Bjarne Melgaard har, i motsetning til andre norske kunstnere med appetitt på kjendisstatus, lykkes med å opprettholde en relevans i kunstmiljøet over tid. Dette kan skyldes at det er enkelt å skjelne mellom de prosjektene hvor merkevaren Melgaard benyttes for å mette hans tilsynelatende bunnløse pengebehov (hans blodfattige Nerdrum-samarbeid, for tiden å se på Fineart, er et typisk eksempel) og de hvor mytologien han har skapt rundt seg selv – som hedonist par excellence – benyttes som en kreativ motor, et utgangspunkt for å pøse ut en kakofoni av emosjonelt ladede og ekspressive verk som sammen blir til overdådige totalinstallasjoner. Utstillingene hans på de kunstnerdrevne visningsstedene Centralbanken og Borgenheim Rosenhoff i fjor, tyder i hvert fall på at kunstnerskapet er mer vitalt nå enn det har vært på mange år. Dette på tross av en mye omtalt rettssak, gjeld og rusproblemer.
På galleriet VI, VII, i Melgaard og parfymør Bjørn Kristian Hilbergs utstilling Abuse is the Beauty of the Working Class, er det som om det elegante luksusparfymeriet i lokalet ved siden av har flyttet inn, for så å bli rasert i affekt. På gulvet like ved inngangen ligger det glassrester fra knuste parfymeflasker og duftessensbeholdere, revet ned fra noen minimalistiske stålhyller. En tung, jordaktig duft stiger opp fra flekkene på gulvet, noe som gjør det brysomt å oppholde seg her. På et stort marmorbord står det fire parfymer, hvorav én er produsert i selve utstillingen. Like ved står en tralle med destilleringsutstyr, maskiner og laboratorieglass – gjenstander som man kan anta er del av produksjonsprosessen.
Parfymene har navn som er gjenkjenbare fra Melgaards kunstneriske univers. Joey refererer for eksempel til pornostjernen Joey Stefano, som døde av en overdose 26 år gammel, og som går igjen som queer-ikon og begjærsobjekt i mange av Melgaards mest kjente arbeider. Duften dens er søt og krydret, overraskende subtil og hverdagslig. I en skål i vinduskarmen ligger det en hasjklump av habil størrelse. Vinkorker, malingsspan og takeaway-kaffekrus, emballasjerester og marmorfragmenter med navnene til klesdesignere malt på, brer også om seg.
Karakteristisk nok for Melgaard er det i det hele tatt vanskelig å avgjøre om stemningen i utstillingen er leken og løssluppen eller mørk og destruktiv. På mange måter går disse kvalitetene – her som ellers i kunstnerskapet – hånd-i-hånd. Anita Skorgans repetitive diskolåt Oliver (1979) durer i vei, et plagsomt muntert soundtrack til videoen som utgjør rommets omdreiningspunkt. Den består av en rask og rytmisk montasje med atomprøvesprengninger, dansing, sex, rus, motevisninger, tegninger, filmscener og forberedelser til utstillingen. Mellomtitler henviser til de ulike parfymene, slik at helheten oppleves som et slags moodboard eller en løst assosiativ reklamefilm. TV-bilder av Challenger-ulykken, der en amerikansk romferge eksploderte like etter oppskytning, og et utdrag fra en Werner Herzog-dokumentarfilm, hvor en pingvin forlater flokken og vandrer mot det Herzogs stemme beskriver som en sikker død, fremstår som metaforer for den muntre og individualistiske hedonismens skyggeside: høy sjanse for plutselige sammenbrudd, død og ensomhet.
Melgaard er ekspert i å stadig vrenge sitt harde ytre over i sårbarhet og et bredt register av blottlagte følelser. I dette tilfellet innebærer det at hans tilsynelatende megalomanske forbruk av luksusprodukter – klær, kosmetikk og accessoarer – fremstilles som en slags forstokket traumerespons. Mannekenger er kledd i eksentrisk sportstøy fra moteriktige streetwear-merker og på et bord ligger det hauger med toalettmapper og dyre hudpleieprodukter. Mylderet av tegninger i utstillingen virker å være tatt rett fra en tegneblokk og klistret på veggen. Én viser for eksempel froskefiguren som er gjenganger i Melgaards skriblerier, akkompagnert av teksten «when you was raped as six years does a chanel jacket make a difference».
Hvor mye av de selvbiografiske grepene som er fiksjon og selviscenesettelse, på lik linje med de mest fantasirike scenene i romanen hans A New Novel (2012) eller anekdotene som mer eller mindre alltid løper gjennom tegningene, maleriene og kunstnerbøkene hans, er det ikke lett å nøste opp i. Det er heller ikke spesielt viktig. Det Melgaard selger her – understreket av luksusvarene han velter seg i – er ideen om kreativ selvrealisering gjennom forbruk. For å stimulere til fortsatt forbruk, er mote- og luksusindustriene nødt til å hente inspirasjon fra stadig nye subkulturer og gjenoppfinne eller videreutvikle eksisterende stiluttrykk. På samme måte viser Melgaard seg som både konsument og merkevare, i stand til å bygge videre på den komplekse mytologien rundt seg selv gjennom sitt tilsynelatende hemningsløse konsum. Han selger (og lever muligens) en fantasi som gjennomsyrer populærkulturen, om et liv hvor man kjøper og gjør det som til enhver tid faller én inn. Det som tidligere var den avantgardistiske kunstens prosjekt, en slags kreativ rekonfigurasjon av selvet, kan i dag kjøpes. Melgaards kapitalistisk bricolage fremstiller dette kreative og hedonistisk samspillet med markedskreftene som et på en gang livsbekreftende og selvdestruktivt prosjekt.
