I en tremånedersperiode denne høsten er Kunsthall 3,14 i Bergen vertskap for belgiske Koen Vanmechelens Cosmopolitan Chicken Project (CCP). Prosjektet startet med parringen av en belgisk og en fransk hønserase til en første generasjon verdensborger-kylling i 1999. Siden har prosjektet i et kvart århundre krysset stadig nye, lokale raser med denne kyllingen. I grove trekk handler Vanmechelens prosjekt om å bekjempe negative konsekvenser av monokulturell hønseavl ved kontinuerlig utvikling av en fjærferase med stadig mer biomangfold i arveanlegget. Overordnet virker prosjektet også å ha målsetting om å motvirke ensrettende tendenser generelt.
I den bergenske utgaven av prosjektet vil Vanmechelens 29. generasjon se dagens lys. Innerste halvdel av galleriet er bygget om til et svært bur i tre seksjoner, dekket med hønsenetting. I den midterste seksjonen simuleres en industriell rugemaskin, hvor infrarødt lys og svære, senkede takvifter leder oppmerksomheten mot gulvet som er fylt av rekker med tomme eggeskall. Skallene er rester fra tidligere utgaver i avlsløpet, og har fulgt med på reisen fra galleri til galleri ved hver nye krysning.
Til venstre er det klargjort et stort tumleområde for kyllingene utstillingen etter hvert skal huse, mens det i en romslig seksjon til høyre allerede sprader tre prydelige fjærkre, to mørke høns og en lys hane. Skingrende hanegal gjaller gjennom rommet og konstaterer at det som her stilles ut faktisk er levende vesener. Begge hønene er representanter for 28. generasjon CCP, resultatet av seneste krysning i Bangladesh, mens hanen er av rasen Jærhøns. Når Bergen først har fått rollen som aktuelt arnested, syntes jeg umiddelbart koplingen til en tilsynelatende tilfeldig hønserase fra Jæren i Rogaland var merkelig. Har vi ikke gode nok hønseraser å plukke fra nærmere hjemme? Visstnok ikke, viser det seg, ei heller ellers i landet: Jærhøns er nemlig den eneste norske hønserasen som ikke er utryddet.
I utstillingens tidlige dager lå en samling egg i en gammel rugemaskin, glasset inn og plassert på toppen av en pidestall. Noen uker senere er kurvene tømt, og fraflyttede eggeskallrester ligger igjen i bunnen. I et opphøyd frittstående bur like ved veksler gylne små klekklinger mellom å pipe rundt på jakt etter fôr og å gjemme seg i søskenklyngen.
Det er altså denne gulbeige bølingen det hele dreier seg om. Å være helt tett på er samtidig fascinerende og litt guffent. Jeg merker hvordan kyllingene følger med, hvordan de reagerer på lyder og bevegelse. De har det sikkert helt supert, og garantert mye bedre enn mange andre utstilte dyr (jeg sa det samme sist jeg var i dyrehage). Men med unntak av allerede beholderbundne arter som fisk, insekter og kanskje enkelte reptiler, har jeg vanskelig for å se for meg allmenn aksept for at dyr fostres opp på utstilling i et gallerirom som del av et tiårlangt kunstnerisk avlsprosjekt. Kanskje er det nettopp fordi det her er bruksdyr det tukles med, at inntrykket går mer i retning økologisk besøksgård enn kynisk zoologisk hage, men det kjennes likevel ganske rart og avleggs.
De bergenske CCP-ene skal bære genetikkmangfoldet videre til neste krysning. Én av dem vil dessuten inngå i avleggerprosjektet Planetary Community Chicken, som Vanmechelen startet i 2016. Disse community-kyllingene produseres ved å introdusere en flerkulturell CCP-hane til en kommersiell hønsebestand. Slik bidrar kosmopolittrasen til sikring av at vellykket tukling kommer innavlede bestander til gode også utenfor prosjektets kunstneriske rammer. For kunstprosjektet har visstnok vært en helt ekte vitenskapelig suksess for motvirkning av genetisk vanskjøtsel.
I rødt neon på en vegg staves ordene «fertility comes from outside». Presentasjonen av interkulturelt samspill som løsning på negative konsekvenser av monokultur, er helt åpenbart en allegori for verdien og behovet av fredelige, konstruktive og kjærlige utvekslinger også på det mellommenneskelige planet. Dette poenget er (heldigvis) så normativt at det nærmest blir banalt. Men med etnonasjonalisme og andre støvete ideologier på internasjonal fremmarsj er det nok helt med vilje at metoden for prosjektet tydelig tangerer politisk tvilsomme sfærer. Mens lokal-nasjonale hønseraser blir symbolske stedfortredere for menneskekulturene som har (inn)avlet dem frem, snur Vanmechelen den historiske eugenikken på hodet ved å promotere verdier som utvikling og utveksling heller enn ensretting og «renhet». Det er et effektivt grep med et enkelt budskap, som det er lett å stille seg bak. Flerkultur gir mer kultur.
Utstillingens prosessuelle dramaturgi inviterer til gjentakende besøk. Selv om det hele oppleves hakket mer som gøyal forskning enn egentlig god kunst, er kyllingoppfostring på galleri i gamle banklokaler også en akkurat passe tabloid og langdryg affære, som det kan bli fint å følge.
