Everything but the style

On the Style Site. Art, Sociality and Media Culture, Ina Blom
Sternberg Press, Berlin – New York, 2008

Hvordan kan det ha seg at stilbegrepet har forsvunnet fra kunstdiskursen, samtidig som kunsten i økende grad beskjeftiger seg med hvordan livet i økende grad er formet, designet og stilisert? Ina Blom svarer med å lansere et radikalt omdefinert stilbegrep: The style site.

Adorno skrev en gang at motsetningene i det totalt forvaltede samfunnet vi lever i, håndteres i kunsten som estetiske formproblemer. Det er altså ikke i det tradisjonelt innholdmessige en bør lete om en lurer på om kunsten er samfunnsmessig relevant i dag. Det er i de formale og estetiske problematikkene kunstneren står overfor, at de sosiale og politiske drøftelsene finner sted. Det er med en noe lignende manøvrer at Blom retter oppmerksomheten mot det utslitte og udaterte begrepet stil. I kunsten har interessen for sosial intervensjon og aksjonisme i kjølvannet av kritikken av kunstverket som kategori (til fordel for manifestasjon, prosjekt, event og slike ting) ikke bare skapt et behov for nye teoretiske analyseredskaper – men også beredt grunnen for dannelsen av nye “sites”, altså åsteder for kunst. Dette krever et nytt språk som ser utover kunstnerens formspråk eller signatur, ifølge Blom.

Liv og kunst

Dagens kunst – det vil si sentrale kunstverk laget etter 1990-tallet av kunstnere som Liam Gillick, Phillip Parreno, Jorge Pardo, Cerith Wyn Evans, Superflex, Rirkrit Tiravanija, Pierre Huyghe, Tobias Rehberger, Martin Creed, Olafur Eliasson, Dominique Gonzalez-Foerster, Simon Starling – har imidlertid erstattet formproblematikkene med en ny interesse for stil. Det er i stilen vi finner diskusjonene, forhandlinger og – ikke minst – produksjonen av spørsmål om identitet og sosialitet. Stilbegrepet radikaliseres dermed hos Blom og gis en langt mer oppdatert anvendelse også på en type kunst ofte betegnes som sosial, relasjonell eller aksjonistisk. Dette er først og fremst et dristig grep fordi stilbegrepet synes være kastet på den (kunst-)historiske søppelhaugen av meget åpenbare grunner: Det evnet ikke å beskrive de vesentlige orienteringene den nye kunsten er opptatt av. En gjenintroduksjon av stilbegrepet er viktig ikke fordi disse verkene har en spesifikk stil det er om å gjøre å klassifisere, men fordi de nettopp arbeider med spørsmålet om stil selv. Det er slik disse verkene blir politisk interessante.

I følge Blom kan den kunsten som forholder seg til de neo-avantgardistiske problemstillingene fra 50-tallet, faktisk sees i et nytt lys dersom en tenker forholdet mellom kunst og stil på nytt. Peter Bürgers velkjente verk fra 1974, Theory of the Avant-Garde, argumenterer for at en må se på den sosiale statusen kunsten har i en gitt historiske periode, dersom en skal si noe meningsfullt om forholdet mellom samfunn og individuelle kunstverker. Blom, derimot, argumenterer for at en må behandle stil som et sosialt åsted hvor forholdet mellom fremtredelse og sosial identitet forhandles. Når stilbegrepet relanseres i denne varianten, er det ikke bare på sin plass å spørre hvor betydingsfullt et slikt stilsteds-begrep kan være i dag – men en må også vurdere om den kunsten Blom fremhever faktisk beskjeftiger seg med disse problematikkene. Passer kartet med terrenget?

Blom skiller kunstpraksiser som etablerer transparente strukturer, fra de som ser nytten av mer opake og tilslørte tilnærminger. Dette er en viktig distinksjon og observasjon av kunstpraksiser de siste årene. Også skandinaviske kunstnere som Sofie Thorsen, Kaisa Dahlberg, Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson m.fl. har arbeidet spesifikt med disse problematikkene og til en viss grad har dette gitt gjenklang i en offentlig diskusjon om kunstens såkalte manglende tilgjengelighet. Bloms bidrag til denne disputten er helt sentral, ikke minst med teksten «A Problem of Style: Art vs. Subculture» om Gardar Eide Einarsson, skrevet i forbindelse med hans soloutstilling på UKS i 2004 (publisert på kunstkritikk.no her). Blom understreker at det er den kunstproduksjon som kjennetegnes av opasitet og refleksivitet som er utgangspunket denne gang, ikke fordi det hun ønsker å hypostasere skillet mellom transparens og opasitet/refleksivitet, men fordi det er denne kunsten som faktisk gjør det politiske og sosiale spørsmålet om estetisering til selve objektet for undersøkelsen – og dermed beskjeftiger seg med en samtidsproblematikk utover kunstens problemstillinger.

