respektive talekanaler er skannet og printet og skal, passende nok, akkompagneres av et vokalverk.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 2 2016.
