Cannibal Holocaust

Folk må spise mindre kjøtt. Men er billedkunst egentlig et egnet verktøy for å få dem til det?

Meat More Meat Less – Meatigation, TKM Gråmølna. Foto: Center of Genomic Gastronomy.

Jeg vet ikke. En utstilling om «alternative matfremtider» høres ikke øyeblikkelig fristende ut, agendaen er allerede formulert, og da har det ikke så mye å si at jeg tilfeldigvis er enig i den. Kjøttindustriens dødsfabrikker var ikke en del av den opprinnelige avtalen mennesket gjorde med dyrene, og selv om jeg ikke egentlig tror arten vår er irrelevant – hvis det var tilfelle ville planeten kvittet seg med oss lenge før vi rakk å skjønne at det vil bli varmere her etter hvert – spørs det om vi kanskje er det eneste beistet her som virkelig ikke skjønner hvordan vi henger sammen med resten. Og hvis det stemmer at du er det du spiser, er folk flest deprimerte svin som ikke har noe særlig bevegelsesmuligheter. Shit, hvorfor hørtes det der så korrekt ut?

Salvador Dalí svarte en gang i et intervju, på spørsmål om sitt forhold til Gala – hans ti år eldre kone – at det grunnet aldersforskjellen kunne være at hun kom til å dø før ham, men at hvis så skjedde ville han komme til å spise henne opp, siden han ikke orket tanken på å være uten henne. «Det er også den største kjærlighetserklæring man kan gi et annet menneske», slo han fast. Det er nesten så jeg kan høre stemmen hans dirre nok til å få barten til å vibrere. Gala døde i 1982. Dalí overlevde henne med syv år. Så nå har jeg brukt flere dager på å grave i ytterkrokene av internett etter det minste spor av at han faktisk spiste opp kjerringa, men det kan jo være at han i tilfelle hadde fornuft nok til å ikke skryte så mye av det etterpå. Det er tross alt ikke særlig sosialt akseptert å spise opp sin ektefelle (eller noen annens). Det jeg sitter og føler på er om han faktisk hadde et poeng, selv om logikken er den samme som til Jeffrey Dahmer – som i det siste er blitt populær på Netflix. Ikke fordi jeg er redd for å være alene – jeg er alene – eller fordi et annet menneske på noen måte skulle utgjøre et godt kosthold, men nettopp på grunn av kjærlighetserklæringen han viser til. Og fordi det å spise en elsket i grunnen virker langt mindre absurd enn å skulle suge ut øynene på et smalahove. Kannibalisme er ellers et godt argument for at verden fungerte mye bedre uten internett.

Men! Jeg var på utstilling på Gråmølna! Og den var omtrent sånn som jeg forventet – overbelastet, kaotisk, støyende, og med den type dokumentasjonsvideo fra seminarier og forelesninger som krever en over middels fanatisk særinteresse for at man skal klare å stå hele distansen ut. Men her er selvsagt en god del arbeider som relaterer nøyaktig til det jeg nettopp skrev. Du kan regne ut hvor mange burgere det kan bli av deg, og du kan gruble over i hvor stor grad transplantasjonen av organer mellom menneske og gris betyr at man i noen grad ikke lenger er bare menneske (eller gris). Og selv om alt peker fremover mot en diskusjon om det de pleier å kalle «bærekraft» er det ikke få ting her som isolert sett ville fremstått med en større grad av kompleksitet enn det egentlig er rom for innenfor disse rammene.

Chicks on Speed & Collaborators, Borger Burger, 2023. Interaktiv installasjon. Foto: Dixin Wang.

Utstillingen er kanskje forunderlig sprikende ved et første blikk, nesten demonstrativt drastisk i kurateringen, men den har altså et på forhånd gitt fokus, hvis ikke et urokkelig statement: Folk må spise mindre kjøtt. Fornuftig nok, men jeg er ukomfortabel med å legge meg oppi hva tredjeperson velger å ha på sin tallerken, og det skurrer i formidlingen av problematikken: Er et kunstmuseum virkelig det rette stedet? Og er billedkunst egentlig et egnet verktøy? Hvis jeg ikke hadde måttet holde alle opplagte ordspill på ordet «meat» surrende i bakhodet ville jeg sannsynligvis elsket den her utstillingen, men nå merker jeg hvor gammel og trøtt jeg faktisk er – jeg har i årenes løp utviklet en form for allergi mot pedagogisk tilrettelegging, og særlig når den er spissformulert. Og selvsagt møter jeg meg selv i døren og ser mine egne feiltrinn, både i forhold til kunsten, kostholdet og kritikken; min hovedsakelige jobb går jo strengt tatt ut på helt andre ting.

Det lå ellers ingen politikk bak det at jeg sluttet å spise kjøtt en gang for 12 år siden – det var i ytterste forstand et spørsmål om jeg skulle fortsette med å bruke flere timer i døgnet på å ligge og fordøye mens jeg stønnet «Oioioi». Fullstendig egeninteresse, altså. Men man kan ikke unngå å legge merke til hvor annerledes ting blir når man plutselig er blitt han vrange som ender opp med en skål gulrøtter, eller et glass vann, på en ellers storslått middag. Når man må krangle med han på 7-11 som mener deres calzone med kylling er vegetarisk siden den har pesto i seg, eller dama på sandwichbutikken som bestemt hevder at alt er vegetarisk siden det ikke er gluten i noen av hennes baguetter, eller det virkelige imponerende vegetariske alternativet til pølsegryte jeg var borti for noen år tilbake: Samme gryte, men med litt mindre pølser.

I could go on, and I think I will: Vegetarburgeren som viser seg å være salat mellom to burgerbrød (det er da for faen ikke en burger?), potetgull med talg i innholdsfortegnelsen (hvorfor?), servitøren som lo og ignorerte meg og bare tok bestilling fra de andre rundt bordet siden jeg «ikke så ut som en vegetarianer» (fuck you!), og den latente trusselen som ligger og ulmer hver gang noen spør «Men du spiser fisk?» (Underforstått: «skålen med gulrøtter står ellers klar».) Men seff spiser jeg fisk. Jeg spiser til og med kjøtt. På en måte.

Genomic Gastronomy med Stephen Barstow, January Herbarium (Malvik Mix), 2023. Foto: Lili Zaneta / TKM.