Utgangspunktet for horrorromanen Architecture Zero (A Mock Book, 2022) er at karakteren Jacob Lillemose, som altså har samme navn som forfatteren, møter opp på en konferanse viet sosialt kaos på Universitet i Chicago. Der presenterer han sin forskning på hvordan pandemier utspiller seg i populærkulturen. Ifølge Lillemose kan vi fra zombiefilmer lære at det er umulig å stenge «smitten» ute: zombiene vil alltid finne en vei gjennom forsvarsverket. Fortellingen introduserer oss snart for et motsatt synspunkt, hvor oppløsningen av individet heller enn problem ses som en sikkerhetsgaranti. Begge holdningene deler en frykt for massens destabiliserende kraft. Lillemoses utforsking av temaet er oppslukende – og tidvis hårreisende – lesing, men har også sine blindsoner.
Lillemose (forfatteren) har sagt at han med den rikt illustrerte romanen ønsker å gå «hinsides den klassiske katalogtekst» og at han mener kuratorer bør kaste seg ut i fantasiens verden. Lillemose har allerede lenge bekjeftiget seg med emnene katastrofer og arkitektur, blant annet som skribent for Kunstkritikk, gjennom visningsstedet X and Beyond han har drevet i København og senest i årets samarbeid med Uffe Isolotto på Veneziabiannalen. Hvis deres utstilling på den danske paviljongen var uttrykk for hva Stian Gabrielsen omtalte som en «kollapsologisk» fremtidsmodell, er det elitens svar på et slik sivilisatorisk sammenbrudd som undersøkes i Architecture Zero.
Romanens essayistiske stil minner om Patrick Keillers fremgangsmåte i den legendariske Robinson-trilogien (1994, 1997 og 2010), virkelighetsnære pseudodokumentarer om den uavhengige intellektuelle Robinson som undersøker arkitektur og landskap. I likhet med Keillers omreisende hovedperson, begir også Lillemose seg ut på en oppdagelsesreise: På konferansen møter han forskeren Kendra Hubbs, som holder et innlegg som motsatt hans handler om arkitektur som er forberedt på kriser. Etter presentasjonen sin inviterer hun Lillemose til et opphold på Institute for Built Environments, hvor hun jobber.
På det avsidesliggende instituttet i Montana, som Lillemose ikke kjente til fra før og heller ikke fant på internett, består dagene av disiplinert forskning i et fengselsaktig kjellerarkiv. Lillemoses beskrivelse av instituttet minner om Haruki Murakamis Kafka på stranden (2002). På samme måte som hovedpersonen i den kjente romanen vier tiden sin til nøye lesing etterfulgt av lange samtaler med bestyreren på et avgjemt bibliotek, finner Lillemose en samtalepartner i den oppmerksomhetsskye grunnleggeren av instituttet han besøker, Walon Bartok. Han er besatt av sikkerhetsstrukturer og strategier for overlevelse, akkurat hva den danske forskeren selv har spesialisert seg i.
Bartoks arkivmateriale presenterer Lillemose for en rekke former for forsvarsverk, det være seg bunkere under bakken eller gated communities med ulike sensorstyrte portforbud i møte med inntrengere og pandemier. Med sine illustrasjoner av pansrede hus er romanen en slags undersøkelse av hva samfunnsgeografen Stephen Graham kaller «den nye militære urbanismen» i boken Cities Under Siege (2011), en studie av maktens forsøk på å kontrollere hva den oppfatter som uromomenter i den stadig voksende bybefolkningen.
Mens kulturkritikeren Mark Fisher omtalte den utbredte verdensanskuelsen hvor det er enklere å forestille seg klodens undergang enn kapitalismens for «kapitalistisk realisme», har vi i paranoide forsvarsstrategier å gjøre med hva vi kan kalle en sikkerhetsrealisme. Istedenfor å løse naturkriser og sosiale utfordringer, legger denne realismen opp til et elitistisk bolverk mot konfliktene katastrofene produserer. Det er enklere å forestille seg zombier enn fred.
