Etter å ha lest noen avsnitt i rapporten Mellom kultur og struktur. En gjennomgang av organiseringen av virksomheter underlagt Kultur- og likestillingsdepartementet, kjente jeg at jeg ikke egentlig ble opprørt, slik jeg hadde forventet, men snarere at all energien falt ut, skled ut av meg og samlet seg i en liten støvdott på gulvet. Det dreier seg om en rapport som Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) lanserte tilbake i september, som konkluderer med at virksomhetene KORO (Kunst i offentlige rom), Kulturtanken (statens forvalningsorgan på området barne- og ungdomskultur) og Kulturdirektoratet bør slås sammen.
Den mentale utmattelsen som rammet meg i møte med dette dokumentet skyldtes ikke bare det kjedelige byråkratiske språket som gjerne preger slike publikasjoner, men også hva jeg kunne lese ut av det: at oppdragsgiveren, Kultur- og likestillingsdepartementet, nok godt forstår at sammenslåinger ikke er ideelt, men at det er underordnet, for nå gjelder det å spare penger, eller «effektivisere» og sikre seg mot «sårbarheter», som det omskrives til med byråkratlingo.
DFØ beskriver oppdraget de har fått som en oppfølging av nasjonalbudsjettet for 2026, hvor «viktigheten av arbeidet med strukturtiltak understrekes som ledd i å kunne frigjøre ressurser som enten kan bidra til økt kvalitet eller lavere kostnader i den offentlige tjenesteproduksjon». Det ligger som en klar forutsetning i rapporten at man forventer strammere økonomiske rammer for kultursektoren i tiden fremover.
Forslaget om sammenslåing bekrefter inntrykket av at tiden for offensiv og ambisiøs kulturpolitikk er forbi, noe man også kan se i regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år, som ble lagt frem tidligere denne måneden. Kunstfeltet får noen økte tilskudd her og der, som bidraget til å redde Kunstnernes Hus fra forfallet og fem ekstra stipendhjemler til Statens kunstnerstipend, men samtidig foreslås det kutt andre steder, som i særtilskuddene til utstillingshonorar. Kulturrådet får bare en prisjustering, noe som blant annet betyr at ordningen for tidsskrift og kritikk fortsatt ikke får de økte rammevilkårene som feltet har ventet på siden opprettelsen av ny ordning i 2019, og at det ikke gis friske midler til å følge opp forsoningsarbeidet overfor det samiske urfolket og de nasjonale minoritetene i etterkant av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023.
Forslaget om å legge KORO og Kulturtanken inn under Kulturdirektoratet – som vel er hva man egentlig snakker om, til tross for bruken av ordet «sammenslåing», som høres mer likeverdig ut – er helt åpenbart ikke begrunnet utfra hva som er best for disse virksomhetene fra et faglig ståsted, men fra et innsparingsperspektiv.
DFØs rapport kommer for KOROs del på et tidspunkt hvor organisasjonen fremstår som en faglig sterk og tydelig aktør i norsk kunstliv, med høy troverdighet og solid ekspertise. Det er snakk om en virksomhet som har bygget seg opp over 50 år og som til tross for relativt få ansatte, ser ut til være i stand til å håndtere mange og store oppdrag og oppgaver samtidig. Om det stemmer at KORO har administrative «sårbarheter», slik det påpekes i rapporten, ville det mest logiske være å styrke KORO, ikke å legge dem inn under en byråkratisk struktur som allerede virker overbelastet.
Risikoen for at en innlemmelse i Kulturdirektoratet vil kunne svekke KOROs profil, autoritet og handlekraft virker innlysende, og i rapporten sin kommer ikke DFØ med noen konkrete forslag til hvordan omorganiseringen faktisk skal fungere. Hvordan tenker de å slå sammen en virksomhet som arbeider med produksjon, kuratering og forvaltning av kunst, med virksomheter som primært forvalter tilskuddsordninger? Det virker helt i det blå, og det å gå inn for en sammenslåing på grunnlag av DFØs rapport fremstår som forhastet og uansvarlig. I det minste burde noen kunne presentere en gjennomtenkt organisasjonsmodell før politikerne tar stilling til forslaget.
En ting er hva en slik sammenslåing vil ha å si for KORO og Kulturtanken, men det er også grunn til å se nærmere på hva det vil ha å si for de virksomhetene som Kulturdirektoratet allerede har ansvar for, altså Kulturrådet, Fond for lyd og bilde og Statens kunstnerstipend. Særlig kritisk er hva det vil bety for Kulturrådet og alle tilskuddsordningene de forvalter. Kulturdirektoratet virker allerede å ha liten kapasitet til å følge opp tilskuddsmottakere slik det er i dag, og fremstår ikke akkurat som en virksomhet som står klar for å påta seg mange nye oppgaver.
Selv om Kulturdirektoratet – pliktskyldigst? – stiller seg positive til en sammenslåing, kommer de i sitt innspillsnotat til Kulturdepartementet med noen bemerkninger som burde fungere som røde flagg: «Omstillingen vil være krevende, med risiko for redusert leveranseevne i en overgangsperiode. Kulturdirektoratet er samtidig midt i et omfattende arbeid med å styrke kvaliteten i tilskuddsforvaltningen, med høy og økende søknadsmengde.» Det høres ut som om de burde få arbeidsro, snarere enn et par virksomheter til i fanget.
Bortsett fra Kulturdirektoratet, som skriver at de vil «bidra konstruktivt i det videre arbeidet uavhengig av hva den politiske beslutningen blir», så er høringsinnspillene fra kunstfeltet gjennomgående svært kritiske til planene om sammenslåing. Et overordnet poeng som flere trekker frem er at det vil være negativt for mangfoldet og maktspredningen i kulturfeltet. Det er en viktig påpekning. I kunstfeltet kan et stort antall mindre, men faglig sterke virksomheter nettopp være et sunnhetstegn, og en sikring mot for stor maktkonstentrasjon og byråkratisering.
Det kan godt være at KORO ville kunne dra nytte av en samlokalisering og av å dele noen tekniske og administrative ressurser med Kulturdirektoratet. Men å legge KORO som virksomhet inn under Kulturdirektoratet, virker risikabelt. I en kritisk kommentar til det nå vedtatte forslaget om å slå sammen svenske Statens Konstråd, Arkdes og Moderna Museet, publisert i mars 2025, refererte Kunstkritikks svenske redaktør Frans Josef Petersson til kunstneren Håkan Rehnberg, som hevdet at sammenslåingsiveren bygget på en vilje hos den borgerlige Tidöregjeringen til å «kontrollera och begränsa konsten». Jeg tenker at det ville være feil å beskylde den sittende norske Arbeiderpartiregjeringen for å bevisst gå inn for å kontrollere og begrense kunstlivet. Men selv om det ikke er intensjonen, kan det likevel bli konsekvensen av politikken de legger opp til.
Det satses mye på forsvar og beredskap for tiden, og det er naturligvis en av årsakene til at det strammes inn på kulturbudsjettene. Men dette er virkelig ikke rett tidspunkt for å svekke kulturlivet. I møte med den stormen av dehumanisering, antiintellektualisme, kunstforakt og regelrett fascisme som herjer kloden, burde norske – og nordiske – myndigheter snarere steppe opp og satse på kunst og kultur som aldri før.
Merknad: Kunstkritikk mottar i 2026 støtte fra KOROs LOK-ordning, til et artikkelprosjekt om kunst i offentlige rom.