Til utstillingen Skiptvet på galleri F15 har kuratorene Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm invitert kunstnere til å lage nye verk i samarbeid med lokale bønder i Østfold. Utstillingen har en tydelig politisk slagside; i det første rommet vises Skiptvet Arbeiderpartis fane fra 1920 og en promovideo fra Østfold Bondelag. Jørgensen og Holm har i tillegg laget en kort video, Skiptvet 2017 (7 rødlista dyrearter), hvor kamerablikket opptrer som øynene til forskjellige truede dyrearter i Østfold. En forvirret slåttehumle vimer psykedelisk rundt i åkeren mens en fiskeørn tar kamera med på en duvende tur over fjorder og kulturlandskap. Innlevelsen og velviljen dette deltagende blikket representerer, gjør seg gjeldende også i resten av utstillingen. Kanskje på bekostning av mer nyanserte fortellinger om livet og utfordringene i landbruket.
Åsa Sonjasdotters Fra kjøtt til kjøtt (2016) består av en serie plakater som tørrvittig kritiserer industrialiseringen av landbruket og kunstgjødselens negative konsekvenser for jordsmonnet. Sonjasdotter favoriserer småskala gårdsdrift, og hun lanserer et alternativ til kunstgjødsel som er oppsiktsvekkende enkelt: menneskelig avføring. I Fra kjøtt til kjøtt syklus II – Et kunstnerisk regnestykke (2017) har hun brukt Onstad Gård som case-study for å illustrere teorien. Her lister hun opp gårdens produksjon, hvor mange mennesker gården kan mette og hvor mye gjødsel menneskene kan produsere. Med menneskelig avføring går regnestykket opp. En utedo kunstneren har installert i galleriets hage, med oppfordring til publikum om å donere innholdet i egne tarmer, antyder en mulig årsak til hvorfor slik gjødsel ikke er vanligere: å spise fruktene av ens egen avføring virker ikke umiddelbart fristende.
Bodil Furus film Gårdsarbeid (2017) følger arbeidsdagen til bonden Tor Jacob Solberg i lange tagninger. En ku ligger bedagelig på siden og tisser mens Solberg måker møkk ned i kjelleren. Han reparerer en maskin som spyler avføringen til en enorm tank. Senere spres møkka utover jordene for å gi ny næring og fôr til kyrne. Solberg er politisk engasjert, han uroer seg over den liberale politikkens krav til effektivisering, større gårder og utarming av gårdsarbeidernes rettigheter. I opptakten til valgkampen kommer i tillegg Jonas Gahr Støre på besøk. Politikeren tar selfies med kuene, men sammenlignet med den karismatiske bonden, fremstår Støre som en blek byråkrat. Furus møysommelige portrett av Solbergs møkkete arbeidsdag, gir bonden større troverdighet når han snakker om politikk og arbeidsforhold. Mot slutten forteller Solberg om omleggingen til økologisk landbruk. Her er det et tilløp til en mer nyansert diskusjon om småskala gårdsdrift kontra stordrift, men filmen ruller videre.
Line Bøhmer Løkkens Færre hender? handler også om arbeid og effektivisering. Fra to lysbildekaruseller vises fotografier fra Skaug Gård. Vi ser glade griser som geiper og får en klem og pastorale bilder av pløyd mark. Disse bildene minner om nostalgisk, idylliserende bygdereklame, en tendens som forsterkes av den daterte visningsmetoden. Samtidig formidler nærbilder av grisekropper, hår og overfylte innhegninger en ikke fullt så tiltalende side av gårdsdriften. Innimellom dukker det opp tekstplakater som opplyser om økende import av fôr fra utlandet og minkende produksjon i Norge, forhold som svekker landets evne til selvforsyning. Det oppstår en kontrast mellom de dystre og romantiske sidene av gårdsdriften, bak kulissene er ikke alt som det skal være. Trusselen om økende effektivisering virker imidlertid å komme fra et diffust system bonden vanskelig kan forsvare seg mot. Og uten en konkret adresse slår Løkkens kritikk i løse luften.
Roderick Hietbrinks video Near Hit blander nøktern reportasje med fantastisk fiksjon for å rekonstruerer et meteornedslag på Nordre Solberg gård. I fellesskap diskuterer Hietbrink, en reporter, og bonden Håkon Solberg, meteorens mulige bane. Den må ha gått gjennom et traktorvindu, inn i huset, via en strikkegenser, og ut på den andre siden. Strikkegenseren, med et forbrent hull, ligger utstilt i et monter. Spenningen mellom fakta og fiksjon gjør videoen fornøyelig å se på, og det må ha vært fornøyelig på settet også. Utover i intervjuet sliter de tre med å holde seg alvorlig. Bonden kniser, Hietbrink ler, scener tas om igjen, og videoen avslører seg selv som fake news på en vel overtydelig måte. Samtidig inntar ikke videoen den samme dokumentariske posituren som de andre arbeidene i utstillingen, men er en fiktiv fortelling. I sammenhengen virker Hietbrinks demonstrative avsløring av reportasjens konstruerte karakter betimelig – som en påminnelse om at tilsynelatende nøytrale fortellinger også er regisserte.
Det tette forholdet mellom bønder og kunstnere som er premisset i Skiptvet, har gitt gode portretter og innsiktsfulle fortellinger om arbeidet i landbruket. Men det intime samkvemmet mellom kunstner og bonde har også gitt en ensidig innfallsvinkel til komplekse temaer som effektivisering og økologisk landbruk. Flere av kunstnerne virker å dele bondens bekymringer og politiske standpunkt. I tillegg benytter flere av arbeidene en streit dokumentarisk form som ikke problematiserer det innviklede utgangspunktet utstillingen henvender seg fra. Varme hender og organisk gjødsel fremstår som forlokkende løsninger, men når verkene har en såpass pedagogisk karakter, tror jeg det er viktig å angripe problemstillingene fra flere sider.