Der Graham ønsker å utfordre et narrativ om at «befolkningen» nødvendigvis er den reelle trusselen ved å vende et overvåkende blikk mot den voldelige makten, forholder det seg annerledes hos den karismatiske instituttlederen i Lillemoses bok. Bartok, som har lang erfaring med sikkerhetsrådgivning, frykter bokstavelig talt en befolkning som når som helst kan omgjøres til en masse av farlige zombier. Lillemose virker perpleks i møte med disse fremtidsprognosene, og gjør lite annet enn å nikke til Bartoks dystre scenarioer mens han luller seg stadig dypere inn i en cocktail av smertestillende piller og sukkertilsatt kaffe.
Ifølge Bartok må mennesket gi opp sin frihet i bytte mot sikkerhet. Med koronakrisen i mente, er det lett å tenke at det er rimelig, samtidig ønsker Bartok å ta samfunnet hinsides «sosial» distansering. Boken blir da også skumlere jo lenger ut i den du kommer, og lever opp til den skjelvende horrorfilm-inspirerte fonten på omslaget. Bartoks løsning peker henimot en oppløsning av individet slik vi kjenner det, og fremgangsmåten hans viser seg å være inspirert av den kontroversielle biologen Nils Hellstrøm, en karakter fra pseudodokumentaren The Hellstrom Chronicle (1971), regissert av Ed Spiegel og Walon Green.
I Lillemoses roman er Hellstrøm virkelig, og hans hypotese sannsynlig: at insektene kommer til å ta over jorden fordi de til forskjell fra mennesker ikke tenker som individer. Og det er nettopp målet om å bli en sverm som informerer Bartoks forrykte plan. Lillemose føyer seg sakte, men sikkert, godt hjulpet av innsikten fra sine filmanalyser – som boken tilbyr flere glitrende eksempler på – om at mer enn zombier bør vi mennesker frykte oss selv ettersom vi med vår individualisme setter hverandre i fare.
I Lillemose og Bartoks samtaler, eksemplifiseres altså massen ikke bare som fiendtlige zombier, men er også en konstruktiv modell for å tenke rundt organisering av sikkerhet. Håpet til forfatteren, antar jeg, er at vi skal bli sjokkerte over svermløsningen, som karakteren Lillemose i sin berusede og paranoide tilstand har gitt sin tilslutning. Boken foregriper i hvert fall en slik reaksjon i det vi kan lese at enkelte personer Lillemose møter etter å ha vendt hjem til Danmark fra USA, kommer med sterke moralske innvendinger mot hans fremtidsrefleksjoner.
Det er fristenende å lese Architecture Zero som forfatteren Lillemoses advarsel om hvor det bærer. Med det er boken et noe tidstypisk uttrykk for en liberal refleks i møte med massen, pøbelen, svermen – kjært barn har mange navn. For ved å fremstille sikkerhetsrealister som Bartok som masseoriente heller enn rike individer som frykter massen, mister romanen av syne en viktig innsikt om massens politiske muligheter.
«Markedets reaksjonære kritikere», har filosofen Oscar Dybedahl påpekt, retter seg ikke mot hele det kapitalistiske samfunnet. De fremmer heller «en kritikk av dets nivellerende aspekter». Dybedahl kritiserer blant annet det norske konservative tidsskriftet Minerva, som på 1930-tallet tok til orde mot hva de kalte «den demokratiske tankegang» hvor «kvantitetshensynet» rådet som et resultat av at staten hadde blitt transformert til «et redskap til å tjene flertallets økonomiske interesser». «Kvantitet» i form av massen, masseproduksjon og likhet ble dermed utskilt som fienden til «kvalitet», det vil si, det sterke individ, privat initiativ og det særegne. Når du vet dét, er det ikke overraskende at Minerva var positivt innstilt til fascismen.
Den sedvanlige liberale kritikken av fascismen baserer seg ofte på antagelsen om at den representerer en antiliberal overgivelse til massen. Denne analysen ble naturligvis forsterket med Donald Trumps aksept av stormingen på den amerikanske kongressen i 2021. Selv om det stemmer at fascismen avhenger av massen, kan likefullt ikke massen reduseres til noe reaksjonært. Vi må vel så mye forstå reaksjonære ideologier som uttrykk for en frykt for den radikale massen. For hva er vel masser bestående av progressive mennesker annet enn en bevegelse som ønsker å slå ned klassesamfunnet, rasismen og patriarkatet – institusjoner som fascismen gjør alt for å bevare og gjenreise?
