Det er særlig to krefter som har formet fotografiet de siste 20-30 årene. Det ene er den digitale revolusjonen. Den har nå transformert fotografiet så grunnleggende at den utdaterte analoge teknikken er blitt moden for gjenoppdagelse. Det andre er utviklingen av den fotografiske institusjonen. Fotografiet ble fullt akseptert i kunstinstitusjonen på 1990-tallet. Dermed trodde mange at behovet for egne utdanninger og gallerier for fotografi skulle forsvinne. Dette har ikke skjedd. I stedet har fotografiet beholdt sin egen historie og identitet, samtidig som den er en del av den kunstneriske diskursen. I stedet for assimilasjon har vi fått infiltrasjon.
Denne dynamikken har i Oslo vært synlig blant annet på kunstnerdrevne visningssteder som Noplace (nærmere kunsten), Melk (nærmere fotografiet). Også Fotogalleriet – som har hengt med på denne utviklingen i 40 år – har blitt en del av denne «nye» fotosamtalen. De store kunstinstitusjonene har også engasjert seg tydeligere i fotografiet de siste årene, ikke minst Henie Onstad Kunstsenter, som høsten 2017 lanserte en langsiktig satsning på fotografi i samarbeid med en gruppe private selskaper, som har det til felles at eiere og/eller ledelse samler på fotografi. Også markedet for kunstnerisk fotografi er med andre ord et vekstområde, og selv om de store kjøpene fortsatt gjøres utenlands har det oppstått en underskog av kommersielle fotogallerier i Oslo.
Denne måneden manifesterer den brede interessen for fotografi seg i en brottsjø av utstillinger, fra små debututstillinger til brede samlingspresentasjoner. Vi plukket ut åtte av disse for å ta pulsen på fotobyen Oslo akkurat nå. Våre små kritikker bekrefter det store engasjementet i analog fotografisk teknikk, men viser samtidig at undersøkelsene av det fotografiske bildet og dets historie ofte mangler politisk motivasjon og refleksjon. Kanskje fører #blacklivesmatter, #tråante og #metoo til at denne pendelen vil svinge nok en gang.
Lauren Davis
Fotogalleriet
2. mars – 29. april
De digitale collagene til amerikanske Lauren Davis, som gikk ut fra Kunsthøgskolen i Oslo i fjor, er satt sammen av fotografier av fargede kvinners armer og ben oppstilt i typiske modell-positurer, og botaniske illustrasjoner av fargerike blomsterplanter og frukter. Disse hybride livsformene kveiler seg i hverandre som arabesker mot duse, ensfargede bakgrunner. Også på detaljnivå er kropper, stengler og blomster vokst sammen: Går man tett nok på bildene ser man at overflaten på motivene er mer kornet enn pikselert, som om Davis i forsøket på å glatte ut pikslene og oversette bildematerialet til en felles oppløsning har gjort dem tilnærmet analoge. Davis’ collager trekker tankene mot samtidskulturens interesse for posthumane, hybride skapninger. Men sammenstillingene får en òg til å tenke på bruken av eksotiske plante- og dyremotiver i kolonitidens ornamentale tapeter, og i forlengelsen av dette eksotiseringen og tingliggjøringen av den ikke-vestlige kvinnekroppen. I så måte kan Davis’ arbeider leses som en serie forsøk på å visualisere begrepet interseksjonalitet, ikke som snitt på tvers av rase, kjønn og seksualitet, men som innfløkte ornamentale figurer. SJH
eõ
Noplace
2. – 18. mars
Med: Janne Kruse, Chris Marker, Andrew Amorim, Sverre Strandberg, Behzad Farazollahi, Damian Heinisch, Janne Talstad.
