Topptreffet til google-søket «nineties aesthetics» er en tumblr-blogg med bilder av vhs-kassetter og selfies i nittitallsham. Ved første øyekast synes deler av Knut Ivar Aasers utstilling Today’s bouquet, versus a bouquet that conveys very similar days på VI, VII å kunne ha sklidd ubemerket inn i denne feeden. Særlig gjelder det noen sirlige blomsteroppsatser plassert enkeltvis på smale, hvitmalte sokler. Paletten er i grønntoner, muldvarp og invevet metall, og fremkaller en sterk fornemmelse av nittitallet, da tørkede brudebuketter var standarddekorasjon i middelklassehjem. På et tidspunkt forsvant bukettene ut av hjemmene, i takt med ekteskapenes oppløsning eller folks endrede oppfatning av stygt og pent.
Visstnok er Aasers oppsatser tilvirket av en profesjonell florist, men istedenfor blomster er det grønnsaker som kål og purre vi her finner buntet sammen med syntetisk pyntebånd og tyll. Det handler om «smak», både som sosiokulturell markør og, med grønnsakene in mente, som fysiologisk erfaring, altså knyttet til den bokstavelige smakssansen. Grønnsaker er et motiv Aaser har oppholdt seg ved også tidligere; hans forrige separatutstilling i Oslo, på Tidens Krav i 2013, hadde passende tittelen La det lukte grønnsaker!, riktignok uten at den fiberrike føden sto på materiallisten som her. Men mer enn selve grønnsaksmotivet er det en maskinstrikket, naivistisk og dekorativ figurasjon Aaser forbindes med. Tre slike tekstilarbeider er med i Today’s bouquet.
Et fjerde maskinstrikk henger på VI, VIIs kontor like rundt hjørnet, hvor Aaser har satt opp en liten satelittutstilling. Vinduet ut mot gaten rammer for anledningen inn noen håndvesker i billig filt dekorert med røde chilifrukter av tre. Som bukettene er de dandert på sokler i ulik høyde. De er frie for logoer og andre kjennetegn, men presentasjonen gir likevel en fornemmelse av at veskene er pastisjer over luksusmodeller. Lik måten varer presenteres på i eksklusive butikker er informasjon som modellnavn (eller i dette tilfellet verktitler) og pris ikke oppgitt. Aasers skjøting av motebutikkens kjølige estetisering med hjemmets intime dekor og nips, skaper objekter som er pirrende og samtidig litt pinlige å omgås.
Tekstilverket er utført i finmasket, tykt maskinstrikk, og henger løst fra festepunktene i toppen slik at merinoullen folder seg forsiktig. Komposisjonen består av to lag: En blanding av pyramider og hurtige, skisseaktige figurer som ligner swiffermopper svever i bakgrunnen; en hodeløs kvinnemannekeng med røde polkadotter opptar forgrunnen. I hovedutstillingen finner man en pendant i det spydig titulerte verket Personlig pleie – utført i jaquardstrikk – hvor kunsthistorisk sus og sofakroken er strikket i hop: deler av en menneskefigur på en sokkel flankeres av en stilisert hånd rundt en fjernkontroll. Motivet gir assosiasjoner til oslobaserte Roddy Bell, som blant annet har produsert en rekke malerier hvor telefoner figurerer: foran et ansikt, mot et øre eller holdt i hånd. Fint konturerte, perspektivisk svevende menneskefigurer er også del av Bells motivkrets, spesielt i tidligere grafiske arbeid.
De gjerne ufullførte menneskeskikkelsene til Aaser ligner resultatet av en løssluppen skisselek i MS Paint. Tre av figurene mangler hodet (en bærer tittelen Hodebrydd), og ser ut som en slags overdrevent ornamenterte vaser. Rundt i billedflatens mange lag dukker oppløste, abstraherte ansiktstrekk opp. En av figurene har bare fått beholde kroppen fra lysken og ned. I et mindre tekstilverk flyter et ansikt eller et speilbilde rundt i Alvar Aaltos ikoniske tulipanvase. Utstillingens anstrengte chic-het punkteres av slike daterte effekter: en dyr, men utrendy vase, eller en småharry bukett oppdatert for samtidens grønnsaksfanatisme.
Kanskje er grønnsakene, gjennom sin appell til fordøyelsesystemet, ment å fremmane et kretsløpstema. Forgjengeligheten som de etter hvert råtnende bukettene minner om, er et velbrukt motiv i kunsten, men ikke dermed uvirksomt. Fascinasjonen for fordums estetikk er heller ikke et unntak i den større kulturen; i mote er den evige repetisjonen av de samme stilene norm. Det finnes knapt noe som demonstrerer tydeligere hvor ustabil og påvirkelig vår estetiske smak er enn forbruket av mote.
Aaser betrakter på et vis samtidens trender gjennom bakspeilet, som noe allerede passé. Slik anskueliggjøres med kritisk distanse den kulturen vi står i. Blir distansen for stor, blir verkene sårbare for dekonstruksjon: Hva gjør de? Hva vil de? For liten, og de glir prosaisk inn i kategorien bruksgjenstand, slik utstillingstittelens «very similar» antyder. Aasers objekter inkorporerer en dimensjon av forandring: grønnsakers modningssyklus, den rastløse, lette streken i tekstilmotivene og modifisert nittitallsestetikk. Når nittitallet herjer rundt i butikkvindu og galleri, skjer det i en ny tapning. Man kan ikke tre ned i samme slengbukser to ganger, som Heraklit ville sagt.