Er det ikke nettopp disse hierarkiene, heller enn massen, vi bør være redde for i møte med klimakriser, pandemier og den voksende sikkerhetsrealismen? Er ikke en progressiv «massehandling», som humanøkologen Andreas Malm nettopp påpekte til Kunstkritikk, det eneste som er i stand til å løse klimakrisen? Og er ikke den samme massen det eneste som kan gjøre opp med sikkerhetsregimet til de rike individene som gjemmer seg i avsidesliggende bunkere mens de overvåker resten av oss?
Ja til mer kritikk av kritikerne! Så derfor, takk for replikk, Jacob Lillemose, mye fint her. Jeg er likevel sterkt uenig i det meste. Ifølge din kommentar, så glemmer jeg i mine referanser til kritisk teori din bok i de siste avsnittene av min omtale av boken din, og «bruge[r] [derfor] anmeldelsen som anledning til at fremføre [mitt] eget politiske synspunkt uafhængigt af romanen». Du skriver videre at min kritikk av din blindsone i form av å ikke (litterært) komplisere eller nyansere hva en masse er eller kan være – f.eks. at en masse ikke må være reaksjonær, men også kan være progressiv og klassebevisst – er «en blindgyde af en simplificering af en mere general følelse af usikkerhed i samfundet på tværs af klasser.» Hvorfor er mitt poeng om at du i bokform gjentar en relativt hegemonisk borgerlig betraktning om massen som reaksjonær en blindsone? Selv har du ikke et politisk prosjekt, skriver du: «Som romanforfatter bilder jeg mig ikke ind at kunne proklamere noget definitivt om verden», og du er mer opptatt av å fremheve kompleksitet. Anse dette som en svært kort kritikk av kritikken av kritikken, for å stjele en fin frase fra den danske kritiske teoretikeren Mikkel Bolt. Til å begynne med, hva er galt med kritisk teori? Og hva er galt med henvisninger til slikt når det kommer fra en lesning og refleksjon over boken din? Og hvorfor skaper bruken av kritisk teori et behov for å forsvare skjønnlitteraturens egenart? Hvem sa de stod i konflikt? Er ikke det skjønne med teorien at den ofte har vært forbundet med skjønnlitteratur, uten å forsøke å erobre den? Og hva er galt med å kritisk belyse hvordan du på (teoretisk og) litterært vis tematiserer massen? Det fremstår her for meg som om du hadde tenkt ganske nøye gjennom dette – uten å skrive så mye om det i boken – om massen. Og innlegget ditt her, foruten forsvaret for skjønnlitteraturens uavhengighet, bærer slik jeg ser det preg av et politisk forsvar for en særskilt tolkning av massen, aldri hvor mye du hevder den er apolitisk. Det er hyggelig at forfatteren ikke er som tidligere annonsert død, og altså lever i beste velgående. Likefullt er det fristende å hente frem noen andre sitat fra forfatterkriitikeren Roland Barthes, kanskje særlig hans korte kritikk av andre kritikere. I «Stum og blind kritikk» sukker han over kritikere som påberoper seg at de ikke forstår intellektuelle verk, og du, Jacob, går altså nå imot kritikk som forsøker å være kritisk? Burde omtalen av boken din forlatt politikken og heller bejublet dens kompleksitet? Kan vi ikke heller innta en ulik rolle? I en vel så søt kommentar, «Verken/eller-kritikken», påpeker Barthes at kritikere som påberoper seg å være nøytrale, slik at de selv kan «fremstå som dommer uten egen vekt, en rent åndelig størrelse, og dermed like rettferdig som den vektarm som registrerer vekten», er en utopi. For disse kritikerne – som forsøker å være verken «reaksjonær eller kommunistisk, verken uengasjert eller politisk» – er selvsagt partiske og politiske. La meg derfor også slutte med et sitat, Barthes ganske åpenbare u-nøytrale dom: «Naturligvis fører denne vakre tredjeparts-moral til en ny dikotomi, som er fullstendig like forenklet som den man i kompleksitetens navn ville avvise», skriver han, og fortsetter: «Men en litterær vurdering blir alltid bestemt ut fra den totalitet den inngår i, og selve mangelen på system – særlig når den opphøyes til trosbekjennelse – stammer fra et fullstendig definert system, som i dette tilfeller en ganske banal variant av den borgerlig ideologi (eller kulturen, som vår anonyme kritiker ville si).».
Perspektiverende og på flere måder generøs anmeldelse af min roman Architecture Zero, hvilket jeg værdsætter. Lad der ikke være tvivl om det.