Det er umulig å unngå at blikket vandrer fra det ene verket til det neste i den finstemte foto- og video-baserte gruppeutstillingen eõ på Noplace. Tittelen betyr «jeg går» på latin, og alle arbeidene er blitt til under reiser. Kunstnerne har vært på steder som Kabul (Behzad Farazollahi), Svalbard (Janne Talstad), og Kampala (Andrew Amorim). Men også verkene selv er i bevegelse: på den ene side har vi Talstads håndholdte, virrende kamera, og Amorims video der ungdommer som fremfører akrobatiske tricks på motorsykler i høy fart glir inn og ut av bildefeltet; på den andre siden tids- og perspektivforskyvninger, som i Farazollahis triptyker laget med en automatisk flerbildefunksjon, eller Sverre Strandbergs hallusinasjonsaktige dobbelteksponeringer fra Euro Disney. I bakgrunnen klakker det jevnt og trutt, lik lyden av et gammelt tog som ruller over jernbanesvillene, fra Damian Heinischs fem lysbildefremvisere, som viser fotografier av østeuropeiske landskap tatt fra vinduer i togkupeer. Utstillingstittelen antyder et subjekt som utforsker verden med kameraet som en forlengelse av kroppen, men verkene demonstrerer at det i like stor grad er apparatene selv som er aktører i fotografiske bilder – jeget i eõ er et kamera-subjekt. SJH
Sveinn Fannar Jóhannsson
Melk
2. – 25. mars
Som i flere av sine tidligere prosjekter tar Sveinn Fannar Jóhannsson i utstillingen Recent Works and Other Myths i bruk konseptuelle strategier som er så forterpede at det grenser til parodi. Utstillingen på Melk består av 53 utskrifter av Instagram-bilder som er lagt over boksider fra brukte utgaver av Rosalind Krauss’ kunstkritiske klassiker The Originality of the Avant Garde and Other Myths, som Jóhannsson har kjøpt på nettet. Samtlige verk følger samme oppskrift. Boksidenes understrekede sitater brukes som bildetekster til fotografiene, som alle forestiller skrot-ansamlinger som ligner litt på samtidskunstinstallasjoner. For eksempel har Jóhannsson gitt et fotografi av pent stablede møbeldeler som er forlatt på fortauet «tittelen» An Overt Use of Captioning is Nearly Always to Be Found in That Portion of Contemporary Art Which Employs Photography Directly, og tagget den #recentworks. «Jævli meta», har noen skrevet i kommentarfeltet. Utstillingen er en harselas over mange av samtidskunstens troper og tilbøyeligheter, men mest interessant er den som refleksjon over hvor ustabilt og sårbart verk-begrepet har blitt i en tid der kunsten like gjerne figurerer i sosiale medier som på galleriveggen, og der forholdet mellom verk, dokumentasjon og formidling har blitt diffust. SJH
Christina Leithe H.
Galleri BOA
1. – 18. mars
Christina Leithe H. er utypisk for sin generasjon. Mens mange av hennes samtidige (Leithe H. gikk ut fra Konsthögskolan i Malmö i 2006) valgte å jobbe med urene materialer og medier, valgte hun å konsentrere seg om streit sort-hvitt fotografi, anvendt på tradisjonelle motivområder som urbane og naturlige landskap. Hun har likevel klart å injisere sine prosjekter med det man kan kalle en samtidighet. Hvordan klarer hun det? Det handler om arbeidenes formale kvaliteter, de er suverent utført, men i enda større grad om hennes insistering på det urolige, uklare og uavklarte som en essensiell erfaring. Ofte viser hun denne uroen i bildene sine, men i de fire fotografiene som presenteres i utstillingen Breath på Galleri BOA i Oslo har hun skjøvet usikkerheten utenfor rammen. Bildene viser fjellandskap med lave horisonter og høye, grå himler, og er i seg selv helt avklarte. Likevel rommer de en åpenhet og usikkerhet som er vanskelig å entydig sette fingeren på. Kanskje finner vi et slags svar i stop-motion-animasjonsfilmen som vises parallelt. Her opptrer en blomsterbukett, en champagnekork og et par salt- og pepperbøsser i et lite, surrealistisk stilleben-drama. Scenen vitner om en festlighet (et bryllup?), men i Leithe H.s fortelling er latteren stilnet og fatene tømt. Tilbake står en visuell meditasjon over blomstenes forgjengelighet, kanskje en fortelling om den sorg som rommes i all lykke. JE
Milkshake #3
Golsa
2.-25. mars
Med: Linn Pedersen, Emil Salto, Espen Gleditsch, Ole Martin Lund Bø og Hannah Whitaker.
