«Dørene åpner seg», er oversettelsen av den sørsamiske tittelen på Sissel M. Berghs soloutstilling på Sámi Dáiddaguovddáš / Samisk senter for samtidskunst i Karasjok, Okside rïhpesieh. Tittelens mytiske klang synes passende, for utstillingen ga meg en aldri så liten politisk og estetisk åpenbaring. Okside rïhpesieh oppsummerer Berghs langvarige arbeid med å sette sørsamisk historie på kartet, bokstavelig talt. Berghs mangefasetterte videoessays, malerier, skulpturer og kartografiske tegninger fremmaner ikke bare den sentrale betydningen som samisk kultur har hatt for sørnorsk historie. Utstillingen fremstår også som et av de mest overbevisende eksemplene på kunstnerisk forskning jeg har sett på lang tid, hvor Berghs presise og lekne fabuleringer danner en fruktbar ramme for prosjektets hardtslående historiepolitiske intervensjoner.
I det nesten halvtimelange videoessayet Dalvedh (2014), som folder seg ut over tre projeksjoner og en lydskulptur, forsøker Bergh å la den undertrykte sørsamiske historien «komme til syne igjen», som er hva verkets sørsamiske tittel betyr. I verket vever Bergh forskjellige historiske tekster, arkivalier, (lyd)bilder og vitnesbyrd til en narrativ kollasj som belyser hvordan den norske nasjonsbyggingen som tok fart på slutten av 1800-tallet systematisk har ignorert samisk kultur og historie. I Dalvedh møter vi både den tidlige vitenskapelige rasismens forestillinger om samenes «monstrøsitet» og nasjonsbyggernes forsøk på å avvise den historiske tilstedeværelsen av samer på «norsk» jord gjennom kostelige fremføringer av tekster av alt fra vitenskapsmenn som Carl von Linné (1707-1778) til historikere som P.A. Munch (1810-1863). Samtidig viser klipp fra samtaler med historikere, arkeologer, antropologer, lingvister og samiske informanter som Bergh har samarbeidet med, at motstanden mot å anerkjenne sporene av samiske boplasser, stedsnavn og språk i Sør-Norge langt fra er et overstått kapittel. Fortsatt bidrar historiebøker, museumsfortellinger og forskningslitteratur til å videreføre ignoreringen av samenes bidrag til historien.
Selv om Berghs kunnskapsmettede video gjorde meg smertelig klar over hullene i min viten om fornorskningspolitikkens koloniale arv, er Dalvedh langt fra så pedagogisk som jeg nok får det til å høres ut. Mangfoldet av fortellinger, bildetyper og lydbilder som folder seg ut over verkets tre projeksjoner – tidvis parallelt, tidvis overlappende – er vevet sammen så fortid og nåtid møtes i en insisterende påminnelse om fornorskningspolitikken ettervirkninger. Det tidspolitiske aspektet understrekes av videoessayets velproduserte lydspor, skapt av musikeren og komponisten Frode Fjellheim, som siver ut av den store lydskulpturen av sorte PVC-rør som ligner et veltet tre med røttene i været. Fjellheims remix av Marja Mortenssons vakre joik Delvieh, som fletter sammen verkets forskjellige sekvenser, gir filmen en suggererende affektiv intensitet.
De andre verkene i utstillingen stammer primært fra Berghs pågående prosjekter Ajmoejimh atjoejimh og knowhowknow. Verkene fra Ajmoejimh atjoejimh – sørsamisk for «utvisket, utvasket» – retter søkelys mot kartografien og språkforskningens maktfulle redskaper. I den monumentale tegningen Noerte Mïere Fuelhkie (2018), som med sine tretti kvadratmeter dekker galleriets endevegg fra gulv til tak, har Bergh risset opp et kart over deler av kysten av Møre og Trøndelag inklusive sporene av samisk tilstedeværelse i området. Inspirasjonen fra kunstneren Hans Ragnar Mathisens livslange kritikk av den norske kartografiens systematiske ignorering av samiske stedsnavn er åpenlys. Men i kontrast til Mathisens kart, som Sábmi (Sápmi) (1975), som man faktisk kan navigere etter, fremstår Berghs tegning snarere som en overdimensjonert kartografisk skisseblokk. Mellom de topografiske avtegningene har Bergh inkludert en serie spekulative lingvistiske undersøkelser i liste- og notatform som retter søkelyset mot den historiske utvekslingen mellom norrøne, norske og samiske stedsnavn og deres betydninger. Dette er morsomme saker, for Bergh er ikke redd for å leke med språket og fabulere over hvem som har påvirket hvem i sine alternative ordboksforklaringer.
Humor er heller ikke fraværende i det nye videoessayet Tjaetsie (2018), fra verkserien knowhowknow. Videoen viser vannet og havet som en kompleks livsverden, og er den første i en planlagt serie som undersøker de fire elementene. Akkompagnert av Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes eksperimenterende komposisjoner fokuserer videoens nesten ordløse bildemontasjer på hvor forskjellig havet trer frem, alt etter hvilke øyne som ser. Fiskeindustriens instrumentelle blikk på havet som kilde til økonomisk vinning stilles opp mot arbeiderne på fiskemottakets intime kjennskap til kvaliteten på en fiskefilet. Havforskernes protetiske kartlegging av havbunnens diversitet ved hjelp av undervannsroboter, møter – i en av videoens mer absurde sekvenser – det gjennomborende «torskeblikket» til den mytiske havgudinnen «Guri Kunna», som fiskere i Fosen-området visst nok har ofret fisk til siden 1700-tallet.
Det er fristende å se Tjaetsies kaleidoskopiske montasje, som lar havets sammensatte sanseverden tre frem i all sin velde, som et kritisk motsvar til den kapitalistiske reduksjonen av havet til en ressurs. Tjaetsie kan sees som en utvidelse av Dalvedhs kolonikritikk til også å gjelde Norges aggressive fiskekvotepolitikk i nordområdene – men dette er kun ett av flere fortolkningsspor som verket åpner opp for. Selv om Tjaetsie gir plass til alternative blikk på naturen, fremstår dette ikke som et nostalgisk tilbakeskuende prosjekt. Det er nemlig en tydelig interesse å spore her for hva kollisjonen mellom forskjellige perspektiver bringer med seg.
Nysgjerrigheten på hybriditet preger også skulpturene i knowhowknow-serien. I Namaheapmi/Uten tittel (grønn) (2018) vokser grønne vannslanger ut av endene på en gammel trestamme. Om det er moderniteten som gjennomborer naturen eller naturen som folder kulturen inn i seg, er vanskelig å si. Det virker ikke å finnes noen rene uttrykk eller utgangspunkter i Berghs natur- og kulturforståelse. Snarere er det kontaktflatene som står frem her, med alle sine ujevnheter, smertefulle rifter og begjærlige teksturer. Disse muterte skulpturene er på mange måter emblematiske for hvordan Berghs utstilling gir plass til å dvele ved konfliktfylte spenninger mellom ulike verdensanskuelser, så vel som mellom forskjellige perspektiver på forholdet mellom norsk og samisk kultur og historie.