Samtidig virker det dog som om, at anmelderen ender med at læse fiktionen som et politisk statement og derudover bruge anmeldelsen som anledning til at fremføre sit eget politiske synspunkt uafhængigt af romanen (de tre sidste paragraffer i anmeldelse refererer således slet ikke romanen men består af referencer til kritisk teori).
Og den læsning giver mig anledning til følgende kommentar.
Architecture Zero er ikke et politisk statement, men en roman om en verden, der er alt for kompleks til at kunne kommes på politisk program eller formel og om denne kompleksitets uafklarede eksistentielle effekt.
Romanen refererer til zombier og insektsværme, men for at skabe selvstændige billeder, og ikke som begreber i en teoretisk diskussion om massen vs. eliten, fordi det i min optik er en blindgyde af en simplificering af en mere general følelse af usikkerhed i samfundet på tværs af klasser. Massens (reelle politiske) potentiale, som anmelderen synes at være optaget af, er ikke noget jeg som romanforfatter er optaget af (at argumentere diskursivt for). Jeg er optaget af at skabe billeder af – og fortællinger om – verden, kritiske såvel som visionære, der undersøger verden gennem spekulative – og ofte tvetydige – forestillinger for at prøve at forstå den, men vel at mærke uden at jeg nødvendigvis kommer til nogen konklusion. Som romanforfatter bilder jeg mig ikke ind at kunne proklamere noget definitivt om verden, og jeg tror også det er en vildfarelse, at begynde at tro at man kan komme med sådan kategoriske udsagn. Fiktionens styrke er, som jeg ser det, at være et åbent udsagn om verden, der favner og undersøger dens grundlæggende kompleksitet gennem sanselige billeder og fortællinger, snarere end at (bort)forklare denne kompleksitet begrebsligt ud fra et politisk projekt. Og hvis jeg endelig skal tale politisk, så mener jeg, at en af de helt store politiske udfordringer i dag er evne til at erkende og tænke med verdens kompleksitet, i organiseringen af vores samfund. Derfor er fiktionen også så vigtig. Fordi den på en helt anden måde end kritisk teori kan rumme kompleksiteten, give den visuel og narrativ ”krop”.
Mere specifikt, så er det skisma mellem (at bygge for) sikkerhed og (at bygge for) frihed, som romanen undersøger for mig ikke et kategorisk enten/eller, men et forhold der er til forsat forhandling i forhold til skiftende kontekster og deres særlige karakter. Ideelt set gik sikkerhed og frihed op i en højere enhed, men det er ikke noget jeg umiddelbart kan se for mig ske i den verden vi lever i. Derfor handler det for mig om at undersøge skismaet, dels for at identificere udfordringer, dels for at identificere muligheder. Derfor kommer romanen heller ikke med et konkret forslag til en løsning på skismaet, men med en spekulativ abstraktion, en weird figur kunne man sige, som jeg vil undersøge nærmere i romanens efterfølger.
Mere personligt, så er den frygt, der så let overmander én i en katastroferamt verden, og som er romanens grundlæggende ansats, ikke en frygt jeg selv er kommet overens med. Og det er slet ikke en frygt jeg kan ophæve i politisk diskurs, men det er en frygt, jeg kan bearbejde i romanform.
Som afslutning på denne replik vil jeg, som jeg allerede har gjort her på Facebook, citere en af mine store inspirationskilder i arbejdet med Architecture Zero, nemlig filminstruktøren – og forfatteren – David Cronenberg. Citatet refererer til hans nyeste film Crimes of the Future:
“I’m not really saying anything in the sense of a message or a warning or a prophecy. That’s not what happens. What happens is that I say I’ve had these images in my head, these characters. There are some things that I find disturbing, some things that I find very beautiful and strange. And so I say to you, the audience, I’m going to show these things to you and see what you think and see how you react, because I don’t have answers to questions and I don’t have an agenda that I’m trying to place with an audience. This is not a political film in the sense of there is the element, for example, of climate change. It’s technically a big part of the movie, but this is not a climate change movie. It’s not like a Leo DiCaprio movie warning people about climate change that is in the film. But if you’re not interested in that, it doesn’t mean that the film is of no interest because it’s only a small part of what the film is about. It’s a love story as well, but it’s a very strange love story.”