På det forhenværende Rod Bianco, nå omdøpt til Golsa, har galleriet Melk kuratert Milkshake #3, en utstilling som viser en bestemt holdning til fotografiet i en postdigital tid. I flere av bildene benyttes det analoge effekter som mimer digital bildebehandling. Dette er synlig både i verk som baserer seg på mørkeromsteknikk, som Emil Saltos geometriske fotogrammer, i Linn Pedersens forstadsmotiver, der fotografienes farger er invertert som i analoge negativer, men også i fargeslørene som delvis dekker Espen Gleditschs sorthvite fotografier av antikke marmorstatuer – en gradient-effekt som er blitt til ved å legge pigmenter inni glasset som innrammer fotografiene. Ole Martin Lund Bø er den eneste som arbeider med digitale bilder, men han har til gjengjeld trykket motivene – tekniske illustrasjoner av vindussystemer – på bomullslerreter og tilført små malingsstrøk i forskjellige valører, som en slags manuell fargekalibrering. Forhandlingene mellom det analoge og det digitale fotografiet har endret karakter siden 1990-tallet, da digital manipulering stilte spørsmål ved fotografiets virkelighetsbeskrivelse. I Milkshake #3 er det digitalt bearbeidede bildet blitt et uomgjengelig omdreiningspunkt, noe vi ser tydelig i Hannah Whitakers arbeider, som ligner Photoshop-konstruerte collager med sine mange lag av overlappende dekorative mønstre og silhuetter av hender, men som i virkeligheten er skapt ved at ett enkelt negativ har blitt eksponert steg for steg ved hjelp av sjablonger plassert mellom linsen og negativholderen i et storformatkamera. SJH
Sandro Miller
Lumina Gallery
15. februar – 16. mars
Stig Marlon Weston
Shoot Gallery
1. – 24. mars
De siste årene er det også etablert en rekke salgsinnrettede gallerier for fotografi i Oslo. Shoot Gallery, Willas Contemporary (nå kun online, på ARTSY), Galleri Balder og nykomlingen Lumina Gallery viser at interessen for å samle på fotografi er økende. Men området utgjør et kunstkritisk minefelt, med gallerier som ligner butikker og fotografier som kommer fra andre steder, som mote eller reportasje, men som gjerne vil være kunst. De kameraløse fotografiene til Stig Marlon Weston på Shoot Gallery er uten tvil kunst, men forbindelsen mellom fortellingen om det hellige fjellet Monserrat og de kameraløse bildene som blant annet er skapt ved at kunstneren har presset fotopapiret mot fjellet, er svak, og krever et tillitssprang fra betrakteren. Jeg har liten hang til denne typen metafysikk, og blir stående og se på bildene som formale og tekniske øvelser. Lumina Gallery starter med en imponerende stall med storheter som Sally Mann, Arno Minkkinen og Joel Peter Witkin. Åpningsutstillingen hinter lekfullt til fotohistorien og enda større navn som Diane Arbus, Andy Warhol og Irving Penn. Men det er ikke disse kunstnerne som vises, men snarere fotografen Sandro Miller, som har samarbeidet med skuespilleren John Malkovich om å gjenskape noen av fotohistoriens klassikere. Det fungerer perfekt som statement fra et galleri som vil vise respekt for fotohistorien og samtidig markere ståsted i det fotografiske feltet som oppstår mellom kunst, kommers og reportasje. Det har kanskje litt for mye preg av gimmick til å vekke kritisk interesse, men det viser en begeistring for bildet som er smittende. JE
Richard Prince
Astrup Fearnley Museet
2. mars – 6. april
Den amerikanske kunstneren Richard Prince har arbeidet med machomotiver som cowboyer fra Marlboro-reklamer og avkledde jenter som poserer på motorsykler i mer enn førti år. Som man nå kan se på Astrup Fearnley Museet, oppnår Prince en hårfin balanse i disse arbeidene. Når han henter motivene ut av sin opprinnelige kontekst og presenterer dem som kunstverk, klarer han å gjøre bildene tilgjengelige for kritisk betraktning uten å frata dem deres opprinnelige tiltrekningskraft. De er med andre ord både smarte og tøffe. Et bestemt bilde i denne utstillingen er imidlertid verken smart eller tøft, men representerer etter min mening et overgrep. Det er det mykpornografiske fotografiet av den da ti år gamle barneskuespilleren Brooke Shields. Bildet ble opprinnelig tatt i 1975 for et tidsskrift under Playboy-konsernet, og ble refotografert av Prince i 1983. Det har blitt vist på Astrup Fearnley Museet flere ganger før, noen ganger uten debatt og noen ganger fordømt av moraliserende stemmer i periferien av kunstfeltet. Fagfolk har holdt munn eller bredskuldret forsvart verket som et uttrykk for kunstnerisk frihet. Men det har skjedd noe de siste årene, ikke minst i kjølvannet av #metoo. Den som viser slike bilder må i 2018 ta det totale ansvaret for alle betydningsnivåene som ligger i det som presenteres. Det er ikke tilstrekkelig å hevde, slik Astrup Fearnley Museet gjør, at kunstverket representerer en «samfunnskritisk undersøkelse av bildet i seg selv». Ja, det var slik Richard Prince ønsket at vi skulle se det. Men bildet representerer også et overgrep mot et barn. Om det i det hele tatt skal vises i 2018 burde det ha vært kontekstualisert med dette for øyet. JE
Les også:
Simen Joachim Helsvigs kritikk av utstillingen Troløse bilder på Nasjonalmuseet
Intervju med Susanne Østby Sæther, Henie Onstad Kunstsenters nye fotokurator