Style works

Blom betegner utvalgte verker av overnevnte kunstnere som style works som skaper en egen designworld som minner om store internasjonale selskaper. Hva som legges i begrepet style works kommer tydelig frem innledningsvis da hun diskuterer Superflex’ egne designede miljøer for politiske aksjoner og aktivisme. Glem grasrotestetikken som preget 70-tallets kunstaktivisme. De nye, såkalt «sosialt orienterte», kunstnerne beskjeftiger ser i økende grad med corporate design, ikke bare for å selge budskapet om miljøkrise, fattigdom, etniske forskjeller etc., men som opprettholdelse av et «kunststed» for å evaluere og vurdere disse problematikkene i en kunstkontekst. Det er altså ikke snakk om å oppheve noe skille mellom kunst og liv, for eksempel ved å danne mer rettferdige eller mer økologiske firmaer. Den nye interessen for stil opprettholder dette skillet, gjennom å gjøre stilen til rammeverket for denne praksisen. Fokuset på stil hos disse kunstnerne må imidlertid ikke forveksles med en antropologisk interesse for hvordan vi former våre visuelle omgivelser. Disse designede miljøene er ikke bare rammeverk for noe mer vesentlig (den politiske budskapet), de produserer en helt ny type praksis og krever derfor at en kunstteoretisk behandler dem som noe selvstendig.

Og Blom har selvsagt rett. Martha Rosler Library, United Nation Plaza – Exhibition as School, 16Beaver group i16 Beaver Street, Taking the matter in to common hands, Curating with Light Luggage, Utopia Station – listen er lang. Er det noe som har preget 90-tallets museums og galleriscene, så er det nettopp ønsket om å transformere galleriet, kunsthallen eller museet til et sted for aktivitet. Galleriet var ikke bare et sted for å se, men i økende grad et sted å være. De designede loungene, barene, bibliotekene, klubbene, showroomene, laboratoriene og øvingslokalene var alle ledd i denne transformasjonen. Esker av ingredienser til en Pad-thai suppe stablet på det blanke betonggulvet, opp mot den hvite galleriveggen. En stor gryte, en riskoker. Galleripublikum i kø foran suppen. Installasjoner av denne typen har ikke bare et relasjonetl utløp. Tradisjonelt har fokuset vært på produksjoner av relasjoner slike installasjoner skaper. Rirkrit Tirivanijas teoretisk horisont beskjeftiger seg, i følge Nicolas Bourriaud, med den menneskelige interaksjonen og dens sosiale kontekst, framfor å reprodusere kunstrommet som et privat eller individuelt rom. Men Bourriaud overser spørsmålet om stil i disse installasjonene.

Foruten sentrale kunstnere som har skapt slike designede miljøer i kunstsammenheng – Liam Gillick, Apolonia Sustersic, Rirkrit Tiravanija, Superflex m.fl.- er det betegnede at også velkjente kuratorer står som organisatoriske og teoretiske pådrivere for en institusjonskritikk som har reformulert og redesignet kunstrommet. Maria Lind, Hans Ulrich Obrist, Nicolas Bourriaud, Charles Esche har ikke bare bidratt med produksjonen av utstillingene som viser disse stilverkene – i kraft av sine posisjoner som direktører og kuratorer har de i tillegg introdusert nye begreper som preger denne tendensen. Blom peker med andre ord på en signifikant praksis som har pågått i samtidskunsten de siste 10-15 årene, og argumenterer overbevisende for at vi bør beskjeftige oss med andre aspekter enn relasjoner i møtet med denne kunsten. Det er ikke et øyeblikk for tidlig.

Lampeverker

Blom mener å se et annet gjennomgangstema i samtidskunsten: Lampen. Ikke som icenesettelser á la Martin Creeds beslutning om å slå av og på lyset i et tomt gallerirom (som sikret ham Turnerprisen i 2001), men som faktiske lamper slik de opptrer i hjemmene våre, på kontorene og lyser opp gatene. Kunstnere som Creed, Martin Boyce og ikke minst Jorge Pardos verker tjener her som test-cases for en hypotese om at denne opptattheten av lamper indikerer en artikulasjon av klassisk avant-garde problematikk som går ut over liv-kunst dialektikken: Lampeverkene opererer i selve skjæringspunket som mellom livet og kunsten: «It is as if the lamps reinforces the idea of art as a sphere of subjective sensation and activity, rather than a sphere of public manifestation». Blom trekker veksler på McLuhan for å beskrive lampen, «are framing the world and thereby continually recreating it», mens Foucaults begrep om biopolitikk som kjennetegnes ved opphevelsen av skillet mellom politikk og økonomi, av produksjon og reproduksjon, men analysene leder ikke frem til konklusjoner som lampeverkene understøtter. Heldigvis, får man si. Derimot kan, ifølge Blom, disse verkene vitne om en økende sensibilitet overfor «the intimate relations between ”ordinary« bodies and media technologies«.

Også lampeverkene som fenomen er underbelyst (!) i den samtidige kunstkritikken, ifølge Blom. De behandles ikke noe selvstendig, og ses ofte på som et bevis på kunstens angivelige opptatthet av arkitektur- og designdiskurser. Igjen skisserer Blom et felt preget av manglende analyser, som forskingsfelt som er up for grabs. Bloms analyser er imidlertid ikke like overbevisende når det gjelder lampeverkene, som hun er på begrepet om stilsted. Med sistnevnte går hun rett inn i en pågående diskusjon preget av relasjonell stillstand og tilfører denne sentrale og presise perspektiver. Det er så man lurer på hvorfor ingen har skrevet om dette for lenge siden. Med analysene av lampeverkene fortoner det seg ikke slik for denne kritikeren. Det kan ha noe med forskjellig vektlegging av hva en anser som vesentlig i samtidskunsten i dag.

Ina Blom har skrevet en bok som ikke bare gir interessante blikk på ulike fenomen og tendenser i kunsten de siste 30 årene, og dermed alene er verdt tiden din. Boken er også et komplekst og eksperimentelt bidrag til en teoretisk diskurs som inntil nylig har vært dominert av fokuset på relasjonelle forhold.